Lengste vei til Valhest

Valhest (325 moh)

Det er vår i luften og turtelduene hekker i fjellet. Målet var Valhest, denne populære toppen på Haugalandet, som har vært besteget av goturlaget tidligere. Den gangen fra Stakkestad, - korteste vei. Men i dag var goturlaget av det voksne slaget, så vi valgte den lengste.

Denne stien går fra Aksdal, og strakt nordover til Valhest, og videre inn i Hordaland. Vi parkerte ved Aksdal senter og gikk opp de bratte bakkene som går fra Aksdalsvegen 184. Vi kjente andpusten og gakket oss opp til en gammel skytestilling, der vi fant dagens første cache. Nå så vi Alvanuten (224 moh) fra en ny vinkel, der den reiste seg stolt over dalen og dalstrøka innafor.

Alvanuten (224 moh)

Terrenget flatet noe ut mellom Håvardsfjellet (225 moh) i vest og Dyrsfjellet i øst, der vi kunne se de hvite bergene, som er oppkalt etter hval, og ligner litt hvis man slipper fantasien til, og litt til... Her oppe var det i alle fall en cache til som ble funnet, og vi kunne styre mot Valhest. Etter hvert hellet terrenget noe nedover, mot en bred dal. Nå kunne vi se Valhest langt i nord, og noen byger som vasket fjell og dal der borte. Det så langt ut, men erfaringen viser at synet bedrar mer enn beina..

Valhest og truende byger

Fiskevatnet

I dalsøkket i sørøst lå Fiskevatnet og ga terrenget en frisk blåfarge på denne fine dagen. Vi bestemte oss for at målet skulle nåes, og etter en prat med noen forbipasserende, gikk vi ned i dalen, tapte 100 høydemeter, fikk våte sko, og kom omsider ned til det vakre vatnet Storestemmen. Her var det beiteområder, litt forfriskende skog, og bare en stigning igjen til vi var på Valhest. Likevel et godt stykke.

Storestemmen

Opp den lange slakke bakken gikk det fort, og snart var vi på baksiden av Kinn (229 moh) og stidelet til Stakkestad. En liten bratt forsering var det opp til Valfjellet, og en lang rygg frem mot toppen i nord ventet oss og bena foran oss. Vi merket at vi hadde gått en stund, men snart var vi på toppen og fikk utsynet i alle retninger fra toppen.

Det blåste friskt fra toppen, og vi forsøkte å finne oss en plass i le. Det er ikke like lett på Valhest. Vinden treffer i alle retninger, og man må nøye seg med litt trekk overalt. Det ble en altfor kort lunsj, før vi startet nedstigningen og den lange hjemturen igjen. På tilbakeveien ble vi sultne og var litt for sliten til å bestige Alvanuten, denne gang. Likevel stolte over å ha gått 15 km i nærmere 4 effektive gangtimer, kom vi til bilen og begynte letingen etter mat....

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 4t tur / retur

Distanse: ca.15 km tur / retur

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: god merket sti, noe myr, kupert

Cacher i området: 5 + omegn

Solnedgang på Hodnafjellet

Et kjent merke for bilreisende på Haugalandet, er Hodnafjellet i Tysvær. Med sine beskjedne 325 moh, er den likevel en av Haugalandets beste utsiktspunkter. Den kalles også "Haugalandets tak", og vi lurte på hvorfor... Toppen ligger kloss i E39 og E139, og er dermed midt i hovedåren sør/nord og øst/vest. Vi skulle derimot rett hit.

Goturlaget, i kveld bestående av kritiker Fredrik, artikkelforfatter Benjamin, og goværsgutten Håkon (med Elvis, - bikkja med dårlig kondis), var klar for gotur under blå himmel, og vind i kastene. Vi parkerte ved Tveit, etter å ha kjørt opp Goabakka (faktisk!). Etter å ha passert grinda som bad om hundefritt, fastslo vi at bikkja lignet et lam, og gikk opp de gresskladde traktorveiene, bratt oppover.

Hodnafjellet (325 moh)

Fredrik fant en lathanscache, og vi fortsatte. Vi merket fort at det var høydemeter, ikke lengdemeter vi skulle kjenne på gikta i kveld. Den gresskledde veien bare fortsatte langt opp, mellom småkoller og berg, helt til den flatet ut litt, og resten av stien lå foran oss.

Så var det rett på berg. Vi hadde i kveld, kanskje den tørreste turen vi har hatt siden Jotunheimen. Det virker å ha med Håkon på tur, han er jo tross alt østlending (!) Det var lett å tråkke oppover på bergene, og ikke bratt, slik det så ut fra utgangspunktet. Etter en kort marsj, hadde vi tilbakelagt 2,4 km og 240 høydemeter, og lot oss blåse av en liten kuling.

På toppen

Utsikt over Haugalandet (Skjoldafjorden i forgrunnnen)

Her oppe fant Fredrik toppcachen, men det var en til i vente. På toppen i nordvest, fantes det en til, og den ligger bar 20 meter lavere. Dermed gikk vi over en rygg, et lite søkk, og opp over neste rygg til vi var rett der borte, og vendte tilbake til sti, solnedgang, vei, bil, hjem og seng....

Elvis rir ned solnegangen

(trykk på kartet for å zoome)

Tid: ca. 1- 1,5 t tur/retur

Distanse: ca.4 km over hele fjellet

Vanskelighetsgrad: lett

Terreng: traktorveg, sti, berg, noe bratt

Cacher i området: 3

Aking i Djuvsbotn

Denne helgen tilbrakte begge gofamiliene på Bekkestova og koste seg i vinteren som var på vei å slippe taket. Det var en nydelig helg, med aktiviteter rundt hytta og i bekken.

En av dagene tok vi en utflukt i Djuvsbotn. Snøen lå ennå tykt oppover dalen, og snøen var hard nok til å forsere til bens. Øverst, der veien ender, - parkerte vi, før vi gikk de 50 meterene bort til nærmeste haug, og dermed var ungene aktivisert, med aking, mens de voksne solte seg i glansen innimellom...

Djuvsbotn