Misty Mountains I

Fra hytte til hytte i Etnefjella 

Del 1: Svandalen - Nordstøldalen - Storavassbu

Det var ingenting som lovet godt, - værmessig, før vi dro på tur denne første dagen på vår lenge planlagte tur i Etnefjella. Hele vinteren, våren, sommeren og høsten har foreløpig vært et eventyrlig år med sol og fint vær på Vestlandet, men nå skulle vi få igjen... Foran oss lå 3 dager med gråvær, og en 3 - dagers mars på over 35 km. 

Grusveier fra Lyngmyr til Nordstøldalen

Været skulle likevel ikke stoppe oss, for motivasjonen var absolutt tilstede, og godama ville heller ikke gi seg. Vi har tidligere opplevd at værmeldingene slår feil. Fra hytta i Svandalen skulle vi i dag ta oss via Lyngmyr og Nordstølen, til Storavassbu, en 24 år gammel DNT-hytte i Etnefjella, men like innenfor Saudas grenser. 

Det var yr i lufta, da vi parkerte ved Lyngmyr og tok til vandringen opp de bratte bakkene mot Mosbakka og Risvollia. Vi gikk på gruset bilvei, så underlaget var ikke til å klage på. Det tok ikke lang tid før jakkene var dekket av dugg, og det var langt igjen. 

Risvollia

Etter en times gange kom vi til parkeringsplassen  ved Risvollia, og kunne begynne oppstigningen mot Nordstølen. Vi fortsatte på gruset vei, i duggete regn, og var etter en halvtime kommet til i åpnere terreng, med stølen liggende fint midt i den. Dalen er vakker, med høye fjellsider liggene rundt, men dessverre er det noen høyspentmaster som ødelegger litt for det fotografiske.

Nordstølen

Vi møtte to eldre par opp langs dalen, hvorav de ene bare ønsket oss bedre vær, mens de andre ønsket oss lykke til. De siste kunne fortelle oss om utfordrende stier mot Storavassbu. Jeg tenkte at det var godt å være forberedt på det, spesielt på våte dager, der berg er glatt og stiene våte. 

Nordstøldalen

Det hadde begynt å gnage litt i skoene til Ingeborg, og idet det var slutt på veien, og våte stier lå foran oss, så vi fant ut at det måtte festes gnagsårplaster på hælene. Vi hadde gått i to timer, og tok oss tid til en matbit. Så begynte vi på stigningen mot ...skaret. 

Gnagsårplasteret må frem

Omgivelsene var ikke til å klage på. Midt i det golde landskapet, brukket av  rød blåbærlyng, grønne stikkete einer og gråhvit myk reinlav på steinene, var det brudeslør av fosser i alle retninger. Hele scenen ble rammet inn av skylaget som truet med å rulle ned hele teppet før dagen var slutt. Vi ville frem før den tid.

Mot Hanaskar

"Hanaskaret" var helt annerledes enn vinterstid. Da gled vi lett gjennom det trange skaret, og ned til Storavatnet. Når snøen forsvinner, er terrenget ulendt med våtmark midt i skaret. Her måtte vi klatre mellom store steiner, som lå i en ur langs leden vår. Men skaret er ikke langt, så snart var vi nede ved Storavatnet.

Ingeborg finner modne blåbær i høyden

Storavatnet

Fra vatnet går stien opp langs en hylle, et stykke. Vi gikk i en høyde, omtrent 20 meter over vatnet og passerte bjørkeskog, og vakre fosser. 

Fin hylle langs vatnet

Siste ura frem mot Storavassbu

Så, halvveis langs vatnet, går stien gjennom nok en ur. Det går helt fint på tørre dager, men i dag var steinene glatte og sleipe, og det var lett for å gli å slå seg. Det hadde vi ikke særlig lyst til, siden vi hadde 2 dager til foran oss. Vi passerte derfor ura med stor forsiktighet, og kom trygt i havn til Storavassbu, uten en skramme. Det var enda tidlig på dagen...

Storavassbu i sikte 

DNT-hytta har 3 soverom og en stor sovesal på kvisten. I tillegg en liten sikringshytte med 2 sengeplasser og utedo.. Vi etablerte oss fort med vedkubbe i ovnen, finnbiff i panna og en vinskvett i glasset, og koste oss foran peisen til det ble for varmt. Til desert forsynte vi oss av provianten på hytta, og Ingeborg stekte lapper.

Storavassbu

Skyene trenger seg på inn i dalen

En lang ettermiddag ble det til å hvile ut, og godt var det, for neste dag skulle bli mer utfordrende enn forventet...

Trykk på kartet for å se detaljer

Tid: ca. 4 timer

Distanse: ca. 9 km

Terreng: Grusvei, sti, ur, myr, bratt

Vanskelighetsgrad: Middels

Gutta på gullruta dag 3

Stinettet mellom Etne og Rullestad kalles Gullruta. Best i sin liga. Hele ruta tar 6 dager én vei, men vi har bare tre netter til rådighet, og velger ut kjernen, fra Øyna til Sandvasshytta i Indre Etnefjella.  Det er Goturen & søn & fetter som skal gå med full oppakning i fire dager. Vi skal klatre 700 høydemetre, og gå til sammen 18 kilometer. En tøff tur for uvante rygger og ben.

Dag 3 Sandvasshytta - Blomstølen

Sandvasshytta anno 2015 (825 moh)

Det er tredje dag og vi befinner oss i hjertet av Indre Etnefjella. Jeg våkner til et ekstremt sollys, reflektert i massive snømasser på fjell og vatn. Solbriller og solkrem ligger hjemme. Skyldig. Men vi overlevde fjellsida i går, og overlever nok dagen i dag også.

Sandvatnet (815 moh)

Der er fascinerende med sommertemperatur på 20 grader, midt i det hviteste vinterlandskap. Jeg får en time morgenstund før de andre 40 besøkende ivrig spiser, pakker og rydder rundt meg og forsvinner før klokka er 10. De vil tydeligvis vekk fra vinteren. Jeg er glad jeg har tenåringer med meg. De er utrolig sent oppe. Og jeg tenker: Det haster ikke å komme seg videre. Lykken er her, nå.  Freden kommer tilbake igjen. Stillheten. Formålsløsheten. Den er fantastisk! 

Guttene er forholdsvis tidlig oppe i dag. Tobias kommer opp en time etter at de andre gjestene har dratt. Han klimprer på gitaren og beklager seg over morgenstemmen. Lite vet han at nettopp det er morgenstemning. Det er ellers svært stille eget oppe. Det er som om snøen ligger som en lyddemper over landskapet. Det er såvidt man kan høre stridige elver buldre under isen. Men så blir Tobias rastløs, og begynner å bære vatn. 

Nå vil han ha fetteren opp. Omsider våkner også han til liv. Vi bestemmer oss for å ikke drøye så lenge her oppe i høyden, og lager en god frokost. Vi inntar det siste av egg og bacon,  og koser oss alene på den store nye hytta.

Gutta tar oppvasken

I dag må det reparasjoner til for å kunne bære sekkene tilbake. Vi pakker om litt. De ødelagte sekkene trenger mindre vekt, så jeg tar en del av lasten deres, for å redde resten av helga.

Tenåringene blir derfor mer motiverte enn på hele turen så langt. De går i raskt tempo foran meg, og alt slitet fra i går virker glemt. Der er en seier å se de vandre ivrig bortover. Turen er fullkommen. I dag er det virkelig sommer. Solen skinner skarpt og jeg ser frem til å komme ned til barflekker.

Noen hyppige pauser blir det før vi nå toppunktet i fonna på 860 moh. Tobias får dekning og det er sosial pause.

Joachim derimot har full energi og raser nedover fonnene i skaret. Så raskt at jeg mister han av syne. Far blir litt bekymret i det bratte terrenget, og stresser litt etter han en stund. Men lenger nede i bakken står han der, avslappet og rolig. Han har tempo i dag. Det er alt. Ingen fare.

Joachim i høyt tempo nedover skaret

Tobias tar seg tid til å finspikke vandrestokken

Joachim har roen i høyt tempo

Det går raskt ned manndomsprøven som vi gikk opp i går. Riktignok har jeg avlastet ødelagte sekker, og skylder selvsagt på det. Det må være derfor jeg går senest i dag. (!)Vi tar en pause ovenfor Tvitjødna og nyter kvikklunsj og müslibar. Tobias tar utfordringen å hoppe ned fra snøfonna som ligger her på kanten.

Tvitjørn, men en liten bekk mellom

Så bærer det nedover til stadig tettere barflekker mot Svartavatnet, og snart går vi inn i sommeren igjen. Med hyppige og korte småpauser leker tenåringene seg nedover mot Blomstølen.

Svartavatnet

Joachim finner seg en gren til å spikke på til senere, og drasser den med seg inn til hytta. Elva bruser fortsatt ivrig ned i juvet, slik som i går. Mellom vått nytinet myrgress finner Tobias en frosk og finner seg et kjæledyr for resten av turen, inntil sosiale medier plinger inn og han blir for opptatt.

Nesten fremme ved Blomstølen gir elva oss samme utfordring som sist. Denne gangen forenkler vi vadingen og plumper rett uti med sekk på. Joachim velger den barføtte kalde opplevelsen, og moter seg opp til kjølige øyeblikk. Vi har en god ettermiddag og kveld foran oss, og tenåringene benytter denne til å spikke våpen, og bruke de på hverandre. Så får de lyst å fiske og bruker nydelige kveldstimer til å forsøke seg på napp, helt til nattetimen kommer og siste natt gjør dagen fullkommen.
Men er det krefter igjen til de bratte bakkene ned i morgen?

Følg hele turen:

Dag 1

Dag 2

Dag 4

Egotripp i indre Etnefjella

Ned mot Storadalsvatn på sykkel

Jeg ble skikkelig høy: 1000 m.o.h, da jeg søndag tok en egotrip i fantasisk høstsol og vindstillhet. Min faste turkamerat lå med virus, så jeg holdt meg langt unna han, og dro på egen vilje til det planlagte målet langs Åkrafjorden i de indre Etnefjella, Hordaland.

Denne turen planla jeg noen dager i forveien. Og siste utkast ble at jeg bestemte meg for å parkere ved Laugareid, sykle opp til Øyno, gå i retning Blomstølen, derfra opp til Reinsnuten, ned Skreddalen, og så tilbake til utgangspunktet ved Laugareidtjørna.

Jeg åpnet turen med å parkere på Laugareid, og syklet ned til Stordalsvatnet (54 moh) hvor morgendisen fremdeles lå opp til 100 moh. Det var en rask trilletur ned til vatnet, og så en svak stigning opp gjennom dalen. Fra Laugareid til Øyno er det ca. 7 km.

Stordalen

Jeg syklet opp til gardsgrenda Øynå (180 moh) innerst i dalen, og parkerte sykkelen der. Startet raskt oppstigningen til Blomstølen (630 moh), som bydde på vakre fossefall, og en stadig bedre utsikt over dalen. Et par partier var bratte, men det var fine stier opp til stølen.

Stordalselva ved Ospeberget

Blomstølen ligger vakkert til ved Blomstølsvatnet, og denne dagen var vannet et "glansbilde".

Blomstølsvatn

Men sola står ikke lenge oppe lengre, så måtte traske videre for å nå frem før solnedgang. Gikk videre forbi det vakre Austmannavatnet, og  opp til Reinsnuten (1025 moh), - en god stigning som flatet mer ut etter 850 moh. Stiene her var ikke like gode, og delvis dårlig merkket. Oppe ved Reinsnuten var det et høyslettelandskap med steppegress. Toppen stikker tydelig opp i landskapet, med en tvillingtopp mot øst, som bare er 50 m lavere.  Der fikk jeg omsider utsikt til Hordalandske fjell og Åkrafjorden nedenfor.

Jeg fulgte ryggen til Haraheia (872 moh) og hadde nydelig utsikt i alle retninger. Kunne tydelig se Melderskin mot nord, som ble besteget i august. Etter Haraheia, gikk det bratt ned mot Øyskardet, før jeg rundet Geitskardnuten, og kom over et vått myrterreng, helt til jeg stod på høyden av Skreddalen, og siktet mot Veradalstjørn. Passerte vakre Krokavatnet, som speilet terrenget denne flotte høstdagen.

Krokavatnet

Stiene ble enda dårligere ned mot Veradalen, og gikk nærmest i en overgrodd steinur, til jeg kom ned til Veradalstjørna, hvor jeg spanderte på meg en fin baguett med kaviar.

Nå ble det en bratt men kort stigning opp til Storaleitet og  Revtjørn (579 moh) med blikk vatn og blikk fjord, nedenfor, like ut til Atlanteren. Tok en liten hvil der, for å nyte utsikten og kveldssola.

Åkrafjorden og fjordene utenfor, sett fra Revtjørna

Den siste timen var jeg trygg på at jeg kom ned innen solnedgangen, og nøt et lavere tempo i de bratte nedoverbakkene til Laugareid. Turiststien går ned til Kyrping, men på kartet var det også merket en sti ned mot Laugareid, og jeg valgte denne. Det gikk stort sett bra, selv om jeg "mistet" stien et par ganger. Til slutt havnet jeg ned i noen beiter, og navigerte meg tungvint ned over disse, gjennom granskog, over en privat plen, rundt tjernet til bilen, og en sjokoladebolle, før jeg tok bilen fatt og kjørte for å hente sykkelen. Turer er kjekkere med selskap, men denne dagen var virkelig en nytelse, selv for en egotripp. Turen tok i alt 8 timer, (gangfart på 2 km/t inkl. pauser)