Havgløtt

FTF

Før mitt "geocache" - engasjement var goturlaget på kveldstur til Tømmerhammar. Derfra kunne vi se ned til Havgløtt, en odde ytterst i Førlandsvågen, med....havgløtt. I dag fikk Fredrik melding om at en cache var lagt ut her, så vi satset på å bli de første til å finne boksen. Dermed dro vi på kveldstur i traktene igjen. 

Fra sist gang husket vi at det var kupert, med våte myrer i dalførene. Vi har ennå ikke sett området på dagtid, så derfor syntes vi ikke det var noe vits i dag heller... Siden forrige gang har vi lært at hodelykt kan være nyttig, så vi var godt utstyrt, spesielt Fredrik. En annen forskjell fa forrige tur i traktene, er at det i kveld var frost i bakken, og dermed ikke spesielt vått. 

Vi gikk fra bommen til hyttefeltet, og nokså snart ned på beitemark, gjennom en grind, og fulgte så cache-eiers beskrivelse av veien ut mot odden. Det gikk veldig lett i dag, og kursen var god helt ut. Etter mindre enn halvtimen var vi på Havgløtt og gløttet havet fra gløtten. Det ble litt leting etter boksen, men bare 3 meter fra mine koordinaten lå den pent gjemt under en brake. Og jeg var den første, og måtte ta et skrytebilde....

Vi tok oss tid, hele 3 minutter på å nyte havutsikten, før vi vendte tilbake til bilen i samme tempo. Noen stolte på GPS, mens andre på stedssans. Det skulle vise seg å være like galt begge deler, eller like rett. En nokså fin linje fikk vi i alle fall på vei tilbake. 

Etter en kort tur, bestemte vi oss for en cache-jakt i nærområdet. Det ble en helt annen historie...

Tid: 1 t t/r
Distanse: ca.3 km t/r

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Grusvei, myr, dyretråkk, bratt mot toppen

Cacher i området: 2 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome

Joavatnet

Parkering ved Flatbrutjørna

Goturlaget & søn overvåket været i 5 minutter, før de la ut på tur til Sveio, rett der oppe. Det var mange planer i gjære, men valget falt på Joavatnet, ved Førde. En kald og klar vinterdag var det i dag, og noe varmere var det heller ikke i Sveio. Vi fulgte turbeskrivelsen til "100 turer på Haugalandet" og parkerte på angitt sted, i nordenden av vatnet. På min gps fikk jeg opp en geocache, 12 meter unna, og fant denne fort, før vandringen tok til å ta til.

Mørkatjørna

Fra parkeringen er det en traktorvei som følger vannlinja, men etter 200 meter var jeg lei av trær på alle kanter, så jeg klatret like godt opp på nærmeste berg, for å få bedre innsyn i utsynet. Jackson 2 fulge etter, og det ble en bragd for minstemann, men verdt det. For her oppe kunne vi se hele nordenden av vatnet, og fikk glimt av sollyset som skinte lavt på andre siden.

Vi tuslet videre på traktorvei, men i skyggen, og håpte det snart skulle bli en lysning for sola. Etter 1 km kom vi til Mørkatjørna, og forstod med ett navnet, for i kant med vatnet stod Bjørshøgda som en 150 meter vegg over vatnet, og skygget for trivelig lys. Likevel lyste det noen stråler på veien vi gikk, slik at varmen kjentes og fotografen fikk gode motiv.

Etter å ha prøvd ut istykkelsen med stein og grein, fortsatte vi i en brå sving vestover, og mot Joavatnet igjen. Denne gangen gjennom furuskog, noe som jeg synes er flott å se på, når man ellers går gjennom mørk granskog. Traktene, haugene og vatnene minnet litt om hjemplassen min, Alta, selv om trærne tydeligvis var mer vekstvillige og tettvokste enn hjemme.

Liervatnet

Gjennom skogen kom vi ned til Liervatnet, et langt større vann sør for vårt turmål. Vi var på riktig vei, men å se vatn i alle retninger var en positiv opplevelse, og en kald en, fikk Fredrik erfare, med sitt hovmod, og dets fall. Til ære for hans såre utfordringer, har Goturen dedikert filmen "Mann og gutt mot natur"

Mellom Liervatnet og Joavatnet går det en liten bekk som sildrer, og her fikk vi nye fine motiv, før et nytt drama møtte oss, der barnekasting ble nødvendig for å komme over bekken. Mer drama enn det var det ikke, men du verden, hvor mye man kan skrive om gitt!

På tyn is ved Joavatnet

På vestsiden av Joavatnet var det lite vatn å se. Her gikk vi på gode bilveier av grus, og når vi hadde tatt dagens kaffe i veikanten, gikk vi til nordenden av vatnet, der fv.1 var asfaltert. Her glimtett vi vatnet, men med stadig skygge, så bilen var god å ha for Fredriks forfrosne ben.

For en skikkelig gotur, vil jeg anbefale å kjøre veien inn mot Lier, og stanse ved sørvestenden av vatnet, og gå den lille biten ned mot Liervatnet, for rundt Joavatnet i seg selv, er det mye trær som skygger for utsikten, mens ned mot Liervatnet har man glede av sildrende bekk og utsikt mot vatnet.

Tid: 1,5 t rundtur
Distanse: ca.4,5 km rundt

Vanskelighetsgrad: Lett

Terreng: Traktorvei, skogssti

Cacher i området: 1

<<< Trykk på bildet for å zoome

Såt på ski

Fredrik forserer ei råk

Vi fikk et 5 cm snøfall i dag, og bestemte oss for årets første skitur. Da må man til høyfjellet. Så vi pakket skiene, kjørte til Steinsfjellet (219 moh) i Haugesund, og pakket ut skiene igjen. Det var en god følelse å endelig skulle kunne gå på ski, etter 11 mnd med gjørme, regn og vass. Vi vitset på veien om det var nødvendig med gamasjer og skifeller, men det skulle vise seg å ikke være så moro likevel.

På veien satte vi målet; Såt (239 moh). Det betydde at vi måtte krysse kommunegrensen, og snike oss inn i Tysvær. Men vi tenkte det gikk bra, for man kan jo ikke se grensa under snøen (!)

Det var mange som så rart på oss da vi stablet bena på plankene og suste over delvis snødekte stier, og vi så i grunnen litt rart på hverandre, der vi bråstoppet på stener som stakk opp. Men et gøy skue når man ler av hverande og ikke med...

På tynt snølag

I kveld var det godt og kaldt vær, og snøen lyste opp terrenget slik at man på store deler av turen kunne gå uten hodelykt. Den første kilometeren var det ikke særlig mer nyttig å gå på ski, enn på bena. Faktisk gikk vi tregere, men etter å ha passert Trolladalen, kom vi på myrene mellom Krokvassnuten og Såt.

Å gå gjennom grind med ski

Da ble det straks mye mer nytte av skiene. Myrene, som har vært svært våte og vanskelige å forsere, gled vi nå over, med myrgresset stikkende opp mellom skiene. Enkelte plasser var det små vannpytter som ikke var frosne, men med skiene lagde vi personlig bro over disse, og suste gjennom myra på kort tid. På myra fikk vi også se toppen. Og med ski på fint snødekt myrunderlag, var det bare å sikte mot beste veg opp, og glemme stien.

Sjeldent med gjørme på skituppen

Vi fikk en jevn og god stigning mot toppunktet på Såt. Den siste kneika manglet en del snø, og faktisk var det skare her også. Det fikk meg til å tenke på den hovne latteren jeg hadde i bilen, som jeg nevnte med et uhell. Fredrik lo rått av meg igjen, så da viste jeg skiegenskaper og stifinner-skills, og suste mot toppunktet som førstemann. Nede i skråningen hadde Fredrik fått høydeskrekk, da han skimtet den stupbratte skråningen under føttene sine, som ga han kveldens adrenalinkick, og skjelv i bena. Da var det jeg som lo rått av han!

Returen tok vi lenger syd, over Såtemyra, og en ny stigning over Buafjell (238 moh), før vi krysset Steinsfjellmyra og skulle brøyte mot kjente stier. Men Steinsfjellmyra hadde dype bekker og dammer etter 11 mnd med regnvær, så det var råker overalt. Det ble et stort drama når vi skulle krysse en av disse. Hold deg fast, og snurr film:

Etter dette dramaet, var det bare etpar hundre meter igjen til vi så spor av ski, og funderte på hvorfor i alle dager folk går på ski, når det er så lite snø (!!!) Enden var i alle fall vond når vi kom fram til bilen, og kjente at vi hadde brukt muskler, som ikke hadde blitt brukt på lenge....

Når vi til sist så på trackeren, var vi svært fornøyd med å ha laget kunstverket "hund med sugerør""

Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.6 km rundt

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kupert, myr, noe bratt

Cacher i området: 9 + omegn

<<< Trykk på bildet for å zoome