Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
Etter en god stigning opp bratte Bukkelægeret, hadde vi oss en god matpause, før turen gikk videre over Memurutunga. Før vi satte rett kurs, gikk vi den alternative ruta mot Gjendebu, for å bestige toppen rett bak der (1514 moh). Det tok like lang tid som Fredrik hadde beregnet, og bare en halvtime forlengelse av turen. Nå krysset vi over den vidstrakte Memurutunga, og fikk et Jotunheims skue i alle grader. Dette gjorde at vi snudde oss og pekte i alle retninger, tok bilder, filmet og gjorde alt vi kunne for å "memurere" turen.
Memurubreen
Langtjønne, Gjende i bakgrunnen
Det ble en kupert nedstigning til omtrent 1350 moh, før en slakk lang motbakke var foran oss, mot Sjugurdtinden. Et par timer tråkk i stein (Jah, vil du ikke ha stein; gå på hardangervidda!!), og nær den siste stigningen, stelte vi i stand friluftkjøkkenet, og lagde oss mat på 7.30 min. Rart i grunnen at maten skal være så effektiv, når resten av turen er rimelg bedagelig (!?). En god drøs ble det i alle fall opp ved Sjugudstindtjønna (1443 moh) og litt lykkelig over at neset i vatnet ikke hadde navn. Det ville i så fall blitt "Sjugurdtintjønnaneset" og strandlinja på neset ville blitt kalt "Sjugurdtindtjønnanesfjæra" (enda verre!!)
Sjugurd....osv
SÅ: lykkelig ove at dette ikke ble nevnt på turen, pakket vi maten sammen og satte i gang med siste etappe. Det tok ikke lang tid før vi toppet den siste toppen, og et skue av en utsikt åpnet seg foran øynene våre. Vi var kommet til Sjugurdtinden, en kupert rekke av topper som reiser seg fra vatn og dal, slik at man blir gående på en egg, før man bratt må ned til vannkanten. Litt lammet, ruslet vi stille nedover dette vakre landskapet, over alle toppene, før vi kom til siste kneika, og nedstigningen til Memurubu, som ligger ved elva Muru i Memurudalen.
Memurudalen
Memurubu rett der nede
500 meter fra hytta kunne Fredrik stadfeste at "Dette kommer vi til å klare!" ....og det gjorde vi.
Første del i kringla om Jotunheimen. Vi ankom med bil til Gjendesheim 11. august, og overnattet i sovesal uten særlig søvn, av frykt for tyveri og sinte innkommende, siden vi snek oss til plass nr. 23 og 24, i stedet for 10 og 11. Det var trangt om plassen, og vi snorket på skift, før morgenen innhentet oss, og frokost med utsikt, matpakke med utsikt ble unnagjort.
Gjendine
Båten Gjendine (med utsikt) tok oss tidlig om morgenen innover vannet, inn i nasjonalparken, via Memurubu, dagens mål, og inn til Gjendebu, dagens utgangspunkt. Vi passerte både vakre og overveldende fjellsider, mens vi diskuterte høydeskrekk vs. natropplevelse.
Fra brygga ved Gjendebu, gikk vi inn til turisthytta med så lang historie og utedo. Vannflaskene ble fylt med lemenpest-vatn, i stor tro på at den kanskje ikke var så ille, før nesen og beina pekte mot den stupbratte lia vi skulle forsere.
Vi gikk forbi et rasområde, og plutselig hadde vi tatt igjen noen røykende middelaldrende damer, og var stolt av at goturtempoet hadde økt, siden oppstarten for noen få år siden.
Bukkelægeret
Der lå stien rett opp lia, og det var bare å trå til. Stien slynget eg gjennom lyng og busker, til vi kom til første klatre-etappe. Med kjetting og høydeskrekk karret vi os oppover, delvis med klatring, delvis med balansering på de 40cm brede hyllene opp den stupbratte lia. Halvveis oppe i veggen, flatet stien noe ut, før det igjen ble bratt med galter og klatrekjettinger.
Det tok 2 timer fra bunn til hylla helt oppe på underkant av 1500 moh og 500 m over vannet, da vi tok en velfortjent hvil, lunsj og drøs.
En drøm om goturer i Jotunheimen ble oppfylt i august i år. Vi hadde planer om en femdagerstur, men meldinger om snøvær og vind, gjorde at vi forenklet og forkortet oppholdet til å bestige hovedattraksjonene Besseggen og Galdhøpiggen. Likevel tok vi også med oss Bukkelægeret, som er mindre kjent, men vel så spennende. Her en liten smakebit. Detaljene følger etterhvert..
