Åbødalen vest

Sauda glimrer til med et vinter undreland og etter den positive overraskelsen i går, er motivasjonen på topp for en dag til på skitur. Denne gangen skal vi gå i Åbødalen, som vi ikke har gjort på 3 år. Her har det de siste årene blitt oppgradert med flere oppkjørte løyper, slik at man kan virre rundt i dalen etter eget ønske, og uten gamasjer. Vi er nysgjerrig på vestsiden av dalen, der vi ikke har gått før. Etter beregninger av solas gang velger vi å starte i vest. Denne ruta leder mot Kvanndal, Fossdal og ender opp ved Buer. 

Det er en eventyrlig ekspedisjon vi har satt ut på. Bakkene opp på vestsiden av dalen er slakere og i et overraskende annerledes terreng enn på østsiden. Vi starter i blandet skog, der væromslag har pyntet trærne med fastfryse snøklumper i løvtrærne, mens bartrærne står i sin ordinære vinterdrakt.

Innimellom åpner terrenget seg i den slake motbakken. Det er en del myrer i Åbødalen, så vi ressonerer oss frem til akkurat det. Rundt oss på alle kanter har vi fjelltopper og bratte fjellsider. Det er likevel Storaheinuten (1248 moh) som forfølger oss gjennom dagen, og sniker seg inn som linselus overalt.

400 meter over havet kommer vi til et stikryss. Det er et godt nettverk av oppkjørte løyper nå, og vi kan velge å gå inn til hovedtraséen, men nyter dagen for godt til å gjøre det. Klekkstølen harmonerer med omgivelsene og innbyr til motiv...

I dag kan vi ikke få nok av skitur, og trasker videre opp lia, gjennom en liten dump og opp til Jøstein som har sagn og beskytter ei stue for nordavinden. Kort fortalt handler egnet om ei fornærma jente som kastet tingen så den landet på toppen av steinen. Utilgjengelig som den er skal steinen visst ha symbolisert med hvor utilgjengelig hun ble. Stølen er plassert ved utgangen av Kvanndalen og ligger nydelig til på en høyde. Disse gamle stølene og hyttene skaper en egen stemning i Åbødalen, og vi nyter hvert foto vi tar. 

Nå rumler det i magen, så vi fortsetter mens vi skuer etter rasteplass. I bakken bak Jøsteinen finner vi sol, utsikt og kakao.

Med mat kommer mer motivasjon. Her i dalen kunne vi vært hele dagen, og blir det, sånn omtrent. Vi fortsetter videre og høyrere og ved turens toppunkt (480 moh) passerer vi Fossdalsfossen (Fossen i dalen med fossen) som nå er skulpturert av is. 

Herfra er det noen svinger ned mot Buer, men jeg ser også puddersnø mellom svingene i bakken, og leker telemark gjennom sukkeret. Vi når bunnen av dalen samtidig, så diskuterer ikke hva som var mest effektivt, men krangler høylytt om hva som var mest morsomt...

Flaten vi kommer ned til heter Flotebogjen (trolig en forenkling av et ord på dialekt). Herfra kan vi velge hovedtraséen på østsiden av dalen, men vi ser en alternativ rute som leder midt i dalen, og prøver ut denne.

Mad falskt minne og dårlig husk, tenker vi at vi har gått her før, men har nok glemt detaljene og lagt igjen bevisene på Internett. Løypa er uansett idyllisk i seg selv. Den er småkupert, men flatere enn bakkene vi har gått oppover dalen i vest. Vi går lett ned på myrer og renner rolig ned småbakker. Dagen i dag er en ren lykkefølelse. Tror ikke noen er så glad i vinter som nordmenn. De vi møter smiler fra øre til øre, og ler fra øyne til øyne.

Noen hundre meter før vi når hyttefelt og hovedtraséen, kjenner vi et lite vindpust gjennom dalen. Denne helga er det meldt opp til stiv kuling, men det er visst bare dette været har å by på...

Snart er vi ved Storemyr, hvor hyttene ligger tett, og nybygging er på gang. Det er mer folksomt her, og vi fortsetter videre til utforkjøring ned til Jeskedalen, etter en kort visualisering av svingene, på Jansrud-vis.

Denne turen kan man bli overlykkelig av. Et variert og lett terreng å gå i, med mange utsiktspunkter og hundrevis av motiv. Frister til gjentakelse...

Middels

Tid: 2-3 timer rundtur

Distanse: 10 km rundtur

Høydeforskjell: 200 meter

Terreng: oppkjørte skiløyper, bakketerreng, kupert