Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 13. april 2011

Skrivarvarden og Storesåt

Hvordan gå i Stangelandsmarka, og samtidig unngå lysløypa? Her er oppskriften:

Jeg var forberedt på en helt dagligdags spasertur i den nygrusete lysløypa i Kopervik, men både skjebnen og Fredrik ville det annerledes. For turorienteren hadde prøvd ut marka her på andre måter, og det var hans geniale plan i kveld også.

Vi startet fra Liarlund, etter lange diskusjoner om det virkelig het det, da undertegnende alltid har tenkt på dette området som Åsebø. Men full av bevis, motbevis og bevismot, viste Fredrik sin kunnskap og la kjøtt på flesk for å heve seg over den mindre lokalkjente.

Etter den første "lange" bakken på grusveien, tok vi av inn på en skogssti (1), og etter 10 sekunder var alt både villere og turete. Stien førte oss inn i skog, over myr og endte på et berg med "ja-benken" (2). En helt annen opplevelse enn å gå på den mer folkelige lysøypa. Nå måtte vi krysse lysløypa, gå i 10 sekunder til, før villskapen og naturopplevelsen kom tilbake igjen. Fuglene kvitret i trærne og hekketiden var i gang, mens vi showet off med kunnskap vi ikke hadde om hvilke fugler vi hørte (3):


video

Herfra gikk stien i stadig villere mark, helt til vi så en tydelig knaus, som måtte være Skrivarvarden (78 moh). Før vi gikk bakken opp dit, måtte vi krysse en myr med et par plankebroer, hvorav èn av de, sjokkerende nok, lå skjevt (4)

video

Vi mistet stien på vei opp til Skrivarvarden, og fulgte like godt gjerdet som faktisk krysser toppunktet. Litt kronglete ble det, men til slutt kom vi opp, og vi fikk se et tydelig berg som såvidt stakk seg opp i mellom dvergfurua (5).

Skrivarvarden
Fra toppen så vi hele Stangelandsmarka, med både N-Sålefjell, Melstokkevatnet, og vi så både til Vea, Håvik og Karmsundet. Storesåt (115 moh) så også fristende nært ut, der den ligger i sør, og vi besluttet oss for en avgjørelse: "Vil dit!" Så da fulgte vi en sti i sørlig retning, litt mot venstre nedenfor osv. og kom ned til Oskreivatnet, før vi gikk rett opp til topps (6), etter diskusjoner om avskjæringer og minner fra turorientering ifjor.

Oskreivatnet
Storesåt, med blikk mot Skrivarvarden
Her oppe begynte skumringen å ta tak, så vi fant det forgodt å gå like ned til Grindahuset (7) i Olavsvang, og fulgte lysløypa hjem; - omveien, vel å merke, og verdt å skryte av.

Turen tok i alt 2 timer, etter 5,6 km, 6,7 diskusjoner og 2 halvlitere (med brus). Vi hadde drukket like mye som vi hadde forbrent...


"Nattsyn-turene" våre er ikke så nattlige lenger, og å starte kl. 20 nå til dags, er som å ha en nattur i fullt dagslys. Om dette provoserer, kan leserne bare skrive en sint kommentar under.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar