Gudbrandsfjell

Gudbrandsfjell 292 moh

Det var en  vakker morgen, etter noen dager uvær, som lokket et uvanlig folksomt goturlag til Hervik i Tysvær. Målet var Gudbrandsfjellet (292 moh), som etter beskrivelser skulle være en topp med vid utsikt. På tur i dag var naturfotografen Trygve Berget, kompaktfotografen Anne Marie, Andesfjell-indianer Flor de Maria Vold, Instagrameksperten Ingeborg, og meg selv. Rudolf var også med, men i skav, og halvfrossen i middagsposen min, stakkar.

Hervik

Vi var ikke spesielt tidlig ute, da vi parkerte ved Hervik skole, og labbet entusiastisk oppover fv.776 mot stistarten. Vi passerte en gjødslende traktor, vårklare åkre og et par hus, før vi fant stistart på venstre side. Den var godt skiltet og merket, men vi ble hindret av et strømgjerde, og reagerte med vantro hele gjengen, unntatt Rudolf, som hadde et ambivalent forhold til hele greia.

Men vi snek oss mellom strømkablene, uten brennmerke eller elektroniske reaksjoner, og var snart på et jorde, som vi gikk over, og snart inn en blandingsskog, og snart i oppoverbakke opp lia. Så der, i det øyeblikket, var vi plutselig på tur, i full beundring av våren som såvidt trengte seg frem.

Et barndomshjem

Vi gikk over en stilig egg og Flor oppdaget barndomshjemmet til mannen sin fra utsikten mot Hervik. Trygve strålte i sola der han humret for seg selv og lot seg bevege av naturens ro og praktfullhet. Det tok heller ikke lang tid før han fant frem fotoapparatet, lette etter riktig lys, og innlemmet de 3 vakreste motivene han kunne finne, i det han kommenterte "nusselig" slik at de fniste og smilte alle tre...

En kilometer opp i lia kom vi til et stidele og trodde valget var enkelt for turbeskrivelsen sa at det var en bratt vei opp og en lang vei opp til toppen. Dermed var det logisk å velge veien til venstre, men ikke riktig. Vi var nok nødt til å gå noen skritt lengre før vi kom til et tydelig skilt der veien i bratta og lengda var godt merket. Sulten på rundtur som jeg alltid er, tvang jeg frem forslaget om å gå bratt opp og slakt og lengre ned. Det er letter å gå i slakk nedoverbakke enn bratt, nemlig. Gruppa var kansje ikke overbevist, men fulgte likevel villig oppover bakken.  

Se, så nusselig!

Der, - i den trolske skogen, fant Trygve sitt fotoparadis. For i skogbunnen var døde stammer mosekledde og krokete, akkurat nok til å ta en haug med bilder. Enda mer inspirert ble han av damene som fant seg en stamme, slik at det "nusselige" kunne gjentas, og damene sjarmert, nok en gang...

Mikrofloraen

Det var som om alle åpnet øyene sine og lot seg imponere av mikrofloraen som springer ut, idet sola viste dagens første stråler gjennom skylaget og åpenbarte veien videre opp de bratte bakkene mot toppen.

Bratt i lia

Og bratt var det. Selv om ingen gryntet, peste eller klagde, kunne man nesten høre en indre puls blant dagens deltagere da vi klatret ut av skogen og fikk se utsikten utover det ganske land.

Utsikt over det ganske land

Trygve skyndte seg bort til Varden som førstemann til å nå toppunktet. Vi andre hang litt etter, men tok han snart inn for å bli fotografert som nusselige igjen. Denne gangen var jeg linselus, og lot meg senere imponere av det... Men nå var det id for dagen kulinariske pause. Jeg hoppet litt hit og dit, til jeg fant en fjellvegg som passet godt der den ga le for vinden fra sørøst. Vi slo oss ned der alle sammen, begeistret over sola, som nå stod fullbrakt foran blå himmel.

Jeg tok frem kjøkkenet, og stekte opp Rudolf sammen med kameratene sopp, rømme og ananas. Han hadde ingen kommentar til det, for øvrig. Retten ble en lite krydret finnbiff, rett fra naturen og tilbake igjen. Men gourlaget var fornøyde med lunsjen, der de satt og nøt både hovedretten, og noen fantastiske havreflarn som Anne Marie hadde stelt i stand. Kaffen kom frem den også, og da ble det heller ingen klager fra nordlendingen..

Etter en god pause i fjellveggen var lysten og energien god nok for å ta den lange veien ned fra fjellet. Vi gikk ned på sørsiden av fjellryggen og rundet det lille Gudbrandsvatnet. Flor lot seg imponere av mosemadrassen ned ved vatnet, og det hele ble ganske så avslappet, før vi begynte å runde fjellet nedover i vest.

Selv med lang tørketid i vinter, hadde noen regndager denne uka gjort at jorda hadde tint godt, så det var enkelte våte partier som dessverre ga litt gjørmefarge på Flor sine flotte fjellsko. Hun utbrøt noen sterke uttalelser om gjørme, men var ellers begeistret over hele turen.

Det var godt å gå slakt nedover.  i sydvest kunne vi se Årvikfjellet uten vindmøller. Kanskje for siste gang (?) Her skal det nemlig bygges en kraftpark med hvite master og propell. Tysvær for aldri nok....Vi passerte Kråkelidalen og fjellet og kunne snart se ned til bondegården i Rossedal.

Kråkelidalen

Rossedalen

Vått over myrområdene

På sørsiden av Kråkelifjellet blandet skogen seg i flere arter, og vi fikk en nydelig skogstur, ganske så uberørt og i slakt terreng nedover til vi endelig hadde sluttet ringen, og var i kjent terreng like tilbake til et jorde, et strømgjerde, en landevei, og en skole. Lykkelig slutt på en herlig dag i Guds frie....

Trykk på kartet for returtrack

Tid: ca. 2 t

Distanse: ca.8 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Skog, fjell, skogsstier, delvis bratt