Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 25. mai 2011

Sykling langs Vedavågen

Bloody Fredrik
Vedavågen ligger på midt-vest siden av Karmøy, og er en perle som ikke var utforsket, før denne dagen. Det er kun et eide på 500 m mellom denne lange vågen og Eidsbotn i Kopervik som binder nord og sør-Karmøy sammen. Best av alt. Her ligger det mange cacher. I mellom vinterlig vår fikk vi en nydelig kveld med vindstille, og oppholdsvær, og uten at vær er noen hindring for goturlaget, var det en stor fordel, når vi skulle ta sykkelturen ut mot havet i vest.


Goturlaget samlet seg på Brekke, og når jeg ankom, hadde Fredrik allerede ofret litt blod for å finne cachen her ved nedre Brekke bro. Jeg bistod som sykepleier, (fortalte hvor det var blodflekker) siden Fredrik hadde et blodsprutende kutt i hodet. Han hadde fokusert for mye på gps´en, - gått på et skilt, og var både forvirret og desorientert. Dermed var det jeg som fant cachen, og ledet 1-0, med litt fordel av ikke å ha gått på et skilt.

Nedre Brekke bro
Videre syklet vi den fine stien til Fiskerimuseet som ble bygd i fiskebygda i 1988. Langs stien fikk vi blikk utover blikk vann i den vakre vågen. Ved fiskerimuseet var Fredrik fortsatt mye opptatt med sin GPS, og jeg routet meg manuelt frem til sannsynlig gjemmested. Med litt slossing, var det jeg som først fikk øye på cache nummer 2, og den stolte stillingen 2-0.

Vedavågen
"Bak stolpen"
Nå viste gps´en til Fredrik en cache nede i fjæra litt lenger vest. Vi navigerte oss gjennom koselige sideveier, private veier og ned til naust, med tilsynelatende mugglere og lignende. Etter å ha kastet (!) fra oss hjelm og sykkel, spaserte vi ned mot vågen, der det åpenbarte seg et antikvarisk sjøbruksanlegg, kalt Solhåle. Et idyllisk lunt.. solhøl, med naust, sjoboder og tilbehør. Her ble det foto-session, og Fredrik poserte på bildet "bak stolpen" Det var likevel jeg som fant cachen, og jeg ble litt bekymret over Fredriks kutt i hodet, idet jeg ledet 3-0.


Solhåle
Fra Solhåle gikk turen opp til sentrum, der neste cache lå ved Vea kirke. Her gravde vi opp alle gravene, før Fredrik fant kveldens første cache, lettere inspirert av lyn og torden... Stillingen var 3-1 i min favør.

Stenen
Vi fulgte de lune grendeveiene ned til moloen og hovedhavna i Vedavågen. Området her er preget av fiske og industri, så sikten ut mot havet er det som gir inntrykk. Vi tok bilde av steinen der Fredrik fant cachen, hvis det kan være til hjelp... Stillingen var nå 3-2, og jeg skjerpet stedssansen, og villedet oss til neste mål: Salvøy.


Salvøy
For å komme til Salvøy, må man over en bratt bru. Freelance-journalisten som lå tett bak meg på sykkel, kunne fortelle at her hadde det vært store diskusjoner om forkjørsretten, da man ikke kan se veien over bakketoppen på broa. Der hadde hele samfunnet samlet seg for å diskutere hvem som måtte rygge, og hvem som måtte brøyte, - helt til en lokal mann satt en strek midt på broa og sa at den som kom først til streken, hadde forkjørsrett... Neida, så det... Det var avansement på gang i Fredriks velkuttede hode, og han fant cachen. Stillingen var nå 3-3.

Videre syklet vi ut mot havet og til en perle vi aldri hadde oppdaget, hadde det ikke vært for Geocache. Dette var en bitteliten strand, bak en granskog, gjennom en allè og med en fin sitteplass over stranda. Her har grendalaget gjort en fantastisk jobb i Lauvikje mellom berg og hav og skjær og....hav (...igjen faktisk). Vi møtte på en av de lokale, som kunne fortelle, at alt var bygd opp på dugnad, og at mengden fester kom deretter. Vi fortalte at vi var fra mentalsykehuset på Gårragårra, der vi lot som ingenting og snuste mellom steinene for å finne neste cache. Nå var Fredrik for opptatt av sin smartphone, mens jeg var mest opptatt av steinene, og fant dermed cachen. Stillingen var 4-3.

Lauvikje
Siste cache kan jeg ikke fortelle for mye om, da dette vil avsløre en kryptert koordinat, som ødelegger for andre letende. Det morsomme med historien er at jeg fant denne, og stillingen ble 5-3. Men området vi lette i var kanskje ikke det peneste av Salvøy, og litt brydd av ditt, datt og trøtt, vendte vi nesen hjemover, og tok rundturen langs Austre Veaveg, og Revurvegen, der jeg innhentet nok en cache, som Fredrik hadde funne før.

Denne ruta er absolutt anbefalt, selv om turens naturopplevelse nok mer ligger i utsikten og kulturen, fremfor de nærliggende naturomgivelsene. Ikveld var vi på tur i 3,5 time.


1 kommentar:

  1. Husk førsthjelps skrin med bandasje på neste tur.

    SvarSlett