Stråtveit - en perle

Stråtveit

I dag viste Trygve og Anne Marie oss en perle de har funnet: Stråtveit i Vindafjord. Jeg var overlykkelig over det nye objektivet jeg fikk i bursdagsgave av godama. Dermed tok jeg ikke mindre enn 256 bilder på under 5 timer, og brukte like lang tid på å sortere de...

Det er vår i vest, og vi har hatt 2 eventyrlige sommerdager. I går syklet jeg og godama en runde på Sør-Karmøy. Det var varmt (!). I dag var det litt kjøligere og ustadig, så en vandring i Guds frie passet godt. Trygve viste vei inn til Vats og videre ut mot Raunes (eller Rudolf, som noen kaller det), hvor fraspark i motbakke gjaldt.

Bakkene opp fra Raunes

Det er en god kjørbar grusvei opp bakkene og videre inn til Stråtveit, ved Yrkjefjorden. Denne er bygget av Norske Skog, og må betales bompenger på. Skal man ha skikkelig glede av turen, gjør man som oss, og sparker unna med gode turben, og fotoapparat. For både veien inn og målet ligger i vakre omgivelser.

Den første stigningen slynger seg oppover 200 høydemeter, før den flater noe ut. I den første bakken får man stadig bedre utsikt mot Vats, Åmsosen og Vatsfjorden. På andre siden av fjorden ruver Kjort, og frister til oppdagelser for senere bruk.

Vatsfjorden med Kjort ruvende bak

Hvitveis

Våren har kommet og vi ser hvitveis vokse flittig i kantene, mens vi går gjennom skogen. Etter et forholdsvis flatt parti kommer vi til vestsiden av Raunesvatnet. Trygve skynder seg ned til vatnet for å fotografere speilet vi ser. Ute på vatnet er det en liten trio i kano, som drar opp smårøyer fra garnet de satte tidligere. Mange trær står under vann, og vi blir enige om at vatnet må være regulert.

Videre går ferden slakt over en kul, før vi ser Raunesvatnet igjen. Denne gangen er speilet forstyrret av regndråper, så vi går raskt videre. Etter en liten stigning til, går det nedover igjen. Trygve og Anne Marie kan trøste oss med at vi snart er fremme. Jeg er mest opptatt av å få godama i fokus, der hun går der med vårlette steg gjennom skogen.

Vårlett

Revefella

Vi passerer en revefelle fra oldtiden. Den er bygget opp av steinrøysa fra fjellsida, som en tunnel. På informasjonsskiltet leser vi at reven skulle lokkes inn i tunnelen, og da ville en steinblokk rase over den, når den prøvde å fange byttet sitt. Bilder kom i hodet, mens vi fortsatte ned bakken, til vi ser et stort gammelt gårdsanlegg, idyllisk liggende til, langt over fjorden, i bratt terreng, med noen gode jordlapper som omkranser husene.

Vi lar oss straks friste bortover kjerreveien som går fra gården langs fjellsida. Denne leder oss etpar hundre meter inn til en vannmølle, og på sidene er det gammel urørt skog, med trolsk vekst i alle reninge, som kan sette fantasien i gang til de fleste. Fotografene trykker på utløseren til de blir andpustne, mens bloggeren får gratulasjoner fra sin mor, mens motivene passerer. Samtalen på mobil avslutes fort, og fotoapparatet kommer frem igjen, mens vi går inn til veiens ende. Og snur.

Trollstien

I lia ved gården er det gamle frukttrær som har sett bedre dager, og nå viser sitt ettermæle med krokete vekst og delvis knelende mot det vårgrønne gresset. Jeg henger etter, og borte vad garden har følget funnet seg en rasteplass, og er venter på at kokken skal gjøre i stand et måltid.

tak over hodet i fjøset

Når jeg kommer bort til de, kommer det et kaldt gufs av en bygefront, og vi blir desperate etter tak over hodet. Vi prøver oss på fjøset. Trygve får opp døra, og der inne er det en hall av spisebord, klar for trengende gjester. Det er humanistene som har vært humanistiske her, og tilbyr alle gjester en sitteplass for dager med ustadig vær. I dag passer det oss utmerket. Takk til 4H!

Vi finner et godt underlag for primusen, og jeg fyrer opp Toro med gode karbonader fra slakteren i Skuddnes. Det skal ikke mye mat til før man finner ny energi. Anne Marie har stått opp tidlig og bakt empaladas og havreflarn for anledningen, så ingen går ut av fjøset umette.

Nå tripper Trygve lettere stresset, og ber oss skynde oss, for selv om vi befinner oss i en perle, har han mer å tilby. Han vil lede oss ned til fjorden, for i bakkene nedenfor vil han vise oss natur som åpner øyne og sinn.

Vi går ned kjerreveien mot fjorden, og skjønner straks hvorfor de vil ha oss med ned bakkene. Her er det nemlig gammel trolsk skog og en helt spesiell atmosfære. Trærne vokse vilt og utemmet, og blomstene lever sitt eget liv i bakken. Gamle råtne stammer er fylt av ny vekst, og området er et studie i hvordan naturen klarer seg selv. Kusom! Jeg bare sier det... og viser det:

Kusom

Plutselig er jeg omringet av 3 fotografer, ivrig etter å forevige detaljer i naturen. De blir et motiv i seg selv:

Fotografgjengen

Det er også en kulturell opplevelse å gå ned stiene. for her er det rester av kårboliger, enorme steingarder, og broer lagd at tunge heller, i tillegg til den fine veien som går bratt nedover til en liten havn ved fjorden. Det er tydelige tegn etter et rikt storbruk på Stråtveit, men naturen er på god vei til å overta området. Veien ned til havna er ca. 1 km og 170 høydemeter. Dette merket vi ikke mye til, når vi lot oss begeistre av naturen og vekstene som omringet oss.

Havna ved Yrkjefjorden

Likevel fikk bena kjenne på det, når vi gikk opp bakkene igjen. Vi gjorde vendereis, og gikk opp i godt tempo. Likevel måtte vi stadig stoppe, for været ble bedre og bedre, og nye motiver dukket frem langs hele veien hjem. Spesielt ble det igjen ved Raunesvatnet, der blå himmel speilte seg i vatnet, og ga mer motiv enn tiden kunne bære...

Raunesvatnet

Stråtveit er en perle. Både omgivelser og kultur imponerer på denne plassen. Dette er en av de beste plassene jeg har opplevd i Rogaland, og turister er tydeligvis hjertelig velkomne til å besøke stedet. Som Anne Marie påpekte er det nok finest å gå turen når våren springer ut, eller sommerstid. Dette viste seg i dag, med vårens vakreste eventyr...

Zoom

Tid: ca. 2-3 t t/r

Distanse: ca. 8 km t/r + avstikkere ca.2 km

Vanskelighetsgrd: lett / middels

Terreng: grusvei, kjerrevei, kupert, delvis bratt