Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 2. mars 2011

Kveldstur rundt Rossavatnet

Med oppstart etter solnedgang og medaljeseremonier, startet vi fra Gamle Sundvei og tok stien midtpå, oppmot og ved siden av Slettavatnet, som jeg oppdaget søndag. Nå skulle vi ta an helt ut, og runde Rossavatnet i "Sundmarka"

Etter 1,5 km gange kom vi til det første stidèle der det er skiltet mot Rossavatnet. Stiene her ved Rossavatnet er lovende, tydelige og en smule arrogante, men gode på bunn. Vi kom fort ned til den sørøstlige vika av vatnet, og snakket om at dette gikk fint, til vi havna ned i myrterrenget rett der nede.  Herfra måtte nattsynet intensiveres for å finne antydninger til stien videre. Etter den sure kommentaren "Det var du som ville gå her!" ble Fredrik både imponert og øm av at "stifinneren" denne gang hadde rett i stedssans, i motsetning til "brøyteren". Nå ledet stien oss over noe myrterreng, uten særlig sikt til vatnet i mørket, men når vi hadde passert 2 km var vi kommet til den nordøstlige vika. GPS viste at vi var på rett vei.

Herfra gikk vi noen hundre meter inn i en lavtvoksende granskog, før vi kom inn på et nytt stidele, med skiltingen til Rossavatn og "Kjerringtuva". Navnet ble feiltolket i flere versjoner, men holdt praten i gang. Stien østover leder her til Sør Håland / Håvik, såpass vet jeg...
Nå,  - i et jafs av en kløft, var vi nede ved Rossavatnet igjen, der det er en liten leirplass, med en gapahuk av tre, så vi fant det for godt å posere. Her ser vi Fredrik posere figuren "Jegeren" i gapahuken:

"Jegeren"
Etter en imponerende photosession, fulgte vi vannkanten rundt den nordlige vika. Her var det litt bratt, og stien ledet oss ned til steiner i vatnet, over en bekk, og dermed var milepælen "halvveis" nådd.
Diskusjonen fortsatte om VM og vi pratet oss frem til et nytt skogsholt, denne gangen en langt høyere og tettere granskog og tilsynelatende dårligere fremkommelighet. Her kom Fredriks hodelykt til nytte, der vi fomlet oss frem til den store speiderplassen her inni.

Mens jeg skrøt høghjertet over at jeg her var rene kjenningsmannen, etter mitt virke som lærer, og skrøt videre over eleven jeg nesten druknet og reddet her for 9 år siden,  var Fredrik mer opptatt av å vise frem fisketradisjonene i området. For å vise litt av kulturen her, poserte jeg figuren "Fiskeren" og Fredrik poserte figuren "Fiskeren til havs fisker hval".

"Fiskeren"
"Fiskeren til havs fisker hval"
Godt fornøyd over skrønehstorier, bestemte vi oss for å ikke lete etter en sti nærmest vannet, men tok heller hovedstien og kjerreveien opp til Sundvegen. Det gikk bra, og vi var snart inn på spurtetappen gjennom hele gamle Sundvei og like tilbake til bilen. Fredrik vant kveldens gjettekonkurranse, der han tippet vi hadde gått 5,7 km, mot riktig svar 5,38. Turen rundt tok omtrent 2 timer, og vi var enige om at denne turen helt sikkert er vakker på dagtid også.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar