 |
| Flørli |
Vi satt på DNT-hytta i Lysebotn i går kveld, etter å ha både Preikestolen og Kjerag bak oss, - og vurderte turen i dag; Flørlitrappene. Det var grunn til nøye vurderinger, da vi skulle ta et stunt på flere plan: Trappene fra Flørli benevnes som gamle og slitte, delvis råtne. Det er ikke anbefalt å gå stegene i regn, da de er fulle av grønske, og rimelig sleipe nå de blir våte. Vi får utfordringer med høydeskrekk, siden den første stigningen går stupbratt opp fra fjorden, og det bratteste partiet i trappa heller 45 grader (!). En siste utfordring er tiden. Vi ønsker å være tilbake i Lysebotn til kvelden, og må rekke turen mellom to turistferge-anløp.
Men lysten er der, og selv med usikre værmeldinger, bestemmer vi oss for å ta utfordringene. Vi har god tid på morgenen mens vi venter på turistferga, og tar oss en sight-seeing i Lysebotn. Ikke lange turen, for det er ikke langt her. Når båten endelig kommer, kjenner vi et kaldt vindgufs gjennom fjorden, og begynner allerede glede oss til oppoverbakke. Da skal vi hvertfall ikke bli kalde (?!)
En liten time med ferga, så er vi midt i Lysefjorden, uten veiforbindelse, og eneste vei til sivilisasjon er over fjellet, eller ferga. For å klare dette må vi gå 740 høydemeter på 2 timer og runde Troppekosnuten (8 km) på like lang tid.Vi må starte med en gang...
 |
| Til info... |
De første advarslene på skiltene nede ved kraftstasjonen beroliger oss ikke akkurat. Vi skjønner at denne turen kommer til å bli utfordrende... Men de første stegene tar vi. "kom igjen!" - lyder det så høyt i hodene våre at vi hører hverandres tanker. Etter 50 steg (av 4444) kommer skjelvingen i bena og kroppen. Et lite glimt ned skremmer ikke nå, men å se oppover gir svimlinger.. Første og siste mulighet til å trekke oss ligger 650 trinn oppe i trappa. Der har DNT bygget en bro og en sti bort til turisthyttene i lia. Vi ser den langt der oppe i trappa, og må innrømme at den frister veldig...
Nervøsiteten og adrenalinet øker for hvert steg, og når vi innimellom tar sjansen på å se ned i fjorden, angrer vi fort på det. Etter en stund går nervøsiteten over til full konsentrasjon, og vi ser konstant på trinnene foran oss, og wiren som vi holder oss i.
 |
| 700 trinn - Siste sjans til å angre |
Oppe ved avsatsen (700 trinn - 120 moh) tar vi en pust i bakken, stiv som en nordmann, men bare psykisk. Vi har lyst å fortsette, selv om skjelven er sterkt tilstede. Langt der oppe ser vi lia slakke ut, og vi sikter på dette som motivasjon. Vi fortsetter, dypt konsentrert, men merker at vanen innhenter oss. Det er 6 steg per høydemeter, og vi ser bare oppover...
Over kulen (1500 trinn - 250 moh) har vi nådd en milepæl. Det er ikke like skummelt lenger, for trappen svinger litt, det flater litt ut, og vi ser ikke lenger rett ned i fjorden. Jeg tar frem fotoapparatet og sikter forsiktig. Ingeborg har allerede vært i full gang..  |
| Rasteplass 410 moh |
Det er fortsatt god stigning frem til 410 moh - 900 dypkonsentrerte trinn senere, da vi ser en rasteplass på et lite platå. Her setter vi oss ned i etpar minutter. Det begynner smått å regne, så vi finner frem jakkene, i det vi ser den første stupbratte kneika med 45 graders helling over oss.
 |
| Slik ser 45 graders helling ut |
 |
| Over kulen |
Det går en bratt trapp oppover, og jeg kjenner det krible i bena igjen. Nå er trinnene våte. Trappa foran oss ser mer ut som en stige, der den står der loddrett opp mot berget. Vi må bare fortsette før regnet innhenter oss skikkelig, så vi setter i gang og klatrer opp de 200 trinnene, og over kulen. Når vi ser ned, har det meste av partiet "forsvunnet", og vi ser bare til under K-punktet i underrennet. Et lite "puh", og vi fortsetter..
 |
| Cafè 4444 |
10 minutter senere kommer vi til "Cafè 4444" som ikke er åpen. Denne kan brukes til hvilebu midt i trappa, men vi har ikke tid. Faktisk ser vi tiden renne fra oss, og må gå videre. Straks etter får vi en sekundering. Vi har gått 3000 trinn. (530 moh)
 |
| 3000 trinn |
Vi kommer snart til en ny kneik. Kanskje ikke 45 grader, men den føles noe lignende. Nå hjelper det med erfaring, og vi har straks overvunnet den også. Vi nærmer oss snaufjellet, og ser glattskurte berg, som virker svært glatte. Regnet har forlengst innhentet oss og vi håper på en mild nedstigning. Snart er vi oppe i snaufjellet, og trappen flater ut. Trinnene er bare tversgående planker for å sikre mot skliing. Vi har kommet 700 moh og har gått 90% av trappene.
Etter 10 minutter ser vi at det er merket 4444. Vi er ennå ikke på toppen, så tallet er nok mer magisk enn riktig. Nå ser vi demningen rett der fremme, og en forvirrende merking, som skal koste oss en fergetur... Det er merket med tre hvite T-er, og jeg tolker dette feilaktig som merking av ruta ned. Tiden er knapp, og vi skynder oss nedover stien, som virker noe smal og utydelig. Vi fortsetter nedover til fjellet stopper oss, og forvirringen er total.
 |
| Ikke veien ned |
Der står vi foran glatte og bratte fjellsider, og finner ikke stien videre. Jeg finner frem GPS og må innrømme at stivalget var feil. Vi har gått ned 100 høydemeter, og må snu. Stresset tar oss og vi nærmest løper opp igjen til trappene, lettere fortvilet.
Tilbake ved trappa og demningen ser vi hvordan leden egentlig er. Vi kommer snart inn på anleggsveien vi skulle ha gått med en gang. Ingeborg tar raske steg bortover. Vi håper fremdeles på å nå ferga, selv om det ser mørkt ut. Jeg ber Ingeborg gå så fort hun kan, men jeg klarer ikke holde følge. Hun løper foran meg, og etter en halvtime klarer vi å samles igjen.
 |
| Stora Flørvatnet |
Det er langt rundt Troppekosnuten, selv om veien er lett å gå på. Vi passerer ubemerket Klubbatjørna, og kommer til det store Flørvatnet, hvor veien går bratt opp en liten bakke til høyeste punkt på turen, 820 moh. Nå vet vi at nedstigningen er nær, og øyner håp om tiden. Men dalen ned fra Flørvatnet er lang, og vi løper når vi kan, helt til vi er ved foten av Troppekosnuten, og ser fjellveggen som stanset oss tidligere.
Herfra må vi over myrterreng, og selv om vi føler vi er godt i gang med nedturen, er vi fortsatt 670 moh. Vi løper over myra, regnet plasker ned, og vi er slitne. Men løper gjør vi. Ingeborg er hare hele veien. Vi ser en hytte og håper det er Flørlistølen, men vi er fortsatt 480 moh og tar feil. Nå ser vi skoggrensa. Vi løper. Ved 450 moh må vi krysse en hissig elv. Det er en hengebro der som ser tvilsom ut. Men tiden er knapp og jeg prøver meg over. Ingeborg tar sjansen hun også, og vi kommer velberget over.
Fortvilelsen minker når vi oppdager Flørlistølen rett nedenfor. Vi har nå 400 høydemeter igjen.. Et lite håp kommer over oss. Ingeborg løper hardere, og jeg klarer ikke holde følge. Det går brattere og brattere nedover, og vi ser snart fjorden og den øde bygda langt der nede. Snart ser vi ikke hverandre. Jeg merker såvidt at det vi er i fantastiske omgivelser, når vi fortsetter så altfor fort nedover den bratte lia. Jeg håper Ingeborg rekker frem før ferga gjør det, men snart ser jeg ferga komme der nede. Det er langt igjen, og jeg blir litt lamslått. Ferga legger ikke til kai. Den venter litt, men så drar den videre, uten oss...
Nå løper jeg ikke lenger. Nå går jeg, og jeg tenker på andre løsninger. Det er en DNT-hytte på Flørli, men vi har ingen nøkkel. Det er et galleri og en kafè der nede, men den er trolig stengt..
Vel nede ved kraftstasjonen og galleriet, ser jeg Ingeborg stå ved inngangen. Hun har fått kontakt med en mann i kafèen. Han prøver å kontakte DNT i Lysebotn, men det ser ikke ut til at de har noen løsning. Han kontakter en enslig mann som bor i den øde bygda, og vi øyner håp om båtskyss...
Til slutt får vi endelig kontakt med mannen, og han tilbyr oss skyss inn til Lysebotn, i sin "parasailing"-båt. Dette er et sydlandsk fenomen der man blir løftet i fallskjerm etter båt i fart. Han kan fortelle at han har tenkt å satse på dette, mens han rigger til båten og gjorde seg klar til en riktig sightseeing inn Lysefjorden. Vi kler i oss oljehyre og fiskermannsdresser, og han setter kurs mot Lysebotn. Han lager et flott show innover, og cruiser tett inn til de 1000 meter høye fjellveggene. Vi fikk se noen flotte fossefall som var ekstra store i regnværet, og selv om vi var svært våte og kalde, ble dette en opplevlese på slutten av en dag full av ekstreme opplevelse, på godt og vondt og vått...
Moralen er vel at man bør beregne gotid på gotur....
 | |
Tid: ca. 5-6 t rundtur
Distanse: ca. 10 km rundtur
Vanskelighetsgrad: krevende
Terreng: bratt, grusvei, sti
Cacher i området: 0
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar