På kanten av Kjerag

For karene med høydeskrekk var dette andre utfordring, etter Preikestolen i fjor. Å koordinere turen var et arbeid i seg selv, da Fredrik kom hele veien fra Karmøy til Mekjarvik, og vi dro sammen den lange veien inn gjennom Sirdalen, og over på den relativt nye veien, mot Lysebotn. Etpar helger tidligere hadde jeg prøvd meg på turen sammen med to andre venner, men tidsnød tvang oss ned igjen, etter andre stigning.

Nå bestemte vi oss for turen med god tidsmargin, og gikk i lystig lag den lange bakken opp mot første høyden, med en stigning på 200 høydemetre (625 moh), og nydelig utsikt ned mot Lysebotn. Litt mindre motiverende var det å se søkket foran oss, og toppen (690 moh) bakenfor, som også skulle klatres, og deretter bakken bak der (1000 moh)...

Vannpause i Litledalen

I den siste virkelige stigningen opp mot 1000 moh tok vi en velfortjent pause, og spiste både mat og utsikt, til vi var mette av begge deler..

Fredrik på en av høydene

Så klatret opp de siste høydemeterene. Nå så vi ut over et stort flatt parti, og lurte på hvor bolten og stupet var.  Det var bare å traske i vei.

Men hvor er bolten?

Også i år ble vi forbigått av uante aldre og fottøy, og tenkte med undring på alle basehopperne som gjerne tar denne turen flere ganger daglig, etter å ha hevet seg utfor veggen. Heseblesende alt det der... Vi tok oss heller tid til å beundre fjellformasjonene, der været hadde preget fjellet med pane kryptiske streker og tegn.... i tiden.

En lang tråkk ble det før en sprekk i fjellet endelig ga oss håp. Er dette Kjerag-bolten. Vi måtte i alle fall ikke gå glipp av den (!) og stod opp på den med et relativt dypt søkk etter egen evne...

Men folk gikk tydeligvis videre, og etter enda et tråkk inenfor gitt tidsramme, kom vi til et større skår i fjellet. Når vi gikk ned i skaret, så vi bolten langt der nede, og forstod at målet snart var nådd. Vel nede ved Kjerag-bolten samlet vi mot til å gå ut på stenen, men ikke nok,  motet strakk seg bare til ut på kanten for å se den imponerende utsikten 1000 meter ned mot fjorden.

Inspeksjon av bolten

Nå hadde vi sett det, og roet oss med kaffe og niste, før vi begynte på en annen sti som så ut til å gå nærmere kanten av Nesatindane, der hvor basehopperene har base.

Det var et like imponerende skue der oppe på kanten, og Fredrik måtte prøve seg ut på en preikestol her også, mens fotografen så viktigheten av å fotografere. Deretter gikk turen hjem, full av nntrykk, nok til ett år frem i tid, og med en stiolt visshet: "Vi har vært der!"

Fredrik på kanten

En flott tur i det fantasiske høstværet vi fikk. Med god tid til pauser, inntrykk og tull og tøys, brukte vi 6 timer på denne turen.