Late sommerdager i Visdalen

På oppfordring fra min late svoger...

Etter å ha besteget Galdhøpiggen igår, syklet Rallarvegen før det, gått bakketur til Gunnarsete og langtur til Trolltunga, fant vi ut at en hvildag passet seg på Spiterstulen. Det var jo også søndag i Guds fri natur. I tillegg var planen å komme seg til Glitterheim i morgen, og da gjaldt det å ha hvilt seg litt. Erfarne "Jotunheimere" ville kanskje anbefalt å "strekke på bena", og hadde gått seg en langtur gjennom dalen til Leirvassbu, men for oss var det mer fristende med Norges nest-høyeste topp, bare vi fikk en pust i bakken først....

Vi rådhørte oss med "Spiterstullingene" og de anbefalte en korttur opp til Hellstuguhaugen (1331 moh) Turen opp skulle bare ta en time å gå og en halvtime å jogge. Jogge..... vel.... Tru`kke det! Vi tar heller en rolig tur opp, tenkte vi.

Hellstuguhaugen 1331 moh

Så dermed gikk vi i svak oppoverbakke sørover med nesten utelukkende godsaker i sekken. Langs ruta ser og hører man visa fra Visa, Kulissene er 2000 + topper rundt på alle dalsider...

Finedama og Styggehøe

Visdalen 

På haugen latet vi oss så godt vi kunne. Helt til vi var leie og gikk ned til Spiterstulen igjen for å late oss mer. Vi hadde nemlig en skikkelig fet middag å konsumere før vi skulle sove hele natta...

Trykk for zoom

Tid: 1,5 t t/r

Distanse: 4km t/r

Terreng: Sti, delvis bratt

Vansklighetsgrad: Lett

The return to Galdhøpiggen

I 2011 hadde Goturlaget sommerprosjektet "Jotunheimskringla" med Galdhøpiggen (2469 moh), - Norges høyeste fjell, som "grand finale". Den gangen gikk vi minste motstands vei, fra Juvasshytta, og over Styggebrean. Vi var ikke heldige med været i 2011, og gikk uten utsikt helt til topps og ned igjen. Likevel gikk vi med hensikt, til info.

Ingeborg har også vært på Galdhøpiggen uten utsikt, men det var over 20 år siden. Nå var værmeldingene gode for flere dager, så vi hadde sjansen til å bestige toppen, med både utsikt og sommerlig vær. Men nå ville vi gå alle høydemeterene fra Visdalen og turisthytta Spiterstulen.

Spiterstulen

Etter 2 dager på rallarsykkel, kjørte vi direkte til Spiterstulen i Visdalen, hvor vi overnattet og var klare for bestigning neste dag. Formen var ikke helt topp, og noe fysisk slitasje hadde vi etter turene vi hadde hatt til nå. Men godama er en tøffing, trosset smertene, og satte i gang, helst foran meg. 1300 høydemeter og 6,6 km i oppoverbakke lå foran oss...

Brua over visa. Bakken er ei anna vise

De første 5 minuttene av turen er de eneste lette: Vi gikk over brua og elva Visa, som ikke gir noe kreditt i dag. På denne siden av elva er det teltcamp, og så er det rett i løvskogen og første bratteste stigning mot skyene. For toppen ser man ikke.. Ved 1400 moh kommer man inn i selveste nasjonalparken..

Inn i Jotunheimen nasjonalpark

Vi gikk etter DNT-standard: 400 høydemeter, den første timen, og like raskt den andre timen. Ettter 2 timer var vi "over kanten" og foran oss lå snøfonner og steinrøys godt blandet opp mot neste kant.

Over første kanten ca. 1800 moh

Vi begynte å kjenne på pausebehovet etter 2 timer i bratt motbakke, men siktet oss inn mot himmelen, og tenkte at på neste kant tar vi pause. Men denne delen virket langsom. Med korte skritt fulgte vi sporene i snøen. Stigningen nå var bare halvparten så bratt, men de første 800 høydemeterene kjentes godt i lårene. Før neste kant, fant vi oss en steinrøys. Det var ikke så vanskelig å finne, for øvrig.. Her satte vi oss ned og tok en liten energibar, og en drikkepause.

