Turorientering rundt Oskreivatnet

Oskreivatnet

Kopervik IL avd. turorientering, legger hvert år ut orienteringsposter i den nordlige delen av sør-Karmøy, for den som kjenner kartet... I kveld tok goturlaget en tur rundt Oskreivatnet for å finne 10 av disse postene. Orienteringsavdelingen hadde vært grei, og lagt postene i en fin rundløype rundt Oskreivatnet, som er rett her nede. I tillegg hadde de lagt ut en turbeskrivelse, og GPS-koordinater, for oss med orientering som fag, med IT i bunn.

Turen ble delt i 3: 

1. Sykling fra Liarlund til Olavsvang.
2. Turorientering rundt Oskreivatnet
3. Sykling fra Olavsvang til Liarlund

Det er 2 km fra parkeringen ved Liarlund til grindahuset ved Olavsvang. Turen er på brede grusete skogsveier, med en stigning på omlag 60 høydemeter. Helt fint for sykling, med eller uten ballong. Men helst med brems. Fra Olavsvang er det krevende å sykle videre, så vi satte fra oss sykkel, og tok frem GPS, orienteringskart og en sekk full av sjokolade, og trasket opp mot første topp-punkt; Storesåt (115 moh). Ved Storesåt var det to poster, som raskt ble funnet. 

Nå trasket vi videre på hittil ukjente stier. Disse stiene gikk sørøst for Storesåt, mot Melstokkevatnet, og var både tydelige, og gikk i vakkert terreng. På vei til skillet mellom de to vatnene, fant vi 2 poster til, og startet vandringen nordvestover, på andre siden av Oskreivatnet. Stiene her var også tydelige, og vi fant en post ved foten av toppene til Nordre Sålefjell, mens den neste posten lå nokså "off-pist" i forhold til stien vi forholdt oss til. Dermed ble det en avstikker, før turen rundt vatnet kunne fortsette. 

Skumring på N.Sålefjell

Vi plukket opp enda en post, før vi startet bestigningen av N.Sålefjell (119 moh), - den mer ukjente nest-høyeste toppen på Karmøy. Det begynte å skumre når vi besteg toppen, men kaffemotivasjonen var god, så det ble 2 kopper, litt drøs, og sjokolade som styrkemiddel, for resten av ferden. 

Fra nå av brukte vi lykter for å lete oss frem til de to siste postene, stadig bryte nye barrierer, hva breddegrader angår, i det vi rundet nordenden av vatnet, en bekmørk granskog, med fare for mørkt.

Siste post fant vi midt i skogen, før vandringen fortsatte opp til Skrivarvarden (78 moh); Fredriks favoritt på Karmøy. Herfra er ikke turen lang ned til Olavsvang, og turen varte heller ikke særlig mye lengre. En fin kveldstur, må der sies!

Tid: ca 2 t rundtur fra Olavsvang
Distanse: ca.6 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: grusete stier, skogsstier, småkupert

Cacher i området: 8 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Aksla

Djuvsbotn

Å feire påske i Sauda og Svandalen, kan være et sjansespill. I fjor var påsken både varm og solrik. Ellers er det godt mulig at påsken kan være både regntung og sørpete her på Sørvestlandet. Dermed var det med stor glede at vi opplevde hele påsken som både snørik og solrik.

Sola stod høyt på klar himmel, da goturlaget spente på skiene og gikk fra Djuvsbotn og opp opp opp. Det var isete føre, men bare noen få kuldegrader. Følget forklarte at slik er turgåing i Svandalen: "opp"

Jeg har i år investert i smøreski, noe jeg kanskje ikke skulle gjort, da jeg verken orker å sette meg inn i farger, eller har investert i smørning. Likevel ga jeg smøreren på sportsforretningen i Haugesund skylden (!) slik som landslaget ellers gjør.... Følget mitt hadde smørefire ski, uten at det hjalp noe særlig på festet heller. I bakken i dag var det hardt og glatt. Dermed kom turlaget til enighet, at neste gang vi skal opp opp opp, er det skinnfeller som gjelder. Amundsen hadde rett (!)

Opp opp opp

I fiskeben gikk det altså, med en fart på mellom 2 og 3 km /t helst i brøyteretning, rett opp, men dels i gode opptråkkete løyper som snodde seg opp til 800 moh. Det er en frivillig entusiast som tråkker skisporene her ute i villmarka. Og det koster kun den kollekten folk ønsker å gi. Bra engasjement !

På under timen, hadde vi klatret 241 høydemeter fra parkeringen i Djuvsbotn til Aksla (Sømløkjenskaret). Det er et slående syn å klatre fra høyt til høyere, der kvitfjellet skinner skarpt i mot en, - jo høyere man kommer, mens fjorden og den grønne dalen langt nedenfor vitner om at våren er fullt i gang.

Ravnafjell og steinen

"Aksla"

Oppe ved Aksla (ref. følget) lette vi etter en vindstille plass. Det var nesten ikke vind, men de små flaue vind-dragene var iskalde. Til slutt fant følget seg en sten å gjemme seg bak. En bekk sildret siklende under isen, og vi satt oss ned, for en god kopp kaffe (mrk. "GOD").

Kaffen ble kort 

og rumpa kald

så vi reiste oss fort

og satte i en trall

(ja jeg kan dikte også)

Rastestenen ved skavla i Aksla

Nå gikk vi bort til "topptrekket" i Svandalen, og satte utfor de harde løypene. Selv om skiene våre var utstyrt med stålkanter, ble de vel pinglete i det harde underlaget. Vi styrte oss etterhvert i lengre og lengre svinger, før vi etter noen få minutter var ved bilen i Djuvsbotn igjen. Det føltes som en topptur, og ikke var vi langt fra heller... Ahhh, for en påske!

Tid: ca 1-2 t rundtur
Distanse: ca.6 km rundtur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: bratt, snaufjell

Cacher i området: ingen


<<< Trykk på kartet for å zoome

Vårspretten

Røyningsvatnet og Røyningsbu

Snart går Skudenes fjellags arrangement "Vårspretten" av stabelen. Goturen & søn tok på seg ansvaret, og gikk på ekskursjon den fine rundturen. Gogutten tok børsa på ryggen, mens jeg var klar for å skyte med kameraet mitt, som jeg for øvrig er ganske stolt av...

Vi startet fra Skudehallen og gikk de fine grusete stien opp til New Zealand-hytta, og derfra videre i skogen. Fra New Zealand-hytta er det skogstier som gjelder. Her leker sollyset mellom trærne og skaper magiske øyeblikk på en vakker vårdag. Oppe ved Jakobs brønn tok vi oss ikke drikke, og gikk videre.

Vi kom opp på Høgahåland, der Ilsvatnet ligger som en nyre og lager blåfarve i skaperverket, og der fallos-symbol peker i riktig retning. Her oppe gjemte jeg en skatt, mens gogutten hadde våpentrening mellom de andre stenene i dette åpne landskapet.

Høgahåland

Fra Ilsvatnet går stiene i myrterreng. I Skudenesheiane er ikke det noe problem, for fjellaget her er ivrig på å få folk tørrskodd gjennom turen, og har laget til gode lange plankebroer, som er sklisikre.
Neste skatt ble gjemt ved det nesten gjengrodde Rotatjødn, som ikke kan ses fra stien på denne siden, men er verdt et kort skue, før man spretter videre gjennom våren.

Herfra følger flere stideler; Risdal, Presteveien, og til slutt Røyningsbu. Vi gikk inn til Røyningsbu og tok en velfortjent god og lang rast, etter å ha gått over 5 km fra start.

Rast på Røyningsbu

Det var to familier samlet her denne helgen. De hadde lånt hytta med alt tilbehør for helga, og koste seg i kort avstand hjemmefra. Ved vannet lå det kanoer, som kan lånes for alle som er interesserte i å betale en liten slant. Goturlaget kom i goprat med folket, og fikk jammen meg lånt en kano vi også. Dermed bar det ut på kanopadling; først i medvind, deretter i motvind. Motvind er verst, og vi måtte bruke alle krefter motstrøms og med en bølgehøyde på 10 cm (!) før vi endelig ga oss og var fornøyd med matroslivet.

Etter en god pause på Røyningsbu, vandret vi sørøst og rundet vannet på motsatt side av det vi kom. Vi gikk nå siste halvdel av "Vårspretten". Jeg har gått denne veien før, og var klar over at huggormen gjerne stikker hodet frem på denne tiden, for å varme seg opp. Dette fortalte jeg gogutten, og tilla at det var best å se etter hvor man plasserer bena i disse tider, noe som førte til at han skalv litt i bena, og flakket med blikket.
Bare to minutter etter så vi jammen meg en huggorm som solte seg. Litt overveldet av at intuisjonen slo til, stoppet vi opp og fotograferte. Jeg gjorde den gamle teknikken; "stå i ro og la ormen få se deg"og etter litt oppdaget ormen meg, målte meg opp og ned, før den trakk seg unna, litt halvvarm, og seig.

Huggormen våkner til liv

Videre gikk vi. Gogutten var ikke redd mer. Han hadde nå skjønt at huggormen verken er harm eller stor, og var overbegeisteret over hvor liten kjeft ormen har... Vi passet likevel på bena videre. Snart kom vi ned til Ilsvatnet igjen, der det er en kort avstikker til Høgahåland. Men vår led gikk sørover mot Litlavatnet.

Det er 30 høydemeter mellom disse to vatnene, så man får fin utsikt sørover, når man går bakkene nedover. På fine dager som denne, ser man både Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy, og silhuetter av fjellene i Ryfylke. Ganske fantastisk på 80 moh (!)

Ved Litlavatnet er en av Karmøys koseligste demninger, med et lite fint rødt kontrollhus oppå. Demningen går i en halvbue, og er bygget opp av natursten, med et betongdekke på toppen. Det renner en fin bekk fra demningen, fint laget til av gode håndverkere, så riktig idyllisk er det...

Litlavatnet

Den siste kilometeren til Almannamyr, går gjennom enda mer idyll. Godt bygde plankebroer slynger seg mellom trær og over våte myrer, før man bestiger halvveis opp til Nauthidleren, og ned på de fine grusete stien på Allmannamyr. Godt fornøyde var vi, av en fin dagstur i Skudenesheiane. Vårspretten: Done that!

Tid: 3t rundtur
Distanse: ca.11 km

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Flatt, småkupert, gode stier

Cacher i området: 7 + omegn

Trykk på kartene for å zoome