Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
fredag 12. august 2011
Sjugurdstinden (Jotunheimskringla del 2)
Sjugurdtinden
Etter en god stigning opp bratte Bukkelægeret, hadde vi oss en god matpause, før turen gikk videre over Memurutunga. Før vi satte rett kurs, gikk vi den alternative ruta mot Gjendebu, for å bestige toppen rett bak der (1514 moh). Det tok like lang tid som Fredrik hadde beregnet, og bare en halvtime forlengelse av turen. Nå krysset vi over den vidstrakte Memurutunga, og fikk et Jotunheims skue i alle grader. Dette gjorde at vi snudde oss og pekte i alle retninger, tok bilder, filmet og gjorde alt vi kunne for å "memurere" turen.
Memurubreen
Langtjønne, Gjende i bakgrunnen
Det ble en kupert nedstigning til omtrent 1350 moh, før en slakk lang motbakke var foran oss, mot Sjugurdtinden. Et par timer tråkk i stein (Jah, vil du ikke ha stein; gå på hardangervidda!!), og nær den siste stigningen, stelte vi i stand friluftkjøkkenet, og lagde oss mat på 7.30 min. Rart i grunnen at maten skal være så effektiv, når resten av turen er rimelg bedagelig (!?). En god drøs ble det i alle fall opp ved Sjugudstindtjønna (1443 moh) og litt lykkelig over at neset i vatnet ikke hadde navn. Det ville i så fall blitt "Sjugurdtintjønnaneset" og strandlinja på neset ville blitt kalt "Sjugurdtindtjønnanesfjæra" (enda verre!!)
Sjugurd....osv
SÅ: lykkelig ove at dette ikke ble nevnt på turen, pakket vi maten sammen og satte i gang med siste etappe. Det tok ikke lang tid før vi toppet den siste toppen, og et skue av en utsikt åpnet seg foran øynene våre. Vi var kommet til Sjugurdtinden, en kupert rekke av topper som reiser seg fra vatn og dal, slik at man blir gående på en egg, før man bratt må ned til vannkanten. Litt lammet, ruslet vi stille nedover dette vakre landskapet, over alle toppene, før vi kom til siste kneika, og nedstigningen til Memurubu, som ligger ved elva Muru i Memurudalen.
Memurudalen
Memurubu rett der nede
500 meter fra hytta kunne Fredrik stadfeste at "Dette kommer vi til å klare!" ....og det gjorde vi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar