Rossafjell

I februar var vi på nocture til Rossafjell, men så bare en bergvegg i mørket. I dag fikk vi se hvorfor turen opp hit er verdt det...

Vi har vært mange runder i området rundt Kinnebu og Tistreivatnet, både på turorientering og familieturer, men denne gangen var målet å innhente cachene langs den fint opparbeidete grusveien. Det ble guttetur denne søndagen også; Fredrik, Henry, Joachim og meg.

I dag møtte vi mye familiefolk som var på vei ned fra skogene. Det hadde tydeligvis vært et orienteringsløp for barn her, men nå var turen over for deres del. Stien starter ved stallen innerst i Myrdalsvegen, og går over mark og inn i tett skog, med påfallende grønt dekke i skogbunnen. Vi har jo vært her før, man da i mer vinterlige omgivelser...

Granskaugen

Speiderplassen

Første stopp ble ved speiderplassen, der Østli fant første cache. Her har de pusset opp det siste året, og bålplassen / paviljongen hadde nytt fint tak. Men vi var på vei videre og tok oss ikke tid til verken bål, pause eller pust i bakken.

Noen har beskrevet turen opp mot Kinnebu som krevende. Hvor god formen deres er sier nok litt, for når Henry på 4 år og Joachim på 9 år springer opp, og vi voksne klarer å holde følge, uten sterkt behov for en pust i bakken på "pitstop I & II", og uten nevneverdig treningsmengde, - kjennes ikke denne turen krevende. Kanskje har vi kommet i form...(?) Uansett, på begge bakkepustene var det skatter, som henholdsvis Jackson og Østli fant, og veien gikk raskt videre til fjellagshytta Kinnebu.

...godt på Kinnebu

Her har både Jackson og Østli vært mange ganger før, med samme gode inntrykk: Hit er det godt å komme. På søndager er det frivillig servering, med frivillig betaling. Dette er svært gjestfritt, og inspirerer til kollekt. Jackson sørget for tienden, og Østli spiste lapper med stor apetitt. Vi tok oss også tid til kortspill av forskjellige variabler, før Fredrik sa sitt markante "NEI!" og vi ble pisket videre. Her var det to poster til å innhente.

Den første fant vi nært hytta, før veien gikk mot den vesle, men godt synlige (i dagslys) toppen av Rossafjell. Turen fra Kinnebu og inn dit er kort og på gode stier i lett terreng, ikke krevende, som "noen" sier det...

Rossafjell i sikte

"Planken"

Nesten fremme beviste vi at goturlaget følger med i tiden, og jeg poserte "planken" på en passende plass. På veien til toppen buldret vi på noen småberg, fordi vi tenkte at Rossafjell så bratt ut, så litt øvelse ville vel ikke gjøre noen skade. Noen få skritt var det, men "buldring" ble litt overkvalifisert, da stien gikk rett til toppen.

Rossafjell er bare 97 m høyt, men det er overraskende hvor god utsikt det er herfra. Vi så både til Nordre og Søre Sålefjell, Boknafjell, Skrivarvarden, Storesåt, og like ut til Nordsjøen. I mitt stille sinn, tenkte jeg at Shetland ikke var langt unna, men det var sikkert en kombinasjon av luftspeiling og viking-galskap. 

På Rossafjell

Da var det bare å ta frem smarttelefonene igjen og navigere til siste post for dagen, deretter rett hjem. Vi var utrolig fornøyde da vi returnerte til bilen, og oppdaget at vi hadde vært på tur nærmere 4 timer. Nesten for en dagstur å regne...

Gode stier til Kinnebu og Rossafjell