Pause, og sikt mot Svellnose (2272 moh)

Videre oppover kom vi snart til en egg. Eggen til Svellnosa er en spiss topp, som ligger som en fin røys ned mot Visdalen, men som et bratt stup mot Styggebrean og Svellnosbrean. Plutselig fikk vi kjølt oss ned, da brisen fra breene kom som kalde gufs over eggen. Eggen og røysa er ganske bratt, men så kommer man også opp mot 2272 meter i denne røysa.

Styggebrean,  Juvasshytta til høyre

"Svellnose-eggen"

På Svellnose fikk vi utsikt helt til Galdhøpiggen. Været var klart, og noen fine skydotter lå over toppen. Fra Svellnose så vi også hytta, og kunne stake inn siste del av ruta.

Med sikt mot Keilhaus topp og Galdhøpiggen bak den

Mot Keilhaus topp

Det lå en isbre på nordsiden av Svellnose. Det var mulig å gå over toppen, men vi valgte den fine stien over breen. og mot Keilhaus topp (2355 moh). Vi gikk nå på kanten av Svellnosbrean. En liten nedstigning, deretter neste røys og 100 nye høydemeter. Ingenting i sammenhengen. Bak oss så vi den karakteristiske piggen på Svellnose.

Svellnose

Plutselig hørte vi lyden av et fly, og fikk etterhvert øye på et Herkulesfly som lekte seg mellom toppene. Det fløy faretruende  nært og gjorde noen halsbrekkende svinger opp fra Styggebrean, mellom Galdhøpiggen og så ned og bak Tverråtindan og ned mot Visdalen. Litt sjokkerte, og med tanke på Kebnekaise-ulykken, stod vi der lamslått, før vi fikk fokus igjen og begynte å gå igjen...

Keilhaus topp 2355 moh

Over Keilhaus topp er det bare et søkke igjen. Galdhøpiggen lå nært, og det så folksomt ut der oppe. Nede på breen så vi 2 førerlag på vei opp eggen nord for toppen. Vi kom ikke alene...

Siste breen mot Galdhøpiggen

Den siste bakken er en stigning på 120 høydemeter. Her går man over Piggbrean og man bør følge hovedstien, eller gå så mye som mulig på røysa i sør. Dette visste vi ikke når vi tråkket vilkårlig gjennom snøen. Senere, på Spiterstulen, fortalte en erfaren fjellfører oss at man skal være mer varsom på breene. Det er mangs skjulte sprekker, selv om det ser ut som en snøfonn. Et tips vi gjerne skulle fått tidligere...

Men for oss gikk det bra. Vi gikk opp hele bakken, og stilte oss i kø på toppen. For der hadde det første brelaget nådd toppen, og en ansamling med flere titallsmennesker kjempet om den beste poseringen. Vi kjempet oss til etpar bilder vi også, før vi fant det for travelt og bestemte oss for at det nå var middagstid.

Folksomt på Galdhøpiggen 

Ved hytteveggen til det nepalske tempelet fant vi en planke som fungerte fint som benk. Her fikk vi utsikt mot Storjuvbrean og tindene rundt på over 2200 og 2300 moh. Snart satte det seg en familie ved siden av oss, med barn ned i 6-årsalderen, som hadde gått fra Juvasshytta. Da var jeg glad jeg hadde tatt den tunge veien, for stolthetens skyld. De pekte rundt oss på fjellområder vi bare hadde gjettet oss til. Vi kunne se både Glittertind, Hurrungane og Fannaråka, og selvsagt mye annet jeg glemte etterpå...

Hurrungane 

Fannaråka 

Glittertind

Piggen mot Styggebrean / Piggbrean

Veslepiggen (2369 moh)  og "Porten"

Å sitte på toppen og nyte været var noe vi ikke hadde forventet oss på 2469 moh. Men her var det så nydelig å sitte, at vi ble i hytteveggen etpar timer. To brelag kom og gikk igjen mens vi satt der. Det ble både middag og kaffe, og flere runder med fotografering, før vi endelig begynte å tenke på middagen nede på Spiterstulen. Vi hadde en lang tur foran oss, og fant etterhvert ut at vi burde pakke oss nedover.

Den første isbreen, som kanskje har sprekker, gikk fort nedover i rennefart. Vi skled ned på bena som småunger som må på do. Eller er sultne. Det var andre også som gjorde, så ikke skyld på oss. Det var de som begynte!

Så var vi snart på Keilhaus topp igjen, på kanten satt et knippe 70 år gamle damer som var på vei opp. De hadde tatt seg en pust i bakken, og satt der avslappet men de sa: "Vi har sjekket, og sola går ikke ned før 22.30 i kveld!" De var på vei opp til toppen, og hadde nok en halvtime igjen. Vi tenkte at det var bra sola var lenge oppe i dag, for disse kom til å være sent nede igjen..

Men videre måtte vi, så vi gikk ned den fine steinrøysa fra Keilhaus´ og var snart nede ved stilige Svellnose. Steinrøysa fra Svellnose er ikke like fin å gå på, men vi følte oss lett på tå, og hoppet som fjellgeiter fra stein til stein. Vi så ned på breen og fikk enda en belønning denne perfekte dagen. For der nede på Svellnosbrean gikk det et knippe med reinsdyr. Jeg skiftet fort objektiv og fikk se flokken litt mer i nærsyn. Forbi oss passerte et knippe tyskere, - de også ville se, så jeg briefet litt med linsa mi, slik at "alle fikk"...

Fra Svellnose begynte vi å kjenne nedoverbakkene i bena. Vi hadde fortsatt 900 høydemeter ned til Spiterstulen, og foran oss lå en ny steinrøys, og noen brefonner. Over fonnen gikk det på barnslig vis, med samme lyst, mens i ura gikk det litt mer trått.. Det hadde vært tørt en stund i Jotunheimen, og det var derfor lett å gli på grusen mellom steinene i nedoverbakken.

Nå begynte klokka å bli middagstid nede på turisthytta, så Ingeborg satte farten opp den siste bakken, slik at vi akkurat rakk middagskøen, og avsluttet dagen med et deilig kalvemåltid i godt selskap med folk vi aldri hadde pratet med før.

Zoom på kartet for zoom

Tid: 8-10 t t/r

Distanse: ca.13 km t/r

Terreng: Sti, steinrøys, isbre, bratt

Vanskelighetsgrad: Krevende

The return to Rallarvegen

Rallarvegen ved Låghellervatnet  1200 moh

Det er 4 år siden jeg syklet Rallarvegen for første gang. Den gangen syklet jeg den letteste delen, som går mest i nedoverbakke; Finse til Flåm. Den er nesten 60 km lang, men har et høydetap på over 1300 m. fra høyeste punkt ved Fagervatn. Langt nok det, for en dagstur... Likevel føler jeg ikke at jeg har syklet hele Rallarvegen før jeg har syklet fra Haugastøl, og fått med med de 200 høydemeterene / 30 kilometerene til Finse.

Når jeg tidligere snakket med Godama om vegen, og hun sa hun hadde syklet hele, ble jeg litt flau over ikke å ha gjort det selv, og har deretter prøvd å motivere henne til å sykle "heile skiten" med meg. Anledningen kom etter oppholdet i Vik. Det er en kort kjøretur fra Vik til Flåm, så vi planla turen slik:

1. Kjøre til Flåm og parkere der (gratis)
2. Flåmsbana opp til Myrdal.
3. NSB fra Myrdal til Haugastøl, hvor vi leier sykler.
4. Sykle på ettermiddagen fra Haugastøl til Finse, hvor vi overnatter.
5. Sykle til Flåm neste dag.

Fra Haugastøl st. 988 moh

Og slik ble turen 22.-23.juli:

Dag 1:

1,2,3 gikk strålende. Vi rakk tog og leide sykler på Haugastøl st. Dermed var vi gang før kl.16. Det er 1,5 km fra stasjonen til startpunktet på Rallarvegen. Ved hotellet er det en butikk og enda mer sykkelutleie, så man går ikke tomhendt fra Haugastøl. Nå var det bare å sette i gang.. med nr. 4

Nyset-tjørnan 1050 moh

Starten på turen går gjennom et lunt dalføre og langs Nygårdsvatnet (990 moh) Videre syklet vi opp flere småbakker og langs flere småvatn til dalen utvidet seg og vi var oppe ved Tungevatnet  (1100 moh). Dagen og selskapet var en nytelse i seg selv. Vi syklet i rolig tempo og merket ikke spesielt mye til stigningen, til å begynne med. Det ble satt av god tid til fotografering og filming langs hele ruta. Nå begynte det å dukke opp skilt med "kioskutsalg", og vi gledet oss til å nå frem dit, for en kopp med fersk kaffe.

Ved Tungevanet 1100 moh

Når vi passerte og poserte Tungevatnet syklet vi opp en slakk bakke. På bakketoppen kunne vi se en ansamling syklister rundt noe som lignet en oppslagstavle. Men når vi selv nådde toppen, så vi at dette var en liten bod med kioskvarer i, kalt "Halvfarhell", så vi jublet over den norske fjellheimen, der folk stoler på ærlighten, og setter ut en slik selvbetjent kiosk. Dermed forsynte vi oss av deilige boller og en kopp kaffe. Vi betalte også, til opplysning...

Bollekos på "Halvfarhellen"

Etter en fin pause på halvveien, satte vi oss på syklene igjen og tråkket videre. Det tok ikke lang tid, før vi merket at vi hadde blitt noe stivere i bena. Sånn sett er ikke pause så lurt... Men ille var det likevel ikke. Det er ikke spesielt mange bakker, og svært få, på tross av at man får over 200 m. stigning denne strekningen. Når ettermiddagssola skinner som i dag, og veiene er nesten folketomme (med unntak av en franskmann) så føler vi oss som konge på veien, fri som turtelduer, og overveldet av alle inntrykk langs veien.

Dronningen på Rallarvegen

De neste 10 kilometerene føltes litt langdryge. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og vi hadde reist siden morgenen. Men i det vi skulle til å tenke at "nå tok det en evighet", syklet vi gjennom en undergang og et stort vatn åpenbarte seg. Her utvidet dalen seg, og sola stod høyt og glitret i vatnet. I nord så jeg en topp jeg mente jeg hadde sett før, og etter fotografirunden, poseringen og litt nærmere ettertanke, fant vi ut at vi nærmet oss Finse. Litt kartstudier viser at vi var kommet til Larsbu, og bare hadde få kilometer igjen.

Selv om jeg regnet med det skulle bli flatt inn til Finse, kjentes det godt i slitne ben, de små bakkene som gjenstod. Men det tok ikke leng tid før vi endelig så fjellgrenda og stasjonen ligge der, ganske så oversiktlig, rett der borte.

Finse 1222 moh

Natta tilbragte vi på Finse 1222 høyfjellshotell. Der fikk vi full pensjon, og dermed lønn for strevet. Her fikk vi også betale, så det ble vanvittig mye lettere lommebok å bære med videre.

---

Dag 2:

Vi sov ut, spiste en god frokost, og satte oss på syklene igjen. Foran oss lå 10 kilometer med 100 høydmeter svak stigning, og 50 kilometer med 1300 høydemeter nedoverbakke. Vi kjente gårsdagen i lårene, men syklet rolig oppover mot høyeste punkt på vegen: Fagervatn, 1343 moh.

Rallarvegens høyeste punkt 13

Ved Fagervatn er det en vokterbolig; Fagernut, - som i dag brukes som et lite museum, galleri og kafé. Her hadde vi voldsomt lyst på nystekte vafler, men på fjellet her fantes verken kortautomat eller minibank. Det ble med vatnet som vi hadde tappet gratis i den siste bekken vi passerte. Vi satte oss likevel ned i solveggen  og nøt medbrakt energimat og det friske vatnet. Her kunne vi se gamlebanen gå rett inn i en snøfonn.... Derav gamlebanen vil jeg tro...

