Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. mai 2013

Djupadalen


I dag ble det familietur til Djupadalen i Haugesund. Vi ville prøve ut Jørgens Permobil, som så ut til å være mer "offroad" enn andre i sitt slag. I dag blåste det godt, og temperaturen var mer vårlig enn sommerlig. Når det blåser er Djupadalen et lunt område, med bratte hauger som gir le for vinden.

Eivindsvatnet
Ved parkeringen blåste det friskt, så det var godt å komme seg ned til Stemmen (Eivindsvatnet) og begynne vandringen langs de fine skogsveiene som går opp og forgrener seg gjennom dalen. Målet var enden av veien; Krokavatnet.

Det er mye folk i dalen på dager som disse, men det var ikke så folksomt når vi gikk oppover, selv om vi ikke startet før kl. 13.30. Lyset slapp nydelig inn melom de nysprugne løvtrærene og ga et friskt grønnskjær over hodene våre.



Halve veien inn i løypa var det nygruset og fint for Jørgen å kjøre, men i det bakken møtte oss, hadde vannet gjort jobben med å vaske frem grove steiner i grunnen. Vi var spente på om bilen klarte de bratte stigningene innerst i dalen, men den var sterk og kjørte uten medfart opp alle bakkene, over stein og ujevnt underlag, helt til det ikke var bakke lenger.

Permobil opp bakkene i Djupadalen
Langs hele veien er det lune solplasser, og man kan ta en pitstop eller flere, dersom bena kaller..
Men vi var sporty, og gikk rake veien inn. Opp bakkene bar det og snart hadde vi gått 3 km og var fremme ved Krokavatnet. Der oppe fikk vi igjen kjenne vinden gjenkjennende, og vi fant
et bord som stod lunt bak en haug. Nå skulle det bli mat.

Krokoavatnet
Pølser ble pakket frem, noen til oppvarming og andre til steking. Det ble et godt gammeldags turmåltid der oppe ved vatnet, helt til vi kjenne trekken ble påtrengende og vi fant det for godt å flytte på oss. Vi gikk bare 200 meter nedover igjen, før vi fant en lun krok, med spisebord og utsikt mot en jernbro (!) Nå kom kaker og kanelboller frem, og vi satt lenge og koste oss i solsteiken. Benni lånte fotoapparatet mitt (med den nye linsa) og fotograferte nærbilder, der det fantes motiv. Så ble vi mette.

Rast i den lune kroken
På turen nedover satte vi igang en skattejakt. Vi tok frem mobilene og søkte etter geocacher med gps. To funn ble det i dalen, og barna var lykkelige over funnene, selv om vi ikke hadde bytteting. Vi var nå fornøyde med dagen, og vendte hjem, etter en fin familietur, selv på en forblåst dag...

Geocaching
Trykk på kartet for zoom
Tid: ca. 2 t t/r
Distanse: ca. 6 km t/r 
Vanskelighetsgrd: lett 
Terreng: grusvei, kjerrevei, noe stigning



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar