Dustebakken

Denne vinteren har vi utforsket alle de store dalførene i Sauda, men det er mange smådaler som gjenstår. Hereimsdalen er en fjelldal ca. 500 moh som vi utforsket for noen år siden, men nå vil vi se om det også er en vinteridyll. Vi forhører oss med kjentfolk, for veien opp til dalen er vinterstengt. Da kommer vi frem til at vi må parkere bilen på Fiveland, og gå til bens opp en lang bakke. Den blir omtalt som "Dusten" eller "Dustebakken" og vi ler inderlig inni oss av kallenavnet. 

Noen hytteeiere lar oss parkere på den private parkeringsplassen, og forteller oss at vi må gå opp bakken til bens. Men vi har blitt vant til alle bakkene i Sauda, og tenker at ingenting kan overraske oss. Problemet er at veien er degradert fra skiløype til snøfattig, så vi starter uten ski. Jeg strekker grensene for hva kortfellene mine kan klare, og det tar derfor ikke lang tid før skiene er på bena, og lårene er på brystet.

Utsikt imot Sauda og Svandalen

Vi skjønner kallenavnet Dustebakken, for den er bratt og lang, og uten avsatser. En god lårtrening blir det opp de første 150 høydemeterne før første avsats, der smørefri ski også er mulig. Herfra fortsetter vi oppover i litt slakere og mer kupert terreng til vi kommer opp til hyttefeltet i Grasdalen, hvor skiløypene ser intakte ut. Det er skiltet for skiløype rundt Hereimsdalen, og vi blir optimistiske på løypetraséen som ser fullblods ut.

Fra Grasdalen fortsetter vi mot Fetavatnet. Dette er et regulert vatn, og er tappet helt ned nå. Vatnet fremstår derfor helt annerledes enn da det lå oppfylt til randen, sist vi var her. I tillegg har mye snø smeltet og snøbruene nede på vatnet er usikre. Dermed må vi følge sommerstien rundt vatnet.

Stien er ikke tilpasset ski, og i tillegg har 3 uker med varme og 3 netter med kulde omdannet snøen til hard skare. På årets dårligste skiføre glir vi gjennom lia på enklest mulig vis, og helst uten fall. 

Vi kommer snart inn til vending ved Hereimselva, hvor det er en god bru på vårskiføre, der vi må labbe over treplankene og vender nesen sørover igjen. Det er på tide å finne dagens solvegg...

Det er en kald trekk fra nord, så vi må lete litt for å finne le for vinden, men under leteaksjonen dukker det opp fine motiver, der vår krangler med vinter, og høst dukker opp fra avgrunnen.

Vi finner en bergvegg med vårstemning og setter oss ned for en påskelunsj, med medbrakt kvikklunsj, appelsin og kaffe, og kortreist solskinnsbolle for å stadfeste stemningen.

Vi tenker at turen videre skal være enkel. Men vi fortsetter på skare og må inn i hver vik og over hver bru, slik man gjør det om sommeren. Det blir derfor en lengre runde enn først antatt, på dårligere skiføre enn antatt, og vi bruker mer tid enn antatt. Men her koser vi oss skikkelig. Fetavatnet overrasker oss nok en gang med idyll i nydelige omgivelser og perfekt påskevær. 

Gjennom trange skispor karrer vi oss til Hattaløfttjørna hvor vi besøker en venn og mottar nykvernet kaffe i en varm og koselig hyttestue. Her lærer vi også at Dustebakken faktisk er navnet på bakken vi gikk opp til å begynne med, og som vi skal ned igjen etter kaffen. Opprinnelsen er ikke verre enn den høres ut. Denne bakken har føltes dustete for generasjoner.. Også verten anbefaler oss å gå ned bakken igjen, på grunn av snømangel og mye grus i vegen.

Hattaløfttjørna

Vi gir likevel bakken et forsøk. Utforkjøring ned "Dusten" ser dustete ut i dag. I bred og skjelvende ploging blir det utforkjøring nesten hele bakken ned, til vi er tilbake i utgangspunktet hvor frem og tilbake blir like langt....med unntak av omveien...

Middels

Tid: 3-4 timer rundtur

Distanse: ca 11 km

Høydeforskjell: ca.200 m

Terreng: Delvis oppkjørte løyper, bratt, kupert