 |
| Ingeborg på Trolltunga 700 m. over Ringedalsvatnet |
I
september 2008 opplevde jeg en av mine absolutt beste turopplevelser. En hard tur i høstlig og vinterlig vær til Trolltunga i Tyssedal. Både en landskaps - og værmessig dramatisk opplevelse.
Den gangen overnattet jeg og turkameratene på den ubetjente hytta Reinaskorsbu, som DNT nå dessverre ikke får lov å oppgradere til forsvarlig stand.
 |
| Mågeli-trappa stengt |
Det siste året har godama vært ivrig motivator for å ta turen igjen. Uten overnatting er dette en hard dagstur på 22 km og minst 800 høydemeter, så man bør være i fysisk god form, og være opplagt og frisk.
Rett før den planlagte turen, pådro jeg meg en saftig forkjølelse, og godama slet med pollenet.
Feberen satt enda i kroppen, når vi ankom Tyssedal. Det regnet, men vi håpet på at spådommen om godt vær neste dag ville slå til... Vi overnattet på Tyssedal Hotell for å få en tidlig start neste morgen. Formen var nokså påklagelig da vi kjørte mot Skjeggedal, og bakken så lang og uovervinnelig ut da vi gikk ut av bilen. Dermed var all motivasjon tilstede, og vi satte i gang!
 |
| Jeg peser opp Mågeli |
Den første bakken hadde jeg håpet på å få gå opp de 3300 trappetrinnene langs Mågelibanen. Men denne var stengt, og store plakater om eget ansvar, livsforsikring, og fare for råte, - samt en samtale med parkeringsvakten, gjorde at vi valgte skogsstiene oppover bakken. Fra Skjeggedal er den første bakken ca. 2 km lang, med et høydeløft på 400 meter. Det hadde nettopp regnet mye i regionen, og med mengden av folk som gikk i dag ble stiene omvandlet til gjørmehull. Det ble en tung bakke, og med små tette rom i bihulene, pustet jeg som en utrent burgerbolle, der jeg gikk ett steg om gangen opp bakken. Ingeborg hadde farten i seg, og lå godt foran meg hele veien. Hun innrømmet til slutt at hun peste litt, hun også....
 |
| Bakketoppen og syn mot Grytaskar (til høyre) |
Når man kommer opp Mågelia begynner naturopplevelsen. Her åpner landskapet seg i en vid dal, men små vatn, og en idyllisk liten elv rennende gjennom den. Dalen ligger på ca.850 moh. Det er en fin sti inn til Gryteskaret, hvor de neste 400 høydemeterene skal beseires.
Med pust fremfor tunga og karbondioksidet i god bevegelse frontalt, åpnet jeg øynene, tørket svetten fra pupillene, og slapp inn en god dose oksygen, før jeg innhalerte fjellufta normalt igjen og begynte å oppleve.... Nå var vi ikke i tvil. Vi skulle klare turen inn til Trolltunga. Det var bare 9 km igjen....
Siden sist har det blitt satt opp fine skilt, som sekunderer turen inn til Trolltunga. En fin motivasjon for turistene...
Takk....
 |
| Gryteskar for våre føtter |
Dalen inn til Gryteskar er ca. 1 km før man må bruke lårene godt igjen og ta neste bakke. Opp denne bakken var det ikke gjørmete stier, og det hjalp også med innslag av berg og stein, for ikke å snakke om utsikten. Nå så vi snart Folgefonn på andre siden av fjorden, og fjelltoppene rundt hele Odda.
 |
| Svabergene øverst i Gryteskar |
Øverst i bakkene kommer svabergene mer og mer til syne. Noen småbekker rant over de, og fant sin lei nedover de bratte bergene. Vi var snart oppe og hadde lagt bak oss de første og hardeste stigningene. Vi var nå så stolte og motiverte at vi bestemte oss for ikke å ta pause før vi var kommet over halvveis av lengden, dvs. 6 km. På toppen av bakken kom vi gjennom et nytt dalføre; Trombeskar (ca.1150 moh).
 |
| Trombeskar 1150 moh |
Her ligger det også et vannskille, et lite vatn som renner i begge ender, og bare har tilløp fra fjellsidene. Det er en opplevelse i seg selv å gå gjennom skaret, legge en utsikt bak seg, og så la en ny utsikt åpenbare seg i fronten. Nå så vi søkket hvor Ringedalsvatnet ligger, fjellene rundt, og et dalsøkke vi snart skulle gjennom. "Store Floren" gir oss 80 høydemeter nedoverbakke, men minst like mye opp igjen.
 |
| Friskt vatn langs hele ruta |
Nede i dalen var det en bekk som ga oss friskt nytt vann i flaskene. Her passerte vi også de symbolske 6 kilometerene, og tok oss en kort rast. Formen føltes mye bedre, men det var trolig bare psykisk. (psykisk gjelder også, til info!)
Det tok ikke lang tid før vi var på farten igjen, og gikk videre inn mot Trolltunga. Når vi kom opp den første bakken fra dalsøkket, åpenbarte Ringedalsvatnet seg, 700 meter nedenfor oss.
 |
| Hestaflåene |
 |
| Første syn av Ringedalsvatnet |
Vi gikk nå langs Hestaflåene, og kunne se et klart blått vatn langt der nede. Stiene ble fuktige igjen, og bekker randt i bakkene, og brøt den knallgrønne fargen i lyngen. Noen steder så vi bekkene falle utfor kanten, og ble til intet, med oppdriften fra stupene som bare ga en dampsky tilbake. Langt der fremme så vi Endanut sperre for synet til selve Trolltunga. Det var et stykke igjen, ja.
Stiene langs Hestaflåene er kuperte, og etter mye regn, svært våte. Det føltes derfor ganske langt inn til Trolltunga, men omsider nådde vi Endanut, der vi gikk en lang bue på innsiden, og passerte en kløft, der isbrerestene såvidt hadde sluppet taket.
 |
| Nesten fremme |
 |
| Tyssestrengene |
Etter 5 timer på tur, nådde vi endelig målet: Trolltunga. Den geipet ut mot vatnet, og en god samling av mennesker satt andektig rundt den og skuet på de vågale turistene som ville vise seg på tunga. De sprang utpå etter tur, klar for å posere for fotografene. Vi stilte oss i kø vi også, og tok bilder hver vår gang. Denne nydelige godværsdagen måtte være årets beste på Trolltunga. Det var vindstille, varmt og sol fra skyfri himmel.
 |
| Posering |
Trolltunga har blitt verdenskjent. Det er som to forskjellige tider, de to turene jeg har vært her ute: I 2008 var vi 3 karer alene i værbitt og kulde her ute. I dag var det årets fineste sommerdag, og et stort publikum fra mange nasjoner som ville ta bilder. Heldigvis har de fleste slitt for denne belønningen. Det kommer nok aldri en gondolbane til Trolltunga...heldigvis.
 |
| Velfortjent middag |
Vi satte oss litt utenfor mengden og kokte vann til rask servering og mer kalorier og energi. Vi var bare halvveis. Vi hadde hele turen tilbake foran oss.... (I grunnen høres "tilbake foran oss" litt baklengs ut).
Men så var vi plutselig i gang.
Det er sjeldent at en tilbaketur er så mye å snakke om, men faktisk ser man jo hele naturen fra en annen vinkel, man opplever kroppen trøttere, men veien kortere.... Helt til man skal 800 høydemeter nedover igjen. Det er da man kjenner på at man har brukt mye energi på 800 høydemeter oppover, og 11 kilometer bortover.
 |
| Den glade og den slitne |
Vi bestemte oss igjen for å ta en kort pause halvveis på tilbakeveien, men vi hadde også lyst å gå opp alle oppoverbakken som var igjen. Dermed hadde vi passert 7 / 11 kilometer, før vi tok pause. Den var etterlengtet. Nå lå de hardeste kilometerene foran oss; - 800 meter i nedoverbakke. Det virket greit den første lia ned Gryteskaret, men så kom Mågelia. I dag virket Mågeli uendelig. Skogen så oss for bare tær, ømme knær, og gnagende sår. Milepælene vi noterte oss på vei oppover, kom vi aldri frem til, og bena ville snart ikke lystre. Og plutselig var vi nede. Neste
en 10 timer etter start.
En fantastisk dag, med store naturopplevelser. Vi var slitne, men lykkelige over å ha opplevd dette området på en slik nydelig sommerdag.
Tid: ca. 8-10 t t/r
Distanse: ca. 22 km t/r
Vanskelighetsgrd: krevende
Terreng: sti, bratt, kupert
