Hovda i Vats

Vi har en god sommerdag med høy temperatur, og Gotur frister ikke før utpå kvelden. Vi bestemmer oss derfor for nettopp dette: En topptur i Vats utpå kvelden. Vats er nemlig vår favoritt for tiden. Jeg får med meg Godama etter en lang dags soling, og kjører en time fra Karmøy og innover i landet.

Vi ankommer Blikrabygda så sent som kl.21 og har bare en ting foran oss: Motbakke. Vi passerer som vanlig både fugl og sau på veien oppover, men det tar ikke knekken på oss. Etter en halvtime er vi oppe på over 300 moh og kan se både topp og fortopp på andre siden av ei myr. Fortoppen Grånuten ligger i sterk kontrast med den helgrønne Hovda, og det gir oss mersmak.

Ikke lenge etter har vi kommet til Frierane. En klovstein som har en sagn bak seg:

Det var nemlig slik at herr Blikrabygda og frøken Gjerde bodde i hver sin dal med dette dalpasset mellom seg. Her opp møttes de for å utveksle ord, kjærlighet og kjeks. Herr Blikrabygda var ikke mindre freidig enn at han benyttet en anledning til å fri til sin skjønne frøken Gjerde (Jeg har lagt til "skjønn", selv om det alltid er en smaksak, men passer seg i sagn). Dermed ble steinen og dalpasset kalt Frierane.

Frierane ved foten av Kjort, Vardafjell til venstre bak

Fra Frierane går det bratt opp mot Grånuten (450 moh). I horisonten ser vi en lyskule stråle opp fra Lysenuten. Det pirrer nysgjerrigheten, så vi blir stående i å stirre på den. Det er begynnelsen på en regnbue som ikke får det helt til, men som skaper et magisk øyeblikk i sommerkvelden.

Foran oss har vi nå siste bakke. en grønnkledd ås og en tydelig sti ligger foran oss. Så trår vi til igjen. Siste bakke er på omlag 100 høydemeter og vi er oppe på toppunktet (531 moh) etter et kvarter.

Grønnkledte Hovda

På toppen går det en sti ut mot kanten, og vi setter oss i lyngen med utsikt over nedre Vats og de andre vatsene. Der sitter vi med ord, kjærlighet og kjeks, og har i ettertiden forventninger til at lynga skal bli oppkalt etter denne stemningsfulle kveldstimen på Hovda. Noe sånt som "Lyngkjeks"...? Vi får se...

Det er solnedgang når vi trapper oss nedover stien og kjerreveien til gården på Vestvoll. Sola spiller sine fargetoner i skyene. Typisk da, at vi tar bilder.

Nederst mot gården er sauene tamme, og et lam kommer for å tigge mat, men får bare tennene i en finger eller to. Når vi når bilen er sola gått ned, dagen er fylt opp og vi er fornøyde over enda en vakker topptur i Vats.

Middels
Tid: 2t t/r
Distanse: 6km t/r
Høydeforskjell: 480 m
Terreng: Bratt, kjerrevei, tørre stier

Rundtur fra Fotvatnet

Stifinneren har funnet en ny rundtur i Kopervik-området. Denne går fra Fotvatnet på gode stier og  kjerrevei, og er nesten tørrskodd til å regne, men ikke helt.

Oppstart er fra Lille Fotvatnet. Der hvor speiderne leier ut kano og de lokale gjerne tar et bad. Fra Fotvatnet kommer man seg lett ut på en grusvei som vannverket har i sin besittelse. Den leder inn til den nordligste vika av store Fotvatnet. Her er det skiltet mot Vorrå, men det er ikke dit vi skal...

Jeg går mot Vorrå, hvor jeg møter på hesteglade hestefolk, sniker meg forbi ved å unngå innpust og luktesans. En fin tørr kjerrevei er dette, men ikke spesielt lang, før jeg studer kartet, og  smetter inn mot venstre i en noe buskete sti. Selv i frykten for flått inntrenger meg gjennom sti med busk og kommer ut på en ny kjerrevei, som later til å lede meg i riktig retning.

Denne kjerreveien følger jeg over myrene, fortsatt tørrskodd og lettgått, inn i skog og en bratt bakke, som man skulle tro hørte til Vats, men det er ikke dit vi skal...

Kjerreveien blir gradvis omvandlet til skogssti, og når nedoverbakken kommer, - for den kommer alltid, er jeg allerede på god vei inn mot Rossavatnet ved Sund. Bare på andre siden. Her er jeg på kjente stier, for jeg har rundet Rossavatnet mange ganger. Jeg kommer snart ned til et stikryss som er skiltet Kjerringtuva. Det er ikke dit jeg skal... men jeg tripper likevel lett nedover, for her nede er Rossavatnet i min skue, og en fin rasteplass med tak.

Etter en kort fotopause, vel vitende om at jeg slapper av, fortsetter jeg på runden min. Nå følger jeg Rossavatnet et stykke, i lynghei, myr og forbi viker. Det er bare høsten siden jeg gikk her sist. Da gikk jeg med goadama frem til gamle Sundvei. Skal ikke dit heller....

Jeg fortsetter i turens våteste område, i nærheten av Slettevatnet. og selv om jeg ikke skal dit, passerer jeg nordenden av vatnet, såvidt, og er snart ved den vestligste vika av Fotvatnet. Nå snakker vi (!).

Videre gjennom en idyllisk skog, ti grabn å være, på tørre stier og frem til jeg ser vatn igjen. I nordenden av Fotvatnet er stien oppgradert, trillevennlig og grusete som den er. Snart er ringen sluttet, og jeg vandrer raskt tilbake til hvor jeg startet, glad over å ha funnet en ny sti..

Enkel
Tid: ca. 1 time
Distanse: ca. 4 km
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, litt myrlendt, flatt

Til Sålefjell fra Åkra eller Sevland

I kveld er det ikke verdens beste solskinn. Det er heller ikke spesielt varmt eller sommerlig. Men jeg har to ruter jeg vil stake ut. Begge disse er fotturer til Søre Sålefjell og begge går fra vestsida av Karmøy. Dette innlegget blir som en veiviser i så måte.

Til S.Sålefjell fra Åkra via Vaulen

Jeg blir skysset opp Myrdalsvegen til markas begynnelse og får disse valgene:

Dagens første rute går opp mot Vaulen og forbi. Opp til Vaulen er det så gode stier at det er for kjerrevei å regne. Så gode at jeg sikler etter å prøve ut terrengsykkelen min her. Det er omlag 2 km til vatnet og etterhevert ser man det avlange Strigvatnet til venstre / nord.

Strigvatnet

Ved Vaulen er det et nytt valgens kval, når man kommer til vatnet og kan gå nord  mot Sevland eller sør gjennom Ulvadalen mot Rossafjell. Jeg derimot følger stien rett frem, som er mot Søre Sålefjell og ikke videre skiltet her.

Det går videre over en liten høyde til man havner rett i nedre Buadalen, hvor to stikryss ligger tett i tett. Etter min mening er dette rutas fineste punkt, med vesle bekken som renner ned til Brekkevatnet og er livets kilde for de som er merket på kartet til vannverket.

Nede i dalen, ved første stikryss kan man ta til høyre, sør mot øvre Buadalen og Steinhytta, eller rett frem mot brødrene Sålefjell.

Jeg går rett frem, og passerer et godt infoskilt som forteller meg at jeg herved er i Stangelandsmarka, og har forlatt mine røtter. Litt lenger oppe er det et stikryss som kan virke uklart for fremmedfolk. Stiene deler seg kun med 15 graders vinkel, hvorav det til venstre går mot Nordre Sålefjell og det til venstre fører til Søre Sålefjell. Altså kan en velge å gå til Karmøys nesthøyeste eller høyeste fjell.  Jeg tar det høyeste og går mot Søre Sålefjell. Dette er også den mest brukte stien av de to, og leder inn i et dalsøkke, og forbi to myrer.

Sålefjell i sikte

Etter en kilometer ser man toppunktet og da er det ingen tvil hvor man skal gå.

Middels
Tid: 1,5 km èn vei
Distanse: ca. 6 km
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, små partier myrlendt.

Til S.Sålefjell fra Tjøsvoll

Dagens andre rute starter jeg fra Søre Sålefjell. Men skal man starte fra Sålefjell trenger man helikopter. Jeg ser meg derfor hardt presset til å beskrive ruten i motsatt rekkeføge slik at den blir rett.

Oppstart er ved Ljosheim eller Statoil/Circle K på Sevland. Her finnes det parkeringsplasser. Man kan vandre den asfalterte veien opp mot Mariaskogen, eller ta sjansen på å parkere der, for å spare en liten kilometer. Ved Mariaskogen er det kjerrevei helt opp til 2. grind, hvor man kan velge å gå til pumpestatsjonen ved Aurei, eller ta korteste vei mot Sålefjell som er til høyre.

Ved Aureivatn

Jeg velger minste motstands vei og går rett mot Aureivatn. Det er en god sti med plankebroer over våte parti som holdes godt i stand av grenda. Opp til vatnet er det en god kilometer. Forbi vatnet følger man fortsatt stien en halvkilometer før man tar andre kryss til høyre; "Nikkostien".

Nikkostien fører til Vaulen og Vaulen fører til Ulvadalen, hvorav resten av turen er beskrevet ovenfor.

Middels
Tid: ca. 2 t èn vei
Distanse ca. 8 km fra Sevelandsvik
Terreng: Asfalt, kjerrevei, skogssti, delvis myrlendt