Campingturister på Sålefjell

Lett tur for tunge nordlendinger

Familie på campingbesøk, og fullt program på Karmøy. Her var turplanen i boks, som alltid: Bestige Karmøys høyeste topp: Søre Sålefjell.

Som alltid er Søre Sålefjell en fin familietur, "den kortaste veg", og passer til late folk i alle nivåer. Store deler av turen går på gruset sti; "Gruveveien" før man tar en rask oppstigning til toppunktet. Sålefjellet er spesielt kjekk fordi man får utsikt over store deler av Sør-Karmøy, og på mindre luftfuktige dager; til Tysvær, Ryfylke, Kvitsøy og nord-Jæren, for ikke snakke om havet da: Haavet!

Sålefjell i sikte

Hele den nordnorske gjengen gikk med lette skritt i kultuvert natur, og guttene lekte med pinnesverd, om helter i riddertid, evt vikinger i vesterled. Marka over Stokkastranda var gjennomgående grønn i det fine sollyset som lokket oss helt til topps. En liten stopp ved gruvene ble det også tid til, og guiden underviste om alt som turistene kunne lese seg frem til selv.

Fengslet av gruvene

Mot toppen hånet nordlendingene fjellet, og nettopp derfor: "Det hær e jo bare en haug!!" De klaget likevel over den bratteste stigningen mot toppen, der man må innfinne seg med litt klatring...

Vi sørger over nedrast mast på Sålefjellet

Oppe på toppen oppdaget vi at masta var revet ned. Jeg tok en sterk vurdering om en redningsaksjon, med minne etter en heltemodig innsats for et år siden. Etter at arbeidsviljen ga seg, ble det tid til en sjokolade, litt vann og overblikk, før vi vendte hjem igjen, fra haugen, eller fjellet, eller hva vi nå skal tro heretter (!)

Tid: ca. 1 t tur/retur

Distanse: ca. 5 km t/r

Vanskelighetsgrad: lett

Terreng: grusvei, god merket sti, bratt mot toppen

Cacher i området: 3 + omegn

Kåtanuten

Vil du ha en skikkelig motbakke nærmest mulig Haugesund, er Kåtanuten i Ølen et godt alternativ. Goturlaget heiv seg rundt mellom alt annet, og dro på en ekspedisjon til toppen med det merkverdige navnet, som ikke må nevnes i bibelbeltet. Kåtanuten (534 moh) stikker bratt opp fra Ølsfjorden, og turen er like så.

Startpunktet på 17 moh ligger ved Lundeneset / Westcon, hvor det går an å parkere bilen. Se beskrivelse hos DNT. Beskrivelsen anbefalte oss å starte rolig, da det er fare for å bli sliten (!) i motbakkene. Rolig tempo er sjelden noe problem for goturlaget, så det begynte bra. Vi gikk ikke lenger enn 5 minutter, før vi likevel var slitne. Bakkene ble brattere og brattere oppe i skogen, og jeg fikk telefon til stadighet...

Etter en halvtimes gange kom vi til Skaret, og terrenget så ut til å flate ut. Det passet med en pause.

Videre flatet det ut over en liten myr, før det ble bratt igjen, dog ikke like bratt som forrige bakke. Det skulle ikke mye klaging til før vi nådde toppen av bakken. Da var det nærmest flatt terreng frem til toppunktet, og vi kunne lette pusten ut.

Etter å ha beskuet varden på toppunktet vandret vi inn til den nordre toppen, og fikk se utover store deler av Sunnhordaland, Etnefjorden, Ølensfjorden osv.

Utsikt mot Sunnhordaland

Utsikt mot Sunnhordaland

Etter å ha drukket og spist litt med utsikt mot Sunnhordaland, drev skyene inn over oss, og utsikten ble skjult bak de onde skyene. Vi var likevel glad for at vi hadde fått utsikten med oss, og vurderte om den gleden hadde føltes som et tap, dersom vi ikke hadde opplevd utsikten, eller om vi hadde følt at tapet av utsikt hadde gitt oss bedre innsikt, dersom gleden ikke hadde vært opplevd som en opptur. F.eks....

Det var noe naturfaglig over skyene når vi vandret ned igjen, og vitenskapen ble fanget på film, uten forklaring, for øvrig.

Tid: ca. 2,5 t tur/retur

Distanse: ca. 4 km t/r

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: tydelig sti, delvis merket, bratt

Cacher i området: 0

To vatn og en solnedgang

Demningen ved Tistreivatnet

Det er travle kvelder for foreldre og barn for tiden, så goturlaget var sent ute, og hadde plan om en kort tur i hjemtraktene. Vi startet derfor rett utenfor "stuedøra" og gikk fra Brekke mot Tistreivatnet. Deretter fikk vi se.. I anledning goværsgutten Håkons fødselsdag, hadde Fredrik funnet det for godt å finne turorienteringsposter i området.

Vi startet i godt tempo opp til tredemningen ved Tistreivatnet (Norges høyeste tredemning) og "orienteringspostalarmen" gikk straks hos Fredrik. Jeg hadde utstyrt meg med korte bukser, og skrubbet meg gjennom brakene, til Fredrik fant post nr.1. Selv om Fredrik var lettet over funnet, lette jeg etter gode unnskyldniger til å slippe mer skrubbing. Jeg skyldte på årstiden, allergi, huggormfaren, og traumatiske opplevelser med å bli våt på beina. Dermed fikk Fredrik vasse seg gjennom resten av brakene selv for å finne postene, mens jeg tok mitt kunstneriske snitt i å ta bilder, - resten av turen.
Forrige tur i mørket tenkte vi nok at det var fint i dagsys, og vi hadde helt rett. Stiene her slynger seg gjennom mystisk granskog, og det er ikke noe å si på utsikten heller...

Tempoet var godt i kveld, og selv om kompanjongen opptil flere ganger ble andpusten, bestemte vi oss for å runde Vaulen, slik som vi gjorde i svarteste natta i vinter. Snart var vi i "Jerikodalen", denne gangen uten omvei, og fikk se de stilige fjellformasjonene, som ved forrige tur så ut som høye topper i mørket. Vi lo latterlig av oss selv, og satte opp tempoet nok en gang. Fredrik sprang etter postene og fikk nok en kilometer lengre tur en meg i dag. Men ikke like mange bilder.

Jerikodalen

Etter forbløffende kort tid kom vi til hovedstien fra Åkra til Sålefjell, og var klar for å finne kveldens sørligste post, før vi snudde og gikk nordover igjen. Nå gikk diskusjonene i om vi skulle følge de nesten gjengrodde stiene langs Tistreivatnet, eller om vi skulle finne en bedre vei. På kartet så det ut til å gå en bedre sti mot Sevland, og brått møtte vi en jogger (!). Heldigvis hadde vi ikke begynt å lense på en gran eller lignende, og kunne rolig innta en kort prat med han. Vi spurte uanmerket om det fantes en sti mot Aureivatn, og det kunne han bekrefte.

Dermed vandret vi lettet på svært gode stier fra Vaulen og mot Åkrehamn. Etter kort tid fant vi "Nikkostien" som ledet oss mot Aureivatnet, og deretter på kjente stier mot Vannpumpestasjonen ved Tjøsvoll / Aureivegen.

I området hadde fjellaget laget til nye gode plankebroer over de våteste områdene. Vi hadde friskt i minne turen rundt Aureivatnet i vinter, og la merke til flere endringer: Vannstanden var omtrent en meter lavere enn sist, og vadestedet vi vasset gjennom hadde fått en bro over seg.

Nye plankebroer ved Aureivatnet

Vi gikk videre ned til pumpestasjonene, og via vanntårnet til Brekke. Denne veien oppdaget jeg første gang på turen med gogutten i fjor, og kan like godt sykles, til info... Tilbake til Brekke hadde vi oppnådd en mils gange på 2 timer, og var både forbløffet og godt fornøyde med kveldens veivalg...

Tid: ca. 2 t rundtur

Distanse: ca.10 km

Vanskelighetsgrad: middels

Terreng: god skiltet sti, flatt

Cacher i området: 3 + omegn