Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 2. oktober 2016

Stovegolvet


Det er en usedvanlig vakker høst vi har på Vestlandet. Med unntak av et lite stormavbrekk har meteorologene døpt været til "superhøytrykk", - noe jeg er enig i. Vi har en fridag og bestemmer oss for å reise til Stord og oppdage Stovegolvet, den sørligste av øyas 700-metere. Det høres nemlig fabelaktig ut met et stovegolv på fjellet, så spenningen er stor. Målet er en rundtur med toppunktet midt i løypa.

Vi kan ikke skryte på oss å være tidlig ute: Starter ikke opp før halv to fra Lundsæter kraftstasjon, der det er god parkeringsplass og fullt i dag. Det later til at folk flest ikke går den retningen vi går, men vi har en snedig plan. Med lavtliggende sol forsøker vi å ikke komme i skyggen, og starter derfor på østsiden av fjellet, og vil dermed få sol også når vi går ned på sørvestsiden senere.


På østsiden av Stovegolvet er stien bred  og god gjennom skogen. Skogen er luftig. Furuskog som slipper soltrålene gjennom, og god sikt til himmelen blå. Melderskin lyser i øst. Hordalands dronning ruver... Det er en vakker dag...

Melderskin
Lenger oppe nærmer oss bilvei og trafikk. Det er mange biler som kjører veien opp mot Kattnakken, og vi er redd vi må spasere på bilvei et stykke, noe som ikke er helt i Goturens hellige ånd.

Men vi er lettet da vi ser en avstikker som leder vekk fra veien, så vi slipper unna asfalt, men bare såvidt. Nå går det bratt opp mot Fossabrekko. Med unntak av en liten myr, går vi tørrskodd hele bakken. Oppe i lufta ser vi paraglidere som utnytter rolige vindforhold i åssiden, der de holder seg i lufta i timesvis.



video

Lenger oppe, langs "Fossen" har sherpaer vært i gang med å lage fine trapper opp kneika. Denne stien går fra asfaltveien vi fryktet der nede i åssiden, og nå observerer vi et mylder av biler. Det får oss til å undre på om det er et arrangement på fjellet i dag...(?)




Det blir nesten køgang opp trappene, og jeg tar meg mot til å spørre en typisk turvant eldre kar: "sjer a?" Men jeg får raskt vite at det bare er turglade stordinger på en høstklar dag. Har ikke sett maken til mylder siden "Fløien"... Imponerende.

På toppen av kneika kan man velge i mangt: Topptur til Kattnakken, slitsom tur til Fitjar, eller populær tur til Stovegolvet. Vi har jo planen klar og vender til venstre /sør.


Det er et lite skar med fare for skygger, men vi kommer oss skyggeløst opp en liten stigning og får øye på dagens mål.

Toppen på Stovegolvet


Det har flatet ut en stund, men det er småkupert bort mot høydepunktet. Siste del av turen går man på "kanten", med fantastisk utsikt over både øst, vest og syd. Paragliderene lufter seg fremdeles, og sola stråler i motlys mens vi trasker inn mot toppen.

Vi passerer "Tårnet" som er et tårn, men også en nedlagt trafokiosk, omvendt og med en ny sjel. For nå er dette en nødbu for toppturere, eller forfrosne tær, evt ekstremsportere i motvind. På nedturen forsøker Ingeborg seg med styrketrening.



Rett ovenfor Tårnet ligger Stovegolvet. Dvs jeg ble litt forvirret, for på et flatt (FLATT) platå sto en større driftshytte godt plantet, og jeg tenkte at dette er Stovegolvet. Jeg tror fortsatt jeg har rett, men toppunktet lå på neste høyde, og fikk hjernen til å knirke.

Vel, vi var ikke fremme før vi hadde nådd høyeste punkt. For å komme dit måtte vi rapellere ned en liten bratt kneik, og så klatre opp igjen på den neste. Og da var vi der, 703 moh, på toppunktet og fikk omtrent samme utsikt.



Nå så vi tydelig vindmølleparken på Fitjar, og jeg angret meg litt over ikke å ha gått der før mastene kom opp, for gotur med propell er ikke helt det samme...


Det var tid for mat. Nedenfor Stovegolvet fant vi en god fjellhylle, og satte oss ned for litt havregrøt, sjokolade og kaffe, med toppen som utsikt. Søndagsmiddag!



Sola er kort og vi brøt opp når skyggene ble lange. Det gjaldt å finne veien ned igjen. De lokale som vi spurte visste lite om gode råd, så vi gjorde et forsøk med gps-signal og UT-no appen. Til å begynne med ledet det oss nedover en nedlagt sti. Bratt, men overkommelig. Da kom vi ned i et dalsøkke, og merkingen ble søkk vekk.



Vi forsøkte nå å bruke appen, og jeg tolket det til at vi skulle følge brattsida av toppen. Vi var ikke redd for å gå oss vill, emn tenkte hele tiden på å slippe å klatre for mye. Stien fant vi ikke igjen før vi nådde sørsiden av toppen, og der var det bratt også, og litt rasfarlig, men kort. Så det gikk jo bra da.


Brattleden til topps
Vi fant ut at vi nok kunne gått ned her rett fra toppen, så litt utfordringer og en time mindre på tur kunne det ha blitt. Men kan kan jo ikke bare ha det gøy. Man må jo ha litt moro også..


Nå var stien lett å følge. Vi gikk nedover fra fortoppen. Bratt var det hele veien, men med en vakker utsikt ned til Tysevatnet og Tyseskaret og andre Tyseting. Noen steder fikk vi hjelp av tau og kjettinger, så det hele gikk veldig fint det (!)




Nede i skaret speilet fjellet seg vakkert i en vannpytt, og vi brukte litt tid på å fange speilbildet i linsa, før vi raskt tok siste nedstigning, nå i skyggen ned Tyseskaret og til Lundsæter kraftstasjon.


Det ble en vakker dag i fjellet på øya, og anbefales, sett fra pesonlig ståsted.

Krevende
Tid: 4 - 5 timer rundtur
Lengde: ca. 7 km
Terreng: Skogssti, skiltet, noe utydelig merket, bratt, noe klyving

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar