Basecamp Haukeliseter
Ruta er en runde som går fra fjellstua og på nordsiden av E139 Vi forhører oss med vertene, og finner ut at det i området ikke hverken er oppkjørt eller rasfare. Vi starter opp en slakk li langs Venareggi. (Ting heter "eggi" her siden vi er i Telemark) Stigningen til det høyeste punktet på ruta er ikke mer enn 170 meter, så vi kjenner det skal bli godt med slettere landskap enn det vi er vant til i vest.
I slak oppoverbakke passerer vi den verdensberømte brøytestasjonen, kjent fra TV-serien, og fortsetter litt brattere opp mot Godthol, som jeg ikke vil utdype her... Utsikten er enda bedre enn navnet...
Trærne her oppe er svært personifiserte, og står der med utstrakte arme og lengter etter våren. Smågnagerne har ikke klart å skjule sporene sine, etter en snøfattig vinter, og der er som om alt liv avsløres i snøen.
Etter en bedagelig oppstigning kommer vi opp til det første tjernet hvor Tjønnbekken renner fra. Vi er nå 1125 moh og har hatt det meste av oppstigningen for dagen rute. Her oppe er det utsikt til viddelandskap i alle retninger. Det er ingen oppstikkete løyper her, så vi får en ekspedisjonsfølelse i hodet, selv om det allerede er satt noen enslige skispor.
Vi fortsetter inn til det neste tjernet, før vi ser en veiviser på en høyde og klatrer opp dit, 15 høydemeter. Deilig å være på vidda...
Nede på det tredje tjernet ser vi scooterløyper videre innover fjellet. Vi renner ned dit, 5 høydemeter og følger sporene videre inn til Store Venaretjønn. Dette er det største vatnet på ruta vår, og vi labber flatt og bedagelig med en herlig fjellfølelse i kaldt men vindstille påskevær på alle kanter.
Scooterløypen leder oss videre langs ruta, og opp på nok en høyde, denne gangen hele 25 høydemeter, hvor vi nå ser fjellfolk bestige den populære Nupå (Veslenup). Vår rute går ikke opp dit, og klatring gjør vi nok av ellers, så vi følger scooterløypa ned mot Ulevåskaret, som løypa er oppkalt etter.
Vi har gått lett og er helt uten melkesyre, men nærmer oss runding mot basecamp igjen. Dermed bestemmer vi oss for å nyte vær og omgivelser ved en kampestein oppi en bakke. Ingen hast med å komme inn.
Etter en pause, setter vi utfor nedoverbakkene i Ulevåskaret. Underlaget er kunstnerisk men veldig ustabilt, og varierer fra tynn skare til sukkersnø, så det er utfordrende å holde oss oppreist. Selv hockeystilling er umulig i dette underlaget.
Vi tar på oss amatørhatten og ser ut som fugleskremsel hele bakken nedover, til vi kommer til E139 og krysser vegen for å følge vatnet inn til basecamp.
Ulevåvatnet/Ståvatn er regulert og det er tydelig at vi går på lav vannstand. Istykkelsen på vatnet er så tykk at det er trygt å gå her, og det stikkes opp løyper hver vinter over vatnet. Det er kaldere ned på vatnet og i skyggene kommer det nordpolengufs, selv om vi ellers har klart å holde oss varme på denne forholdsvis flate turen.
Etter 4,5 timer på tur var vi godt fornøyde med å komme tilbake til basecamp, hvor nydelig middag var godt, og en lengre etappe foran ski-VM fylte opp kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar