Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 11. august 2013

Ryvarden - fra Lyngholm


Jada, det ble en tur i dag også. Vi var litt usikre, og diskuterte frem og tilbake om vi skulle kjøre helt til Sveio i ettermidag, men så ble avgjørelsen tatt, og vi bestemte oss for nye opplevelser på stien fra Lyngholm til Ryvarden fyr. Sent startet vi, men tenkte at middagen kunne spises via primus, kvikkmat og litt kaffe. Da skulle dagen være reddet. Vi beregnet omlag 1,5t hver vei, de 5 kilometerene stiene er her, og fant ut at solen går sent ned....

Turforslag
Har man bedre tid, og planlegger litt mer enn oss, er det like greit å kjøre en sykkel til Lyngholm, - parkere bilen i Mølstravåg, - ta den vanligste veien inn til fyret, -gå videre stiene over lyngheiene til Lyngholm, og sykle tilbake til Mølstravåg. Det blir en fin og variert turdag, og kanskje gjør vi nettopp det, ved en annen anledning.

Det er uansett en fin kjøretur ut mot Lyngholm. Sjeldent landlig, kupert og alltid noe nytt å se rundt neste sving. Perfekt for sykling.

Ute ved Lyngholm er det grei parkering, så det er det ingen unnskyldning. Det er bare å hive på seg sekken og begynne vandringen. De første to hundremeterene går på kjerrevei og gjennom to grinder, før man er på stien. Litt skog til å begynne med, men så åpenbarer berg og myrene seg ute ved havet. I sør så vi varden til Landsåt (76 moh) og i nord så vi Siggjo (474 moh) på Bømlo.

Landsåt i sikte
Stier ut i intet
Stien går et stykke fra vannkanten og vi passerte to stideler til minnesmerker og fortidsrester. Stiene så vi ikke, så de er kanskje ikke så mye brukt...

Varden til Landsåt
Varden til Landsåt lå der fristende foran oss og når vi kom dit, kunne vi ikke la være å gå opp. Så ble det en topptur i dag også. Men det var langt igjen. Fra varden kunne vi se fyret langt der nede i sør. Ingeborg satte dampen opp, og det bar fram gjennom myrhol og opp på neste berg. Jo lenger sør vi kom, jo nærmere vannkanten kom vi, og etterhvert kom vi ned i små viker.

Nærme havet
På bergene lå det små vannpytter og vitnet om stor sjø, og i en vik så vi også store jettegryter, som vitnet om det samme. Det ble rene vekkelsesmøtet. Her er det havet som regjerer.



En topp la jeg spesielt merke til: Denne stakk opp som et trolsk hode med en vorte på nesa. Jeg tenker den heter "Trollvorta". Helt sikker kan jeg likevel ikke være. Forskning er jo bare antydninger...

Trollvorta
Snart følte vi oss nære målet, pga. sikten. En forunderlig konklusjon i grunnen...  Etter 1,5 time kom vi til fyret, som så ut til å stenge. Her hadde det vært jazz i dag, så nok en festival gikk oss forbi, mens vi gikk forbi.


Vi satte oss hvertfall ned. Det var en stille dag på havet, godt i været, og seilbåter på motorkraft. Da savner man å være havet...


Vi fant frem primus og kaffe, og skulle til å sette i gang med kokingen. Men idag hadde jeg glemt maten, så vi fikk nøye oss med nøtter og energisjokolade. Dermed var vi ikke helt mette når vi vendte hjem, samme vei.

På vei hjem bedrev jeg litt geocaching, og plukket opp Grautavika Tonglavika Djupevika og De 3 holmene. Geocachen på Landsåt tok vi allerede på turen nedover. Så bedrev vi litt tid på vei tilbake, siden sola gikk sent ned. På vei tilbake diskuterte vi tur kontra trim, og ble vel ikke helt enige. Uansett var dette en fin søndagstur til en søndag å være...




Opp til Trollvorta
Han som danser med vorta

Trykk på kartet for zoom
Tid: 3t t/r
Distanse: 10 km t/r
Terreng: Kjerrevei, sti, myr, berg, småkupert
Vanskelighetsgrad: Middels


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar