Goturen: Rødhette og ulven

søndag 21. april 2013

Rødhette og ulven

Aureivatn

I etterkant av en forblåst Bendit-cup på Avaldsnes kriblet det i bena, og en trimrunde. Valget falt på den etterhvert så velkjente runden rundt Aureivatn, - en fin time som kan nåes på en hvilken som helst ettermiddag. Det blåste godt, riktignok, men været var vårlig likevel.

Vinterjakkene begynner å bli varme, og Ingeborg utstyrte seg med en kjærlighetsfarget softshell-jakke som prydet den ellers så gulgrønne bakgrunnen og hjalp til med å få blikket mitt festet på min henne. Ellers er jeg ganske så flakkende i blikket, med all naturen som er å se, må jeg innrømme....
Der gikk vi, som Rødhette og ulven, og glanset hverandre helsemessig gjennom skog, hei og utsikt mot det vakre vatnet, og mest på hverandre. Riktig romantisk ble det hele mellom kondisjonell pust og hjertebank..

Denne gangen parkerte vi innerst i Aureiveien, der hvor pumpestasjonen pumper heftig. Så heftig at vannstanden lå lavere enn jeg har sett noengang. De ellers så fuktige partiene lå tørre, og vi raste oss gjennom hele runden uten særlig fare for våte ben.

Tjernet ved pumpestasjonen

Fra pumpestasjonen gikk vi på nordsiden av vatnet. Denne stien leder gjennom en velvokst skog, dyp og trolsk og i skyggen av sola. Bygdelaget på Sevtun har gjort godt arbeid med stiene i området og har lagt ut plankebroer i terrenget. I starten snor man seg forbi et lite tjern, som nå lå i vårfarger, med mikroorganismer som ga et grønnskjær i det grunne vatnet. Så fikk vi oppleve skogen på alvor, og her inne var det spor etter mennesker i aktivitet, der det innimellom er bygget speiderske leirplasser og noen forsøk på gammer. Innimellom glimter man Aureivatnet også, og etter 20 minutter ser man lysning igjen.

Rødhette i skogen

Vi var kommet til Brekkedemningen, som holder vatnet litt dypere enn det som er naturlig. Normalt har regnet sørget for at det renner litt over demningen. I dag lå vannstanden godt under nivået, og vannkanten så ikke ut (!). Likevel var vi takknemlig over de tørre stiene.

Ved Brekkedemningen kan man gå inn på kjerreveien som leder til Brekke, eller Tistreivatnet. Vi holdt oss til høyre og vandret i godt tempo over heiene øst for vatnet. Her begynner våren såvidt å springe ut, men er overveldet over det visne graset fra i fjor. I øst kunne vi se Tistreivatnet, blåse seg opp til 20 cm bølgehøyde, men vinden var bare behagelig så lenge vi var i farta.

Vi fant en lun krok for posering ved et berg, og Rødhette strålte i sin prakt, der hun satt seg ned og myste mot sola, med solbriller på, som en kjærlighetens gudinne.

Lun krok i heiene. Legg merke til dama i midten

Tistreivatnet, våren og Rødhette

På østsiden er det tre stideler som er verdt å merke seg: Ved den nordligste av disse kan man gå en delvis gjengrodd sti til Tistreivatnet, og fortsette mot Vaulen i Åkramarka. Den neste kalles "Nikkostien, og leder til hovedstien fra Åkrehamn til Vaulen, mens den sørligste av disse følge høydene over Tjøsvoll/Åkra (Kjerfjellet) til den samme leden.

Nikkostien

Vi fulgte stien i vestlig retning tilbake til Aureivatnet og den fine brua der. I dag stod brua langt over vannstanden, og vatnet var mindre enn jeg noen gang har sett. Fra brua kan man velge å gå ned til Tjøsvoll, men vi hadde en annen plan...

Bru uten vann

Solstrålene ga et nydelig skjær i sivet som lå i vatnet, når vi fulgte stiene tilbake til pumpestasjonen, og raske Rødhette klarte å springe fra ulven som lå i baktroppen og forsøkte å fange henne med fotoapparatet sitt.