Vind og is på Ferkingstad

I dag blåste det opp mot 20 m/s på Karmøy, og goturlaget var litt trege å få igang. Men søndagsturen bør man ikke droppe "unless in uttermost need" og derfor dro vi like godt til Ferkingstad. Vi hadde sett for oss en tur i skogen, i le for vinden, men det skulle vise seg å bli litt annerledes...

Bilen parkerte vi langs Burmaveien, etpar kilometer øst for Ferkingstad. Der har vannverket en anleggsvei inn mot to demninger ved Ytre Holmavatnet. Veien var nå grovgruset, og ga oss et lett terreng den korte kilometeren inn til første demning. Det var et åpent landskap, - mye åpnere enn jeg husket fra nocturen i fjor, men til gjengjeld var det mørkt den gangen... Det blåste frisk motvind, der vatnet og demningen åpenbarte seg for oss.

Ytre Holmavatnet

Vi gikk opp på demningen, og tenkte "demn it! så kaldt det var her. Vinden kom fra øst, og fikk god fart over vatnet. Det hadde tydeligvis blåst fuktig og kald luft her tidligere, for på steinene lå det ei hinne av klar is, og på nedsiden hadde det dannet seg et nytt islandskap i den myrlente bekken. Her ble fotografen fanget av isskulpturer:

Det blåste friskt, og selv om jeg kunne vært lenge her og lett frem mange vakre formasjoner, blåste vinden oss videre, og vi la på sprang videre sørover langs vatnet. Dvs vi gikk visst likevel...

Det er grusvei en drøy kilometer til, før stien deler seg, og man kan velge å gå langs Nøkksvatnet, som er regulert og en del av Y. Homavatnet. I enden av denne stien hadde goturlaget en våt opplevelse for etpar år siden. I dag gikk vi mot Ferkingstad / Langåker, på gode stier, og vind i ryggen.

Denne delen av turen er en kilometer, før man kommer til høyden over Langåker og ser både bygd og hav. Det var som et sceneteppe som åpnet seg da vi kom ut av lysningen og fikk se de lange åkrene og den "ferkete" (?) staden.

Langåker åpenbarer seg

I fjor, da goturlaget famlet seg nedover i mørket, valgte vi å gå helt ned til veien og nabolagene der nede, før vi vendete om og opp Løkjenvegen tilbake. I dag sjanset vi på å gå over golde enger. slik at vi ikke skulle miste naturfølelsen.  De heter visst Prestekloppene, de små beitene her.

Prestekloppene og Geitafjellet

Til å begynne med gikk vi på fine gresskledde kjerreveier, men så gikk vi i undring i hvor denne skulle ende opp. Tilsynelatende gikk veien rett inn i en hage, og når vi nærmet oss, så vi en grind og enden av en asfaltert vei. Vi måtte gjennom tunet til b.nr. 25/50. Beklager det.

Nå var det siste etappe igjen, og vi straket oss opp Løkjenvegen og gjennom Løkjen. Vi passerte høyt sivgress med sin symfoni i den gode vinden, og fanget det hele med det hele.

Gjennom "granløkjen" hadde vinden slengt ned trær i en dominoeffekt, og vi passerte halvfelte trær i god fart. Det knaket godt i skogen, så også her spilte vinden sin symfoni. Nå var det bare en transportetappe igjen. Fra Geitafjellet til Ferkingstadskogen er det omlag 2 km...

Trykk for zoom

Tid: ca.1,5 t

Distanse: ca.6 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: grusvei, kjerrevei, skogsti, asfalt, flatt