Goturen: Rundtur fra Fotvatnet

torsdag 9. juni 2016

Rundtur fra Fotvatnet

Stifinneren har funnet en ny rundtur i Kopervik-området. Denne går fra Fotvatnet på gode stier og kjerrevei, og er nesten tørrskodd til å regne, men ikke helt.

Oppstart er fra Lille Fotvatnet. Der hvor speiderne leier ut kano og de lokale gjerne tar et bad. Fra Fotvatnet kommer man seg lett ut på en grusvei som vannverket har i sin besittelse. Den leder inn til den nordligste vika av store Fotvatnet. Her er det skiltet mot Vorrå, men det er ikke dit vi skal...

Jeg går mot Vorrå, hvor jeg møter på hesteglade hestefolk, sniker meg forbi ved å unngå innpust og luktesans. En fin tørr kjerrevei er dette, men ikke spesielt lang, før jeg studer kartet, og smetter inn mot venstre i en noe buskete sti. Selv i frykten for flått inntrenger meg gjennom sti med busk og kommer ut på en ny kjerrevei, som later til å lede meg i riktig retning.

Denne kjerreveien følger jeg over myrene, fortsatt tørrskodd og lettgått, inn i skog og en bratt bakke, som man skulle tro hørte til Vats, men det er ikke dit vi skal...

Kjerreveien blir gradvis omvandlet til skogssti, og når nedoverbakken kommer, - for den kommer alltid, er jeg allerede på god vei inn mot Rossavatnet ved Sund. Bare på andre siden. Her er jeg på kjente stier, for jeg har rundet Rossavatnet mange ganger. Jeg kommer snart ned til et stikryss som er skiltet Kjerringtuva. Det er ikke dit jeg skal... men jeg tripper likevel lett nedover, for her nede er Rossavatnet i min skue, og en fin rasteplass med tak.

Etter en kort fotopause, vel vitende om at jeg slapper av, fortsetter jeg på runden min. Nå følger jeg Rossavatnet et stykke, i lynghei, myr og forbi viker. Det er bare høsten siden jeg gikk her sist. Da gikk jeg med goadama frem til gamle Sundvei. Skal ikke dit heller....

Jeg fortsetter i turens våteste område, i nærheten av Slettevatnet. og selv om jeg ikke skal dit, passerer jeg nordenden av vatnet, såvidt, og er snart ved den vestligste vika av Fotvatnet. Nå snakker vi (!).

Videre gjennom en idyllisk skog, ti grabn å være, på tørre stier og frem til jeg ser vatn igjen. I nordenden av Fotvatnet er stien oppgradert, trillevennlig og grusete som den er. Snart er ringen sluttet, og jeg vandrer raskt tilbake til hvor jeg startet, glad over å ha funnet en ny sti..