Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 29. juli 2017

Hardingen del VI: Keiserstien


I år går sommergoturen til eventyrlige Hardanger, med majestetiske fjellsider, blomstrende frukthager, en enorm isbre, ville fossefall og lange dype fjorder. Det byr på eventyr. Og denne uka blir det mange av de. Goturlaget har i år investert i basecampingvogn, og camper i sentrum av Hardanger: Kinsarvik. En god idè, skal det vise seg...


Del VI
Keiserstien

Fra Sunndal i Kvinnherad strekker Bondhusdalen seg inn til Bondhusvatnet og Bondhusbreen, som er en brearm av Folgefonna. Bondhusdalen er så heldig å ha to historiske veier på merittlista. Den ene veien fører inn til brearmen, og ble laget for å transportere is fra breen til utskiping i Sunndal. Denne kalles Isveien. Når veien var ferdig i 1863, ble ikke istransporten noen suksess. I stedet ble den brukt til turisme, som var svært populært i Hardanger på 1800-tallet.  

Den andre veien kalles feilaktig "Keiserstien". Den ble nemlig først bygget for å frakte turister opp til den høytliggende stølen Gardshammar (745 moh), og ble så bygget videre til Folgefonna, finansiert av en tysk grossist fra 1890-1900.  Turistene ble fraktet på hesterygg opp til brekanten, og deretter med slede over isen til Odda. I 1893 ble hvilebua Breidablikk bygget, og står der i dag. Det er derfor en bred god sti helt opp til Breidablikk, hvor isen strekte seg for 100 år siden. Nå må man videre til Fonnabu for å komme over breen, der det tilbys brevandring på dager med godt vær. I 2007 ble stien ryddet, og sherpaer bygde trappetrinn opp til Breidablikk, hvor isbreen ikke lenger strekker seg.

Norgesentusiasten keiser Wilhelm gikk aldri her, så noen å ha tatt feil av hann og grossist Thomas Schoch som betalte for veien. For noen er dette et schoch.

Javel, da har vi lest oss opp, og trenger bare sjekke værmelding og brefører. Vi ser at det kan bli greit vær, om enn ikke fantastisk, og tar kontakt med breførerlaget. De er veldig usikre. De har nettopp avlyst en tur over breen, og er ikke optimister i forhold til morgendagen, men vi bestemmer oss likevel å gå opp til Fonnabu for en overnatting der. Neste morgen kjører vi inn til Sunndal og starter den lange motbakken opp til Fonnabu. Da må vi starte på Isveien fra parkeringen på Bondhus, 55 moh. Det er bare 1400 høydemeter  og 11 km igjen.

Isveien, med Bondhusbreen i bakgrunnen
Isveien er egnet for både føtter og hjul, og det er mange turister som går inn til Bondhusbreen. Vi er ikke veldig tidlig ute, så vi møter mange folk på vei ned. På vår venstre side bruser Bondhuselva stridig nedover mot Sunndal. Været er upåklagelig. Sol og varmt. 

Veien inn til stidelet mot Keiserstien er 3 km, noe vi ikke har tatt nærmere i betraktning, men også denne må tråkkes, så noe tid tar det likevel.


Etter 3 km i jevn stigning kommer vi til stidelet for Keiserstien. Herfra er det 8 km i motbakke før vi når dagens mål. Tempoet justeres derfor betraktelig, slik at vi holder ut. Den første stigningen fortsetter jevnt oppover, om litt brattere, og vi blir optimistiske med tanke på hvor krevende turen blir. 


Bondhusdalen

Etter 1,5 km blir det bratt. Men veien er tilpasset hest med rygg, og er derfor ikke avskrekkende. 18 kuverter skrytes det av at veien går opp i bratthenget, men vi teller flere. Vi antar det må være kalkulert eksklusive mva og arbeidsgiveravgift. I lavt tempo med mange pauser og noe fotografering går vi langsomt oppover. Langt oppe i heia har et steinras sperret veien, og en sti er tråkket ned over raset. Vi ser oss nervøst omkring, og fortsetter opp til Gardshammar 745 moh. Uten uhell.



Gardshammar er en støl som har vært drevet siden 1500-tallet. Her er det gode beiter, og 100 meter høyere ligger Botnavatnet som sender ut en livlig bekk nedover brattsida. På Gardshammar tar vi en pause. Vi har gått halvparten av høydemeterene, men har mer enn halvparten av lengden igjen. 

Gardshammar 745 moh
Etter en kort pause fortsetter vi oppover. Det er fortsatt fine brede ridestier opp til Botnavatnet. Der får vi se en vegg foran oss, og tynn og lav vegetasjon som omkranser vatnet. Snart kan vi stake kursen opp fjellsida, gjennom røysa på nordsida av vatnet. Det ser ut som en lang bakke. Tåke og/eller skyer trekker opp til botnen, og leger seg i fjellsidene. Vi forstår at sol ikke blir noen garanti på resten av ferden.

Botnavatnet

Vi møter noen utlendinger som advarer oss om at det er veldig langt opp, og vi møter landsmenn som sier det var lette stier å gå på, tross bratt røys. Noen har møtt tåke og gråvær oppe ved breen, noen har gått inn til Fonnabu og returnert, mens andre har sett glimt av sol. Det er nok slik dagen blir i dag. Vi fortsetter selvsagt.



Det er veldig gode veier opp røysa, så det blir ingen klyving over stein, slik vi er vant til i røyser. Her spaserer vi bare pyntelig oppover til et skar og registrerer 1100 moh. Det er tid for en pust i bakken. Vi ser en ny røys foran oss. Veien videre blir i samme leia.


400 m over Botnavatnet
Det begynner å trekke inn kald og fuktig luft her oppe i høyde, så vi tar på oss jakke og fortsetter før vi blir kalde. Veien fortsetter i samme stil. Brede gode ridestier fører oss helt opp til Ørmerkesvatnet 1215 moh.


Øremerkesvatnet, med Breidablikk på knausen midt i bildet
Der ser vi Breidablikk med utedoen sin, ligge trofast oppe på en fjellknaus. Breen har trukket seg tilbake, og fjellet rundt ligger grått og bart, med noen små snøfonner igjen. Det er bare hytta som minner om 1893.

Vi prøver å finne en god sti opp fjellet, men det blir litt klyving før vi når frem til sherpatrappene som leder oss helt opp til den historiske hvilebua på 1322 moh. Trappene er som de fleste sherpatrepper. velbygd, godt konstruert og spennende plassert. Det er keiserlig å være turist her. 


Sherpatrappene

Snart når vi hytta, og setter oss inn, for selv om vinden er minimal, er den kald og fuktig. Her oppe heller vi varmt vann i havregrøten, og har snart ny energi i kroppen. 

Breidablikk 1322 moh
Inne i Breidablikk
Fjellet ser vidt ut, og vi skal over hele ryggen før vi når Fonnabu. Skyene truer rundt oss, så etter en liten pause på Breidablikk, går vi videre. Vi har bare 100 meter stigning igjen og er motiverte. Det tar ikke lange stunden fra Breidablikk, før vi ser Fonnabu, og motivasjonen stiger enda et hakk. På vår venstre side brer fonna seg mer og mer, og på vår høyre side ser vi høyfjellandskap strekker seg ned mot dalsiden, før den faller brått mot Bondhusdalen.

Breidablikkbrea

Ruta fra Breidablikk til Fonnabu er lett, men det tar en stund fra vi ser Fonnabu til vi er fremme. Et lite dalsøkk må vi også gejnnom før den siste stigningen opp til hytta. I det vi når dalbunnen begynner det å regne. På Folgefonna regner det kaldt. Kamera må ned i sekkken, og vi rekker akkurat å bli gjennomvåte før vi når hytta 1454 moh.


Fonnabu 1450 moh
Det er flere hytter på Fonnabu. To av disse har vanlig standard og er selvbetjente, mens det også går an å ligge nærmere breen i en enkel nødbu. Bikkja kan ligge i den gamle sikringshytta, som nå er for et uthus å regne. 

Vi innlosjerer oss i den eldste hytta. Der deler vi hytta med et mer sporty par som suste forbi oss allerede ved Gardshammar. Og her dukker vi opp, to timer etterpå... Vi brukte 7 timer opp til hytta.
Med oss har vi lite mat, og benytter oss av matlageret på hytta. Det blir toropannekaker til middag, pannekaker med utsikt. I øst ser vi en kurvet enorm overflate av is, hvor skyer og lys leker over breen. Et mektig skue til maten.




Vi skjønner etterhvert at det ikke kommer breførere opp hit til å føre oss trygt over isen, og innstiller oss på retur i morgen. Men gjennom kvelden får vi oppleve Folgefonna på nært hold; et skue som er verdt de lange bakkene opp hit. Snart blir sollyset en brennende nedgang i vest, og mørket inntar fjellet. Det er på tide å legge seg.



Neste morgen våkner vi til sol. Vinden har begynt å blåse kraftigere, og det ser ut til å bli uvær. På breen ser vi tunge skyer, og undrer oss over at de ikke treffer oss. For de flytter seg i god fart, men nærmer seg knapt Fonnabu. I drikkevatnet som ligger i et tjern ved hytta, står det "bading forbudt". Men vi har ikke latt oss friste av isvatnet, så de går greit.


Det sporty paret drar fort etter en kort frokost, og vi blir alene en stund, og nyter stillheten, før vi pakker og returnerer, nå i et nytt lys.. Skyene vil aldri nå oss i dag, og vinden står i ryggen mens vi forserer fjellryggen mot Breidablikk. En regnbue forsøker seg når vi når Breidablikk. Ny dag, nytt lys.


Det går raskt nedover de fine ridestiene til Gardshammer. vi tar på og av oss jakkene, etter hvert som vinden tar oss noen steder, mens er vindstille andre steder.  Men når vi når Botnavatnet igjen, kjenner vi på sommeren igjen, og kan gå lettere kledt ned de siste bakkene. 





Den siste uka har vi gått nærmere 80 kilometer og klatret nærmere 4000 høydemeter opp og ned, så den siste bakken nedover kjennes godt i bena.

Bondhusvatnet
Men dette er siste dagen på sommergoturen i år, så vi lar oss heller imponere av alt vi har opplevd; variasjonen fra mektige høyfjell, panoramautsikt, vakre daler og voldsomme fossefall, en vid isbre og smaken av Hardangervidda. Vi har hatt en opplevelsesrik uke i Hardanger, med godt turvær, tross dårlige værvarsler. Takknemlig for enda et eventyr i verdens vakreste natur. Nede ved Isveien hilser et par sauer oss farvel med bjelleklang, og selv om vi nå er mette, er vi klar for fårikål senere i høst...

Fårikål

Tid: 5-7 timer hver vei
Distanse: 11 km hver vei
Høydeforskjell: 1400 m
Terreng: Jevn stigning, delvis bratt, gode ridestier, svaberg, stier, tørt
Vanskelighetsgrad: Krevende, grunnet høydemeterene

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar