Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
søndag 25. september 2022
Til Valhest på trass
Trass elendig vær og vedvarende regnvær de siste ukene trasser vi motviljen og kom oss ut på tur for å sanke flere poeng til konkurransen vi har tatt del i. Det er 10 år siden Goturen gikk her sist, så minnet begynner å bli vagt om turen. Alt virker så mye kortere for lenge siden...
Turen til Valhest er med sine 8 km t/r en dagstur å regne. Men det regner i dag, så vi tenker vi heller skal forhaste oss i trass.
Vi parkerer ved Stakkestad i Førre. Fra gården går det en grusvei opp til første myra, noe jeg er glad for, fordi forrige gang jeg gikk herfra måtte jeg gjennom krøttersti som var full av møkk og gjørme. Trasig.
Oppe på myra er det svaberg, så vi kommer oss rimelig greit gjennom uten alt for våte bein. Myra er lang, men så begynner vi på første stigningen opp til neste platå. Denne er ganske bratt men ikke veldig lang.
Der går det i slakt terreng oppover frem til den siste lille stigningen til Valhest-ryggen.
Ryggen er lang, og her oppe er det ofte vær. I dag er intet unntak. Det blåser kaldt regn i fleisen, som vanlig, før vi når toppen og får hastverk med å skynde oss ned igjen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar