Slettedalen

Det er palmesøndag og klart for påskens første påsketur i påskesola. Det er meg og Ingeborg på ferie i Sauda, og vi vil på tur! Vi hylles av bjørkepalmer og høyfjellsol, da vi ankommer Slettedalen sent. Her har Ingeborg vage minner om flatere terreng enn ellers i området, og vi skal ta en ekskursjon for å se på terreng som ungene kan være med i senere i påsken. For de har ikke den samme treningen som oss, der de bor på snøfattige og flate Karmøy, stakkars. Men heldige er de likevel, for Ingeborg har hytte i vinterparadiset Sauda, nemlig. Likevel må de trenes opp, - ikke bare nerrover, men også bortover.

Sent ankommer vi Slettedalen, og skal prøve å rekke runden rundt Slettedalsvatnet før solnedgang. Det er ingen parkeringsvakter til å kreve 30,- i avgift, så vi parkerer anonymt, og lister oss bort til løypa, tilsynelatende intetanende, men lure!

Ved inngangen til løypa står det et skilt skrikende mot oss. For i Saudavassdragene (hvorav mange regulerte) har kraftlaget tappet alle vatn, for å renovere og effektivisere. Slettedalsvatnet fremtsår derfor som en dyp dal, kupert og ugjennomtrengelig, og ikke minst farlig. Løypene på østsiden blir berørte av dette, så vi må nøye oss med å gå langs vestsiden, og inn til Indrejorde. Likevel er det vestsiden som er viktigst for oss, da turbeskrivelsen forteller oss at dette er den mest barnevennlige delen av løypa.

Slettedalsvatnet (tappet)

Med meg har jeg et nyinnkjøpt GoPro-kamera, som jeg fester på staven, for å filme fart og spenning. Nok om det (!)

Vi vandrer innover, og nyter synet av Slettedalsvatnet. Sjeldent å få se bunnen av et vatn, men med snødekket, ser det ikke så verst ut likevel. Løypene innover er lette og kjekke. For hver bakke man går opp, er det en nedoverbakke i belønning. Rundt oss på alle kanter har vi majestetiske fjell som danner fantastiske kulisser mens vi går innover.

Ingeborg har nyinnkjøpte smørefrie fjellski, og strutter lett bortover, mens jeg må slite litt med bakglatta. Et forsøk på å bruke feller er ikke vellykket, siden det går like mye i nedoverbakke, som oppover. De fjernes raskt, og jeg må motivere meg til bakketoppene, for da går det nedover, og jeg kan utforske action-kameraet mitt.

Det er mye folk i dalen, og vi passerer i stadighet grupper av mennesker som har slått seg ned i liene for å ha familiekos. Vi møter i stadighet på folk som trimmer i løypene, med sporty bekledning, og ikke like sporty gangstil. Men vi konkluderer med at dette er en flott plass å ta med ungene.

Indrejordsnuten (1246 moh)

Vi fortsetter helt inn til Indrejorde, der vi krysser Slettedalselva, før vi kommer litt høyere i terrenget og opp på et flatt parti og tenker: "Dette kunne vi kalt Slettedalen!"

Indrejorde. I horisonten Kvannegrødnuten (1367 moh)

Det er sent på dagen, så vi slår oss ned ved en stein, og koser oss med sjokoladebolle, gifflar og noen sjokoladebiter til kaffen, før vi ser at dalsida i vest kommer i skygge. Da bestemmer vi oss for å ta turen hjem igjen, og går de kuperte løypene, med like små anstrengelser, -tilbake til parkeringsplassen.

Dalen er en ideell rundur, siden man kan følge solens gang rundt hele dalen, og ha sola med seg hele tiden, hvis det er sol, da... I år er det det. Anbefales på det varmeste for barnefamilier, spesielt for oss selv som skal hit med barna neste helg.

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.2 t

Distanse: ca.11 km t/r

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Oppkjørte skiløyper løyper, småkupert og flatt

Botnanutene

Rast på Aksla

Det er andre dag på Bekkestova, og Ingeborg pakker oss tidlig ut. Jeg gjør det andre drittarbeidet. I dag vil vi raskt på tur, og målet er uvisst, men startpunktet er Djuvsbotn, langt oppe i Svandalen, Sauda. Vi tar sikte på å gå gjennom Dyrskar, og runde Tjuvanutene til Aksla, for en kort tur, siden vi er lærere og jobber hver søndag kveld (!).

Motbakke og motlys

Fra Djuvsbotn er det bare bakker i vente, så fellen monteres på skiene med en gang. Ingeborg sliter litt med at sålene på skiene har løsnet,  smen de holder seg sammen med fellene på.

Vi tråkket opp bakkene fra Djuvsbotn (581 moh) og mot Dyrskar. Med feller var det nesten ikke vits i å følge løypene opp bakkene, så vi tråkket rett opp. På 20 minutter nådde vi Dyrskar, og var klar for å gå videre langs Tjuvanuten.

Feller er god investering

Ingeborg hadde minner om løyper som gikk rundt toppen, men de var der ikke nå. Med rasfaremeldinger hele helgen, tok vi heller ikke sjansen på å gå ut av løypene, så da bestemte vi oss for å klatre over nuten, i stedet for å runde den.

Der det var naturlig krysset vi rett opp, men stort sett holdt vi løypene som går over fjellet. Etter 3 kvarters effektiv gange, nådde vi toppen 861 moh, og fikk se utsikt mot Hustveitsåta (1187 moh), som jo er en fristelse til påsken, eller senere...

Aksla og Hustveitsåta i midten

Vi steg ned mot Aksla og Sømløkjenskaret og satte oss i en karakteristisk fonn, for en kopp kaffe, litt sol, og godsaker i sekken.

Rast på Aksla

Opp fra Aksla

Men vi var ikke tilfredse med èn times tråkking, når dagen var så nydelig, og energien satte i kroppen, så vi bestemte oss for å gå de nye løypene rundt Djuvsbotn. Nå steg vi rett over Tjuvanuten og siktet østover mot Botnanutene der det så ut til å være veltråkkede løyper.

Det så ut til å være få oppoverbakker i leden vår, så vi ville ta av oss fellene. Men Ingeborgs skisåler gikk i oppøsning i det vi forsøkte å rive fellene av.

Mine fine spor er til venstre

Da hadde vi ikke annet valg, enn å la de være på. Vi måtte vurdere om vi skulle fortsette turen, eller krysse rett ned til Djuvsbotnen igjen, men det er "gøts" i godama, så hun satte i seg motet og ville runde nutene likevel. Bra dame!

Sørsiden av Botnanutene

Dermed gikk hun ned alle nedoverbakkene på sørsiden av nutene, mens jeg tok bildepauser, og rant etter. Det tok ikke lang tid før motbakkene kom likevel. Ingeborg fikk rollen som hare, og jeg må si at det er nydelig å gå bak henne, så jeg nøt utsikten der jeg fiskebenet meg i baktroppen.

Det var en god runde rundt nutene, og Ingeborg fikk se Saudafjorden fra en ny vinkel. Litt lykkelig der, altså...

Sauda innerst i fjorden

Løypa rundt nutene er kuperte, så vi vekslet på å være hare. Noen steder var nedoverbakkene bratte, og "utploget". Det lå lite styresnø  der, så det ble litt vanskelig å ploge med fellene på, for Ingeborg. Uten fellene var det lettere, for da virker stålkantene bedre, og det er lettere å veksle mellom løssnø og oppråkkede løyper.

Strak kurs mot Ravnafjellet

Runden rundt Botnanutene er på vel 4 km, kupert og ligger i et nydelig høyfjellsterreng. På nordsiden er det noen svært bratte partier, så om denne turen skal gjentas, er det nok smart å starte fra nordenden av fjellet. Siste bakken ned mot Djuvsbotnen, ga oss problemer. Her var bakken lang, og ploget for styresnø. Det er også vanskelig å kjøre utenfor løypene på skaren, så vi måtte sikksakke oss ned bratta, til vi var på trygg grunn, og kunne seile ned til Djuvsbotn.

Bakken er beseiret. Botnanutene rundet

Selv om det ikke ble lange turen i dag, var vi godt fornøyde med turhelga, og dro hjem med god samvittighet, fulle av vinterinntrykk, og enda mer glad i hverandre...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.2 t

Distanse: ca.9 km på kryss, tvers og rundt

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Oppkjørte skiløyper løyper, bratt

Cacher i området: ingen

Nordstøldalen på ski

Mosbakka, med Reinsnuten i sikte

Jeg og godama har helga alene på Bekkestova og skal utøve skigåing på langs. Det er nydelig vær i vente, og med nyinnkjøpte feller til kjæresten er vi godt forberedt på bakker. De er det nemlig mange av i Sauda...

Første tur denne helga går til Nordstøldalen. Oppstart er Lyngmyr, bare et snøballkast fra hytta, dersom man er veltrent i snøballkrig. Lyngmyr er en liten skiskytterstadion nederst i Svandalen, med mange løyper å velge mellom. Vi velger ruta opp til nabobdalen. Fra parkeringen ser vi bare bakker, så fellene monteres med en gang. På de utydelige kartene virker dette som eneste stigningen, men det skal vise seg at det skal vise seg.

Vi trasker som turgåere flest, og merker at fellene er på, for her er det bare å labbe oppover. Det føles som juks, men gir stor glede, og sparer oss for krefter. Jeg bestemmer meg for å være kjentmann, og hevder brått at dett var dett, og formaner demontering av fellene. Under begrunnet tvil går godama med på dette og brått er vi på bakglatta, klar for å gå videre. Bare 100 meter bortover kommer første stivalg, og vi må spørre noen forbipasserende siddiser om veivalget. Vi følger rådene og holder mot nord, eller "babord", som det heter blant isbrytere.

Løypene videre skal vise seg å ha mer oppoverbakker. Området kalles for Mosbakka, men det er under snøen... Vi får kjenne godt på fiskeben igjen, men også utforkjøring de neste 3 kilometerene. Vi går gjennom vakker furuskog, over gamle bruer, og forbi noen gamle støler. Foran oss stikker det seg frem en karakteristisk snødekt topp, som vi snart lærer at er Hovlandsnuten (931 moh). En fristelse til påsketuren, kanskje..?

Hovlandsnuten stikker opp til venstre (nord)

Klar for neste bakke

Kupert og bakkete er det hele veien, og spesielt et trangt og bratt parti legger vi merke til, før vi endelig er oppe ved Risvollia og et nytt stidele. Vi har kommet til Nordstøldalen, og har allerede hatt en total stigning på 200 høydemeter. Vi ser også skyer trenge på fra nord, og bestemmer oss for en rast i bakken, i tilfelle det blir for kaldt til det senere.

Bakkene mot Risvollia

Etter en rast i bakken, og bilder i motlys, bryter vi opp igjen og går videre mot Nordstøldalen. Løypene går kupert videre enda en kilometer før den flater ut. Øyet klarer å se innerst mot dalen, der det er en bratt bakke. Terrenget åpner seg, og det eneste som skjemmer, er noen høyspentmaster som ikke ble protestert mot i fortida.

Nordstøldalen

Vi følger dalen helt inn, og er på diskusjonsnivå om vi skal klatre opp bakken, for å komme opp til Storavatnet og kanskje helt inn til Storvassbu. Hit vurderte jeg og Fredrik å gå til, ett år tilbake. Kjæresten leser meg godt, og forstår at lysten ligger høyt i kurs. Bakken ser tung ut, og været ser ut til å bli gråere.

Glad for å være ferdig med den verste kneika

Men der, innerst i dalen løper noen barn forbi oss i full fres, med sekk på ryggen og ski på bena, på strak kurs mot bakken. Gnisten tennes for fullt hos Ingeborg, og vi bestemmer oss for ikke å være dårligere, så vi følger etter harene, og fiskebener oss opp bakken, vi også.

Bakken er tung, og vi ønsker at fellene var montert under skia. Likevel tror vi at vi skal klare bakkene uten feller, og tar alle de 100 høydemeterene med barn i hælene. Andpustne ser vi fedre med pulk og sekk som klarer å holde tempoet vårt, og innbitt legger vi oss rett foran, slik at både stolthet og goformen skal holdes gående. Akkurat da vi tror vi har nådd toppunktet, ser vi en dump, og en bakke til...

Men nå lar vi oss ikke knekke. Vi kjører utfor og løper opp den neste bakken. Med glede og en økende selvtillit, skjønner vi at vi har nådd toppunktet på nesten 600 moh, totalt 450 høydemeter over startpunktet. Vi er i Hanaskar. Her tar de oppkjørte løypene slutt, og vi må stole på skisporene

Hanaskar (598 moh)

En far og to barn passerer oss når vi ser Storavatnet (575 moh) ligge foran oss. Familien prøver ut isen for oss, slik at vi ikke utsetter kjærligheten for brudd i isen. Vi følger etter i godt tempo. It´s not the fart that kills, but the smell!  Rundt første neset ser vi Storvassbu ligge fint til i en bakke, og etter 1 km på vatnet er vi på hytta. Her har noen fedre rigget seg til for å overnatte, og vi får slippe inn for en kopp kaffe. For det blåser kaldt på vatnet.

Storavatnet (575 moh)

Storvassbu

Vi setter oss inn og koser oss med kaffe og småkaker, en appelsin og litt sjokolade. Når ølet hentes frem blant mannfolka, bestemmer vi oss for å dra hjemover mot finnbiffen på Bekkestova. På den måten slipper vi komplikasjoner, som f.eksempel slåsskamp og isbading, eller andre lumske ideer...

Vi spurter over vatnet igjen, og renner ned de bratte bakkene til Nordstøldalen. Et magisk lys møter oss i skaret,  og avtrekkerknappen løses ut...

Fra dalen bestemmer vi oss for å fortsette på runden som ble beskrevet på UT.no, og vi kjører ned på østsiden av dalen, passerer Nordstølene, og kommer rimelig kjapt ned til stidelet som leder oss tilbake til Risvollia.

Nå er det nesten bare utfokjøring igjen, og vi er snart tilbake på Lyngmyr, og kan ta kosen med en deilig finnbiff og etpar slag med yatzy utover kveldstimene...

Trykk for zoom

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.18 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier