Våren er favoritt-årstiden min. Jeg liker den like godt som...
høsten, vinteren... og sommeren...
Det var et strålende vårvær da Goturlaget la ut på enda en tur til Røyningsbu. Denne gangen fra Haga. Stien er skiltet fra hovedveien. Sti? Nei dette er en god traktorvei som tydeligvis er i flittig bruk. Da ble det lett vandring i solskinnet fra Haga og inn til Presteveien.
Langs veien får vi utsikten i nord og vest i en vinkel vi ikke har sett før. Det er som å gå i nytt landskap. Her er det slakke hauger med grønne beiter, og det blå havet lyser mot oss i vest. Etter hvert som vi kommer over høyden, er steingardene intakte, og kjerreveien mindre grusete, der gresset tar litt mer over. Slik vandrer vi inn i gamledager, og begynner å tenke på hest, kjerre og de greiene der.
 |
| Steingardjenta |
 |
| No livnar det i humlar |
Lenger nede i dalsøkket ser vi Mjåvatnveien. Kjerreveien vi gå på snor seg vakkert gjennom gamle beiter og nye myrområder, helt til vi kommer inn i et skogholt, og forbi! Vi krysser Langemyr og inn i et nytt skogholt. En fin kjerrevei går gjennom her også. På andre siden er Presteveien.
Vil vi se huggorm i dag da? Det er varmt i sola, og det burde være en eller annen kryper som varmer seg i sola...? Eller ikke? Jeg har fortsatt til gode å se huggorm i år, selv om andre har det... Jeg er litt skuffa sånn sett...
Det går i høyt tempo de neste 2 kilometerene. Været holder seg godt, og solveggen på Røyningsbu frister. Presteveien er så god at man kan sykle her med terrengsykkel, noe jeg akter å gjøre før 40-årskrisa er over. Det er få parti som ligger våte i dag, men kan nok være mer i regntidene.
Til slutt ender vi opp på Røyningsbu, slik vi pleier for tiden, og solveggen lyser mot oss og gjør oss slappe.
 |
| Røyningsbu |
Jeg tror vi sovnet av der i solveggen. Flagget var firet da vi ankom, og det var folketomt. Roen senket seg i et herlig solskinn, og vi ble nok borte i sommerdrømmen mens vi satt der i vårsola.
Men så våknet vi. Mitt selvutnevnte oppdrag var å gå videre til Mjåvatn, den nest korteste veien (tidligere nevnt som den korteste, men skilt lyver ikke!). På Røyningsbu ønsker de å vite antall besøkende, så vi skrev oss inn i gjesteboka, og skrevet videre. Forbi...
Veien har jeg gått før, og er spesielt godt egnet for småbarnsfamilier. Jeg tillot meg å sykle her en gang i tida også, noe som går fint, med etpar unntak. Stien er hvertfall både bred, god og tydelig, og ikke spesielt mange bakker heller. Det er 1,8 km inn til Mjåvatn, og gjort unna på en bitteliten halvtime.
Det er 200 meter å gå på kjerreveien fra Røyningsbu og til stidelet mot Mjåvatn, før man går innover i en flott allè mellom høye og alt for ruvende grantrær, i alle fall for rødhette.
Ut av allèen er det muligheter for rundtur tilbake til Røyningsbu. Det er tydelig skiltet til Prsteveien, men vi skulle til neste avkjørsel. Etter å ha passert et lite myrområde, kom vi til vidda. Et slett parti rett borti der, og med langsikt i opptil flere retninger.
 |
| "vidda" |
Det tar opptil 10.... minutter å krysse vidda, før man kommer ned i et mer frodig og granete område, med trappegang ned til en skjønn liten bekk med plankebru:
Opp igjen fra skogholtet og forbi steingarden, er vi praktisk talt ved Mjåvatn, hvor det er en demning, og det går an å kjøre, parkere, og kaste søppel. Til info. Her skulle vi snu...
 |
| Mjåvatn |
Fra Mjåvatn kan man også gå inn til Presteveien, og til stiene fra Sandve eller nordover. Vi måtte prøve ut denne ruta også, for vi ville jo tilbake til Haga. Stiene er ikke like godt opparbeidet, men tydelig nok, og heller ikke spesielt lang, ca 1 km. Opp fra Mjåvatn er det fine steingarder og kløyvde stein, som lyser ekstra pent mot oss på en slik vårdag.
 |
| Ungskogen |
Men så blir det verre. Av en eller annen grunn ble det plantet vekstvillig gran i marka for 100 år siden, og skogen har spredt seg. Den truer nå den vakre lyngmarka. Ungskogen brer seg rundt stien vi går på, og høy vegetasjon av barnåler fra gran og braker, kiler oss på leggen, spesielt leggene til Rødhette med trikot. Denne stien vil om få år være en skogssti, dessverre.. Og området som i dag kaller Storamyr, vil bli "Storaskog"
Oppover går vi nå uten særlig skue til motiver, før vi kommer opp til et tjern, som jeg personlig ville kalt "Puslesbrikketjernet" siden det ser slik ut. I norsk navnetradisjon vil det kanskje i fremtiden bli kalt "Storaskogpuslebrikketjernet", men forenklet til "Tjernet", - rent vitenskapelig, der altså....
 |
| "Storaskogpuslebrikketjernet" |
Nå er det ikke langt til Presteveien, og godama er lei av at naturen stikker henne i leggen. Heldigvis har vi nå gode brede stier tilbake til Haga. Det er kveldslyset som nå serverer motivene i nytt lys, og tiden blir like lang som tidligere, mens skyggene blir lengre. Ah! Hvilken herlig vårdag!
Tid: 2,5 - 3 t rundtur
Distanse: ca. 10 km rundtur
Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, flatt, småkupert,
Fottøy: Tursko
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar