Såt på ski

Fredrik forserer ei råk

Vi fikk et 5 cm snøfall i dag, og bestemte oss for årets første skitur. Da må man til høyfjellet. Så vi pakket skiene, kjørte til Steinsfjellet (219 moh) i Haugesund, og pakket ut skiene igjen. Det var en god følelse å endelig skulle kunne gå på ski, etter 11 mnd med gjørme, regn og vass. Vi vitset på veien om det var nødvendig med gamasjer og skifeller, men det skulle vise seg å ikke være så moro likevel.

På veien satte vi målet; Såt (239 moh). Det betydde at vi måtte krysse kommunegrensen, og snike oss inn i Tysvær. Men vi tenkte det gikk bra, for man kan jo ikke se grensa under snøen (!)

Det var mange som så rart på oss da vi stablet bena på plankene og suste over delvis snødekte stier, og vi så i grunnen litt rart på hverandre, der vi bråstoppet på stener som stakk opp. Men et gøy skue når man ler av hverande og ikke med...

På tynt snølag

I kveld var det godt og kaldt vær, og snøen lyste opp terrenget slik at man på store deler av turen kunne gå uten hodelykt. Den første kilometeren var det ikke særlig mer nyttig å gå på ski, enn på bena. Faktisk gikk vi tregere, men etter å ha passert Trolladalen, kom vi på myrene mellom Krokvassnuten og Såt.

Å gå gjennom grind med ski

Da ble det straks mye mer nytte av skiene. Myrene, som har vært svært våte og vanskelige å forsere, gled vi nå over, med myrgresset stikkende opp mellom skiene. Enkelte plasser var det små vannpytter som ikke var frosne, men med skiene lagde vi personlig bro over disse, og suste gjennom myra på kort tid. På myra fikk vi også se toppen. Og med ski på fint snødekt myrunderlag, var det bare å sikte mot beste veg opp, og glemme stien.

Sjeldent med gjørme på skituppen

Vi fikk en jevn og god stigning mot toppunktet på Såt. Den siste kneika manglet en del snø, og faktisk var det skare her også. Det fikk meg til å tenke på den hovne latteren jeg hadde i bilen, som jeg nevnte med et uhell. Fredrik lo rått av meg igjen, så da viste jeg skiegenskaper og stifinner-skills, og suste mot toppunktet som førstemann. Nede i skråningen hadde Fredrik fått høydeskrekk, da han skimtet den stupbratte skråningen under føttene sine, som ga han kveldens adrenalinkick, og skjelv i bena. Da var det jeg som lo rått av han!

Returen tok vi lenger syd, over Såtemyra, og en ny stigning over Buafjell (238 moh), før vi krysset Steinsfjellmyra og skulle brøyte mot kjente stier. Men Steinsfjellmyra hadde dype bekker og dammer etter 11 mnd med regnvær, så det var råker overalt. Det ble et stort drama når vi skulle krysse en av disse. Hold deg fast, og snurr film:

Etter dette dramaet, var det bare etpar hundre meter igjen til vi så spor av ski, og funderte på hvorfor i alle dager folk går på ski, når det er så lite snø (!!!) Enden var i alle fall vond når vi kom fram til bilen, og kjente at vi hadde brukt muskler, som ikke hadde blitt brukt på lenge....

Når vi til sist så på trackeren, var vi svært fornøyd med å ha laget kunstverket "hund med sugerør""

Tid: 2t rundtur
Distanse: ca.6 km rundt

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kupert, myr, noe bratt

Cacher i området: 9 + omegn

<<< Trykk på bildet for å zoome