En dag her en dag, fikk jeg nyss i at det finnes et vatn vest for næringsområdet på Bygnes. Det var min faste turkamerat; innehaver av to haugalandske turbøker, og mosjonist i min egen klasse, som hadde lest om en tursti rundt vatnet. Så nært, så nært, og likevel så fjernt. Turen rundt vatnet skulle angivelig ta 1 time, eller 2 i vårt hode. Vel, vi ivret begge på nye områder i området, og bestemte oss for en litt mer utfordrende variant. Med oppstart kl. 20 var det allerede mørkt, for det meste, og Fredrik hadde investert i hodelykt. Dette skulle bli enkelt, med vatnet på høyre side hele turen.
Vi hadde basecamp ved pumpestasjonen i sørenden av vatnet. Isen brakte, der den sprakk opp i 100 m lange sprekker, slik at turen ble enda mer spennende av denne surroundlyden, med subwoofer i bunn.
Turen gikk nesten bra da, til vi fant ut at vatnet ikke lenger var på høyre side, Orions belte ikke lenger var i himmelretning, og trærne ble litt vel mangfoldige. Vi tok raskt i bruk gps for å sjekke, og sjokket kom brått på, da vi oppdaget at vi hadde havnet midt i skogen. "Havnet" var kanskje en litt dristig unnskyldning. Vi måtte nok innrømme at turen ville ha vært utfordrende nok på dagtid. Og vi fant til slutt mange ting å skylde på, slik at vi skulle slippe unna skammen. Men sant å si sitter den inne ennå. (Beklager at jeg forteller dette F, men det er slik en vakker historie...)
(4 dager senere)
Ganske så opphengt i skammen fra onsdag, bestemte jeg meg for å dra på fottur med familien min. Så jeg og Joachim kjørte (!) til basecamp ved Fotvatnet. Der gikk vi samme leia, som jeg og F. hadde famlet gjennom tidligere i uka, på gjengrodde stier, i busk og kratt, og en tilsynelatende lite brukt sti opp og ned små berg, og gjennom viker her og der. (Dette høres kanskje ut som en flere dagers tur, men alt dette skjedde innen halvtimen)
 |
| Fotvatnet |
På dagtid var lyden fra isen også omstendelig tilstede. Det er et utrolig spennende fenomen når isen braker, uten at man får øye på hvor. For 9 åringen, ble det i perioder i meste laget, og han fant handa til far, når trusselen virket størst. Etter en sjokolade i bakken, og litt utsyn over isen, var det gått en halvtime, og vi var kommet til det punktet hvor stien natta tidligere ble bredere, og hvor vi trodde vi var nesten fremme. Her stod jeg og undret (bare 5 sekund da...) før jeg så en utydelig sti til venstre, som fulgte bredden på vatnet, og jeg tenkte vi skulle prøve denne. Og det virket, så dermed var hele mysteriet løst halvveis, hvordan vi tidligere hadde gått i ring, mens vi nå gikk i ring riktig vei. (eller noe sånt)
 |
| På gjengrodde stier |
Så der gikk vi på en knudrete og lite oppareidet sti, men med trolske aner østfra, og stener som lignet bamser og dinosaurer i hodet til min sønn, og litt i mitt også. Halvveis rundt vatnet, var det tid for sjokolade, vurdering av lengden rundt resten av vatnet, og liten grunn til å snu, men likevel.
Litt mer stolt over å ha oppdaget halve Fotvatnet, og litt ikke. Her er en oversikt over ekspedisjonene så langt, for dere som lar dere imponere...
 |
| Ekspedisjonene rundt Fotvatnet |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar