Sherpaer på Melderskin

Vi har ankommet Hardanger med ett mål for øye: Å bestige Melderskin i Hordaland. Denne er en høyreist topp som ruver over Rosendal. Turen opp er en "klatretur" på over 1200 høydemeter opp til toppunktet som ligger 1426 moh. Den kalles "Hordalands dronning", pga at den er synlig fra store deler av Hordaland.
Bare så det er sagt: "Melder" er vikingsk for "Mel" og "Skin" er nynorsk for "Skinn". Og det er trolig fordi fjellet har en kappe av snø som ligger til langt ut på sommeren og skinner i sola, som om det er helt mel over den. På Dovre ville fjellet kanskje blitt kalt "Snøhetta" (?).

Rosendal turisthotell anbefales!

I Rosendal har vi booket et gammelt restaurert turisthotell. Eierene viser stolt frem resultatet, og vi blir imponert. Her er alt gjort med stil og i god byggeskikk. Det er til og med hjemmestrikkede pledd på sengene. Sengene er klemt inn i intime rom, med utsikt mot fjord og fjell, så vi gleder oss over denne detaljen, mens vi hele tiden vurderer toppturen. Vi har funnet et hull i gråværet, så dagen etter ankomst er vi klare for topptur.

Det er ikke strålende sol med en gang, men prognosene viser mulighet for solgløtt midt på dagen, så vi begynner stigningen fra Melsdalen med godt mot.

Stien går på skredvoller opp mot bratter partier. Bare etter et kvarters gange i slakk stigning, bratter Skardhaugen seg voldsomt. Først gjennom skog og kratt. Det er her beina får kjørt seg mest. Øverst i skogen er det vann tilgjengelig i en liten bekk. Det er langt igjen så vi finner det lurt å drikke så mye som mulig, og fylle opp drikkeflaska igjen.

Ut av skogen blir det enda brattere. Stien slynger seg oppover gjennom lav vegetasjon, og det er her utsikten blir virkelig god. Snilstveitøy ligger som en snegle ute i Kvinnheradsfjorden, og selv om toppunktet på øya er over 400 moh, virker den allerede liten her oppe fra bakken.

Akkurat idet vi kommer inn i Folgefonna nasjonalpark, omlag 750 moh. ser vi fjorårets verk i det bratteste partiet av bakken. Her har sherpaer fra Nepal blitt leid inn til å lage trappesteg opp mot Skardshaugen. Og det er er godt byggverk. I motsetning til før gå ikke stien gjennom skaret, men opp langs berget. Dette gir også en bedre utsikt langs oppstigningen. Vi tripper lett opp de siste 100 høydemeterene i bratta.

På Skardshaugen skinner sola på oss i noen minutter. Det er her utsikten mot Rosendal er best, og vi nyter synet av karakteristiske Malmangernuten, kjent for sitt årlige bakkeløp.

Malmangernuten i bakgrunnen

Skardshaugen

Opp mot Melderskin ser skylaget tungt ut. Vi begynner å bli pessimistiske i forhold til utsikten fra toppunktet. Ellers både mett og lett til sinns. Bakken fra Skardshaugen er ikke like bratt, men består av kampesteiner, slik at man må bruke bena fleksibelt og hoppende.

Lenger oppe er det tydelige tegn til finsliping og isbrehåndverk, for her har breen ligget lengst og gnaget på stein i tusener av år. Steinene er flatere og rundere, og lettere å gå på.

Over neste kant  har vi havnet i Holo. Det er et flatt område med kildevann og grønnkledte steiner. Billledlig og eventyrlig, med skarpe kontraster i bakken. Vi er på vei mot siste kneika og har kommet 1200 moh.

Holo

Skyer dekker toppen, og vi går opp i den. Lite sannsynlighet for at vi får utsikt der oppe, men til topps skal vi. Den siste kneika er bare på 200 høydemeter, men etter 1000 høydemeter i bena, kjennes den godt.

Melderskin 1426 moh

Etter 3 timers gange når vi toppen på 1426 meter, i skodde. Vi ser kun varden og noen andre turgåere, men tar oss tid til å vente på opplett. Det er bygget opp avskjerming nær varden, laget som en steingard, så vi setter oss inn i den og lager en Chili.


Midt i middagen kommer det et hull i skylaget. Godama spretter opp og tar så mange selfier hun klarer. Jeg reiser meg opp noe tregere. Men kameraet kommer frem, og jeg får tatt noen bilder av Store Laurdalen, som er et 400 meter dypt hull, formet av isbreen (ifølge geologene) eller andre lovløse (ifølge meg selv).

Etter bilder og middag har vi begynt å bli kalde. Det er fuktig her oppe, og ikke langt mellom kroppsvarme og nedkjøling. Så da labber vi nedover. Tilbake i Holo begynner et regnskyll å utfordre oss. Medbrakte ponchoer er godt å ha da. Kameraet pakkes godt inn og leserne må derfor nøye seg meg å fantasere om regndråper og liten sikt.

Når vi kommer tilbake til Skardshaugen opplever vi et spennende værfenomen. Her trekker skyene seg mot kanten av den bratte fjellsida, men kryper ikke over haugen. På sørsida av fjellet er det skyfritt, og et mykt (og vått) teppe viser oss at naturen lager kunstverk av seg selv.

Resten av turen ned byr på andre utfordringer. Stiene har blitt gjennombløte av regnet, og det blir en gjørmedans nedover mot skogen. I dette bratte terrenger er det lett for å gli, så vi trår forsiktig nedover. Aller mest utfordring er det å holde seg ren, så det dropper vi. Etter 8 timer på tur er vi tilbake til bilen og kjører tilbake til basecamp. Melderskin er en krevende topptur. Det mest krevende er nedturen. Den er lang, og man er slitne i bena. Men turen er i et av Norges vakreste områder, og anbefales, for alle som tåler det.

Bedre sikt? Sjekk turen i 2010

Krevende:
Tid: 6-8 timer
Distanse: 8 km t/r
Høydeforskjell: 1200 m

Terreng: Bratt, skogssti, sherpatrapper, steinrøys