Guttetur til Sålefjell

Så var det guttas tur. Værvarselet tidvis generelt, mot normalt, og litt ikke. Men Goturen & søn ville på tur, tross uvitenhet og vanskelighetsgrad. I dag var utgangspunktet stallen rett der oppe. Planen var en rundtur fra Åkramarkene, med Søre Sålefjell midt i leiå.

Kinnetoppen

Kursen gikk først mot Kinnetoppen, der fjellaget allerede var i retur. Det er en god transportetappe på gode grusete stier til Kinnetoppen, og videre til Rossafjellet (97 moh). På veien observerte vi at hekketiden var i gang, og at påskeeggene fortsatt ikke klekket.

Det var oppholdsvær men overskyet, mens vi gikk videre til Øvre Buvassdalen, og lærerikt for far som ikke følger godt nok med i online-spillenes verden. Snart så vi Søre Sålefjell i øst, og feiret med en sjokoladebolle.

Ned mot Buvassdalen, den bratte våte bakken, og opp det steinete bratte berget måtte vi, før vi kom til checkpoint 2, Steinhytta. Her tok vi en rast i bakken, med litt drikke. Vi observerte grillkroken, steinene og tretaket.

Vi gikk videre gjennom de våte myrene langs et vatn som ligger ved foten til Sålefjellet. Med gode fjellsko ble vi ikke våte, Litt glad for det.

Opp bakken til Sålefjellet hadde jeg allerede glemt den første kunnskapen om online-spill, til fordel for ny kunnskap, litt mer teknisk, og desto mer vanskelig. Men min personlige RAM fikk med seg noen detaljer, før vi nådde toppen på 132 moh, og kunne nyte både utsikt og snøbygen som kom sørfra.

Vi ble ikke lenge, før vi tok brattsida ned på nordsiden, videre ned til Revadalen og nå tilbake mot vest. Det var slutt på spill-leksjonene da vi hadde passert de våte myrene i nordvest. Vi gikk over brua i nedre del av Buvassdalen, og siktet mot Vaulen.

Buvassdalen

Nå hadde snøværet gitt seg, og vi tok siste transportetappe ned mot Åkramarkene, og passerte hekketiden i skogen ovenfor.

Tid: 2-3 timer

Distanse: 11 km rundtur

Terreng: Småkupert. flatt, oppgkjørte skiløyper

Vanskelighetsgrad: Middels lang tur

Dyreliv ved Oskreivatnet

Det mektige ørneparet svever over oss, når vi kommer fra Skrivavarden og skal runde Oskreidvatnet. 

Vi har gått fra Eidsbakkane i dag. Litt dårlig med parkering, men ellers utmerkede trillestier opp til Olavsvang, hvor vi tar av inn i skogen for å gå opp bakkene til "Golgata". For det er det det ligner, den vesle nuten på toppen av marka her, med sine staker og skilt, tre i tallet, på en billedlig knaus, med Getsemane liggende rett under. Sekulært heter toppen Skrivarvarden, og det er mye flått i skogen.

Golgata

Dette er begynnelsen på en nærmest vindstille dag der begge har fri, og kan nytes ute. Ned gjennom skogen fra Skrivarvarden (103 moh) er det nesten det eneste vi snakker om. Været, tørre stier, uttørkede vatn, vårgrønt i marka, og hvor greit det er med smartklokke.

Oskreidvatnet i nordenden

Nede ved vatnet, der det skiltes rundløype til venstre, velger vi å gå mot klokka. Grunnen er at vi senere tenker å toppe Storesåt, før vi går gangstiene ned til Eidsbakkane etterpå. 

Det er når vi kommer på vestsiden av vatnet at vi observerer ørneparet der oppe. De svever så lenge at vi ikke gidder mer, og går mot Nordre Sålefjell (119 moh)  i stedet. 

Stålorm

Her kan det være lett å komme ut av stien, siden den ikke er tydelig merket, eller spesielt nedtrampet. Det er også noe vi gjør. Litt gjennom dyretråkk blir det, men ved å sikte på fjelltoppen kommer vi inn på stien igjen og opp mot Sålefjellet, det nest høyeste på øya. En stålorm stikker av gjennom´m gresset, før vi får sagt "stålorm", og selv om jeg har glemt fotoapparatet i dag, får jeg fanget den på bilde, før den får sagt "bilde"

Der oppe er utsikten klar og vid, og vi slår oss ned med medsmuglete kanelboller, og velplanlagt kaffetermos, nyter dagen helt frem til tidsklemma, oppbrudd og fremgang igjen.

Oskreivatnet fra N.Sålefjell

Holmavatnet fra N.Sålefjell

Firfisle

Vi ser ikke ørneparet lenger når vi fortsetter videre sørover og ned mot Holmavatnet, der bare en sti deler de to vatnene. Men det hvisler i gresset igjen, og noe rører seg foran føttene våre. Denne gangen fru Firfisle som prøver å gjemme seg bak et tre. Men jeg drar frem mobil med gps, og klarer å fange denne i bildet, denne også.

Rett etterpå er det skiltet for rundløype igjen og vi følger stien på østsiden av vatnet og nordover mot Storesåt. 

Oskreivatnet fra øst

Storesåt og godame

Stien er ikke våtere enn her denne dagen. Det er stort sett tørt likevel, og kun små partier med myrlendt, før vi endelig trasker opp dagens siste bakke opp til Storesåt (115 moh). Da er turen nesten over, og kun grusveier igjen tilbake til Eidsbakkane. Så ble det en fin dag på tur i dag også.

Middels
Tid: 2 t rundløype
Lengde: 9 km fra Eidsbakkane
Terreng: Skiltet skogssti, kupert, noen bratte partier, delvis myrlendt

Lett rute til Sålefjellet

Med utsikt mot Reiarsvatnet, sørøst

Det ble tid til en kveldstur, så jeg valgte denne lette og raske ruta til Karmøys tak. I rask gange, fint vær, med litt blest, gikk jeg den fine Gruveveien fra Søstokke (NB! Parkèr ved rv.47) Det angret jeg på. Jeg kunne ha kommet meg mye lengre inn i marka, hadde jeg syklet gruveveien. Dette til ettertanke.

Det var omtrent det det ble denne kvelden: en topptur og en nedtur. Tilbake samme vei, og svært lite drama. Les heller om drama på denne ruta fra tidligere turer

Enkel:
Tid: 1 t t/r
Distanse 5 km t/r
Terreng: Grusvei, merket sti, bratt mot toppen
Høydeforskjell: 90 m

Rundløype ved Gruveveien

Jeg skulle i grunnen gå strake veien til Søre Sålefjell, fra Sørstokke og tur retur, men like ovenfor skogen så jeg det var merket en rundløype jeg ikke har visst om. Alltid spennende med nye stier, så da valgte jeg denne.


Jeg gikk forbi tjern og i myrlendte områder, men holdt meg hele tiden tørrskodd på denne flaten. Og det var stort sett myr jeg så foruten om Sålefjellet i sør. Men så dukker jo alltid motivene med disse steingardene opp; -de som ligger i kring i hundretall over hele øya, og lager mønster av seg selv.

Jeg kom inn på "Karmøymarsjen" ved Bolleshaugane etter 1,5 km og fulgte stien opp mot Sålefjellet. Man kommer litt i høyden da, og får se Iglatjørnet nede ved gruvene. Det er kanskje mest idyllisk fra denne siden, så i skråblikk, litt ovenfra, med den lille holmen som har latt noen furuer overta faunaen.

Fra foten av Sålefjellet er det bare å komme seg ned til gruvene, hvor det er grusvei og lett spasering 1,5 km tilbake.

Det er hyttetomter langs Gruveveien, så ta hensyn, og parkèr nede ved Austre Karmøyvei, så slipper dere å stå i veien..

Tid: 1 t

Distanse: 4 km

Terreng: Gruset gangsti, sti, skiltet

Vanskelighetsgrad: Enkel

Sålefjell fra Burmaveien

Det er en bygete mai, og alle anledninger med opphold brukes til nyttearbeid i hjemmet. Goturen har vært nedprioritert. Men i kveld bød anledningen seg, og jeg lurte meg ut på kveldstur alene. Målet var å komme meg til Søre Sålefjell og tilbake. Å starte klokka sju er da kanskje i seneste laget, men både håp og tro var tilstede...

Til Sålefjell fra Burmaveien

I dag fulgte jeg "Karmøymarsjen" i motsatt retning. Det er godt skiltet fra Burmaveien. Jeg gikk inn på svært fuktige stier inn mot Kristians plass. Noen planker ligger der oversvømt av vann, så det var turskoens dag i dag. Eller pinsedag, som noen kaller det.

Det er bare 1 km til den lune plassen ved Stiklevatn. Det er ikke første gang jeg går denne ruta, men plassen i le for berget overrasker alltid i sin lunhet. Dette grunnet jeg på etpar sekunder, før jeg gikk videre.

Stiklevatn

Kristians plass

Etter å ha rundet berget, er det et stidele ned mot Ferkingstad. Denne holder de nå på å skilte, så det får bli en annen gang. Jeg skulle nordover.

Fuktige stier

Den neste kilometeren er like fuktig som den forrige. Plankene som ligger i myrene er forlengst oversvømt, og denne ruta er derfor umulig å komme seg gjennom tørrskodd. Men denne delen av ruta er også en av de mest åpne områdene langs "Karmøymarsjen" Det er slakke og lave høyder som omkranser myrene og man ser så langt øyet rekker. I nord ser jeg tydelig dagens mål. Sålefjellet er ikke akkurat høyreist, men et tydelig landemerke i lavlandet som dominerer Karmøy.

Jeg passerer en idyllisk liten vik, og får følge strandlinja til Stiklevatn 100 meter, før det er over en liten høyde og på de våte myrene igjen. Og slik går dagens 3. kilometer. En vassende tur mot mer kupert landskap...

For nå kommer jeg til Vaulen, som en gang var et eget vann, men etter reguleringen er en del av "Stiklene" Området rundt Vaulen er bratt og bergene stuper ned mot vannkanten. Her er det mer kupert, og utsikten lir mer variert, med vatn som tyter opp mellom bergene.

Jeg må nå gjennom etpar tette skogholt av grantrær, med småbekker sildrende gjennom og noen plankebruer som er alt for glatte gjennom skogsstiene. Det har nettopp regnet....

Små skogholt ved Vaulen (Stiklevatn)

Nysprunget og vårlig i skogen

Jeg kommer meg etterhvert gjennom skogholtene og brattbergene, før en overraskende lysning åpenbarer seg for mine øyne. Her har det vært brann! Jeg var ikke på Karmøy i fjor da brannen truet Karmøyheiene, og hadde glemt hele greien. Men et tydelig merke etter brannen var det fortsatt.

Nå hadde jeg kommet til demningen i nordenden av Stiklevatn, hvor turen endte sammen med et deilig følge, 3 år tilbake. Buadalen og kløfta med bekken ned til Øvre Buadalsvatn ligger like idyllisk som om vinteren, men nå med vårgrønne farger på løvbladene og nysprunget gress langsstikantene. Det lyser i lysegrønt også i åsene mot sørvest, der brannen har herjet, og gresset vinner  førsteplassen om å vokse opp igjen. En kontrast til det ellers golde og grå landskapet.

Vaulen (Stiklevatn)

Øvre Buadalsvatn

Det nærmer seg 4 km når jeg går videre over små høyder og dalfører. Stien er tørrere her, og jeg passerer små skogholt og småbekker. Alt passeres fort og med en herlig variasjone der det er ny utsikt for hvert 5. minutt. Innimellom har jeg også god utsikt mot Sålefjellet, og nærmer meg stadig.

Den siste kilometeren passerer jeg Komledalen og går ned i det siste dalsøkket før stigningen blir endelig. Det er en motbakke på 70 høydemeter, som må være rekord på Karmøy. Andpusten kommer såvidt før jeg når toppunktet, som nå har fått nytt navneskilt....

Og returen går samme vei, bare avbrutt av et utallig utvalg av fuglelyder. De fløy for fort, eller jeg gikk for brutalt, til at noen ble avbildet. Fuglene har jeg ennå ikke kartlagt, men kan nevne denne: krokropirrrevirrevittttt!!!. Vennligst gjengi.

Lenke til UT.no

Tid: 3 t tur/retur

Distanse: 10 km tur/retur

Sti / Terreng: Stier i myrlent område, flatt, kupert i siste halvdel

Fottøy: Tursko

Lang Stokketur

Revadalen

Været så ut til å holde en dag til, etter en fantastisk februarmåned, så langt. Vi vet aldri hvor lenge det varer, og når drittværet kommer kan det ta lang tid til neste gang vi får nyte av sola og luftstillheten.  Det var derfor ikke tvil om at vi ville ut en tur i dag. Jeg spurte godama om hun ville ha 1 eller 2 timers trim. Heldig som jeg er, valgte hun 2 timer. Dermed ble det en lang tur fra Stokkastrand, og vi rundet både Melstokkevatn, Ørnareirstjødn, og besteg Karmøys høyeste "fjell" på denne fine ettermiddagen.

Parkering er ved Stokkstrand skole. Her har jeg gått mange ganger før, har lagt ut geocacher, og turen er en av mine favoritter på Karmøy. Ja, da gikk vi!

Melstokkevatn

Vi gikk grusveien mot vest, forbi gården, og opp til krysset, før vi gikk mot venstre og fulgte veien i slak oppoverbakke, før vi kom ned til Melstokkevatn. Der var det 2 mistenksomme karer med telelinse, som rotet i buskene. Vi gikk fort forbi, uten å veksle ord eller blikk, og ventet etpar hundre meter før vi baksnakket de. Før man kommer til skogstiene som runder Melstokkevatn, går man 2 km på grusvei.

Skogstien er en skogsti, som leder inn langs østsiden av vatnet, på en særdeles knudrete måte, men etter  500 m kommer man til en fin rasteplass med strandlinje, og en geocache av undertegnende. Plassen egner seg til en pause, eller grilling om man vil. Dersom man er mer ivrig etter å vandre, slik som oss, går ma bare videre, og kommer snart til et stidele. Da gjelder det å velge rett. For her kan man gå 2/3 feil og 1/3 rett. Stien til høyre leder ned til en husklynge på Stokke, stien i midten leder mot Olavsvang, og vårt valg, stien til venstre leder videre rundt vatnet, og er en del av Sålefjellsmarsjen.

Frosne stier

Her vandret vi, på gode stier, langs myr og i skogkanten. Stiene var lagvis oversvømmet og frosset til, så litt gange ut av stien måtte vi finne oss i. Baksnakkingen var nå over, så vi hadde fullt fokus på hvor vi satte bena. Etter totalt 3 km kom vi til plassen der man går mellom to vatn; Melstokkevatn og Oskreidvatnet. Det ble en lite fotopause her, før vi gikk sørover mot neste stidele. På dette skiltet står det S.Sålefjellet på skilt i hver retning, og det er like langt begge veier. Men vi fulgte leden hvor Sålefjellsmarsjen er, og gikk mot sørvest, eller venstre.

Ørnareirstjødn

Etter kort tid kom vi til Ørnareirstjødn, hvor vi opplevde ettermiddagssolen skinne varsomt med varme farger over sivet i tjernet. Vi fant fram kameraet igjen og skjøt litt i hist og pist, før vi begynte dagens lengste stigning opp Revadalen mot S.Sålefjell. Den er på 60 høydemeter, faktisk(!) Vi var glad for at det fortstt var frost i bakken, for isen krøp over plankebroene, noe som tilsier at det også i år er mye vatn i marka. Etter en times gange nådde vi toppunktet for turen.

Vi plantet oss på Søre Sålefjell, og smakte på litt lettere niste, nøt utsikten, og ble kjølig nok til å tenke på solnedgang og hjemgang. Solnedganger på vinteren er de vakreste. Himmelen ble igjen farget av de kjærligste farger, mens vi tråkket stiene ned igjen, nå med Bolleshaugane i sikte. Fra foten av fjellet, gikk vi et stykke i skygge, og var glad at nasen vendte hjemover, og ikke i været.

Stokkastrand

Det ble magiske øyeblikk, da sola snek seg lmellom fjelldalene innimellom, så fort hjemover gikk det likevel ikke. For her måtte det fotograferes (!) Turen endte som vanlig med bilen. Og sola ga sin siste glans over ettermiddagen idet vi kjørte hjem....vestover.

Zoom kart

Tid: ca. 2 timer

Distanse: ca.4 km

Vanskelighetsgrad: Lett/Middels

Terreng: Grusvei, skogssti, småkupert