Goturen: To vatn og en solnedgang

onsdag 6. juni 2012

To vatn og en solnedgang

Demningen ved Tistreivatnet

Det er travle kvelder for foreldre og barn for tiden, så goturlaget var sent ute, og hadde plan om en kort tur i hjemtraktene. Vi startet derfor rett utenfor "stuedøra" og gikk fra Brekke mot Tistreivatnet. Deretter fikk vi se.. I anledning goværsgutten Håkons fødselsdag, hadde Fredrik funnet det for godt å finne turorienteringsposter i området.

Vi startet i godt tempo opp til tredemningen ved Tistreivatnet (Norges høyeste tredemning) og "orienteringspostalarmen" gikk straks hos Fredrik. Jeg hadde utstyrt meg med korte bukser, og skrubbet meg gjennom brakene, til Fredrik fant post nr.1. Selv om Fredrik var lettet over funnet, lette jeg etter gode unnskyldniger til å slippe mer skrubbing. Jeg skyldte på årstiden, allergi, huggormfaren, og traumatiske opplevelser med å bli våt på beina. Dermed fikk Fredrik vasse seg gjennom resten av brakene selv for å finne postene, mens jeg tok mitt kunstneriske snitt i å ta bilder, - resten av turen.
Forrige tur i mørket tenkte vi nok at det var fint i dagsys, og vi hadde helt rett. Stiene her slynger seg gjennom mystisk granskog, og det er ikke noe å si på utsikten heller...

Tempoet var godt i kveld, og selv om kompanjongen opptil flere ganger ble andpusten, bestemte vi oss for å runde Vaulen, slik som vi gjorde i svarteste natta i vinter. Snart var vi i "Jerikodalen", denne gangen uten omvei, og fikk se de stilige fjellformasjonene, som ved forrige tur så ut som høye topper i mørket. Vi lo latterlig av oss selv, og satte opp tempoet nok en gang. Fredrik sprang etter postene og fikk nok en kilometer lengre tur en meg i dag. Men ikke like mange bilder.

Jerikodalen

Etter forbløffende kort tid kom vi til hovedstien fra Åkra til Sålefjell, og var klar for å finne kveldens sørligste post, før vi snudde og gikk nordover igjen. Nå gikk diskusjonene i om vi skulle følge de nesten gjengrodde stiene langs Tistreivatnet, eller om vi skulle finne en bedre vei. På kartet så det ut til å gå en bedre sti mot Sevland, og brått møtte vi en jogger (!). Heldigvis hadde vi ikke begynt å lense på en gran eller lignende, og kunne rolig innta en kort prat med han. Vi spurte uanmerket om det fantes en sti mot Aureivatn, og det kunne han bekrefte.

Dermed vandret vi lettet på svært gode stier fra Vaulen og mot Åkrehamn. Etter kort tid fant vi "Nikkostien" som ledet oss mot Aureivatnet, og deretter på kjente stier mot Vannpumpestasjonen ved Tjøsvoll / Aureivegen.

I området hadde fjellaget laget til nye gode plankebroer over de våteste områdene. Vi hadde friskt i minne turen rundt Aureivatnet i vinter, og la merke til flere endringer: Vannstanden var omtrent en meter lavere enn sist, og vadestedet vi vasset gjennom hadde fått en bro over seg.

Nye plankebroer ved Aureivatnet

Vi gikk videre ned til pumpestasjonene, og via vanntårnet til Brekke. Denne veien oppdaget jeg første gang på turen med gogutten i fjor, og kan like godt sykles, til info... Tilbake til Brekke hadde vi oppnådd en mils gange på 2 timer, og var både forbløffet og godt fornøyde med kveldens veivalg...