Gamle Bergensbanen ved Fagervatn 1343 moh

Men vi kunne ikke sitte lenge. Vi hadde akkurat begynt på nedoverbakkene, og var ivrig på å oppleve flere. Noe bratt gikk det likevel ikke nedover. De fleste stedene var relativt flate, og noen steder gikk det til og med oppover. Men vi merket i bena at turen så langt ikke var veldig anstrengende.. 

Ved Tågavatni 1300 moh

Ned til Tågavatni (1300 moh) slynget veien seg kupert mellom viker og tjern. Rundt oss på alle kanter var det vilt, kaldt og lav vegetasjon mellom snøfonner og berg, de knallblå vatnene nedenfor oss, og en klar blå himmel over oss. Men det var en varm dag og det kalde klimaet vi så, bet ikke på sommervarmen vi kjente mens vi syklet. Det åpnet seg stadig nye motiv langs veien:

Ved Låghellervatnet

Moldåni

Vi hadde nå syklet 1/3 av ruta fra Finse, 20 km, og passerte stasjonen Hallingskeid. Her er det for øvrig en turisthytte og et godt utgangspunkt for turer på vidda.. 

Hallingskeid 1090 moh

Men vi begynte å snakke om pause og midtveis o.l. Etter noen fine lange bakker nedover Grøndal, så vi noen kampesteiner vi tenkte kunne være fine for en rast. Knott og mygg og skit hadde virkelig våknet til liv, så vi ble litt skeptiske til å sette oss ned. Men akkurat der, oppå en stor stein, var det ikke tegn til knott eller noe, så vi fikk en fin pause, med utsikt over Grøndalsvatnet.

Pause ved Grøndalsvatnet 978 moh

Etter en god pause uten insekter, trillet vi videre. Vi passerte Klevavatnet (954 moh), med den karakteristiske Klevanosi, og etter dette begynner den virkelige utforkjøringen. 

Klevanosi 1110 moh

På de 30 første kilometerene hadde vi syklet ned 400 høydemeter. På siste halvpart av turen skulle vi nå sykle ned 950 høydemeter. Det begynner med kløfta "Klevagjelet" som er verdt en stopp, med sine buldrende fosser, rett ved veien:

Piken i fossen?

Bakkene nedover går fort, og det er nedtur å stoppe, selv om omgivelsene blir vakrere og vakrere, etterhvert som man beveger seg nærmere havnivået, og vegetasjonen blir tettere. Man mister så mange høydemeter, at man kan kjenne forskjellen på lufta, fra den klare og kalde fjellufta, til den tykke, fuktige og varme lufta i dalene. Etter Klevagjelet passerer men 2 vakre vatn, Seltuftvatnet (810 moh) og Reinungavatnet (765 moh). Her må man innfinne seg med litt oppoverbakke, men også noen morsomme svinger mellom vatnene og man kan kanskje fylle vannflaska...? Deretter blir det en liten stigning, før man kommer til Vatnahalsen, der det ligger et høyfjellshotell øverst i Flåmsdalen. 

Fra Vatnahalsen må man velge mellom livet eller døden. Velger man en trygg hjemreise, sykler man inn til Myrdal stasjon og tar Flåmsbana ned til Flåm. Den morsomme og mest risikable veien er ned Myrdalsvingene, 21 bratte og skarpe svinger fra Myrdal til Kårdal, en nedstigning på 250 høydemeter. 

Myrdalsvingene

Veien var grovt gruset, så lav fart er løsningen for å redde livet. Det ble noen stopp på veien ned for å fotografere den vakre fossen i kløfta. Og snart var vi nede i Kårdal, en slett dal 500 moh, der elva og blodet renner roligere og vi får god hjelp av slakk helling ned til sætra, der alle geitene hilser uhøflig og begynner å tygge på klærne våre...

Kårdalen

Fra Kårdalen er det fine grusveier, som går over i asfaltert dekke. Dette gir god fart på sykkelen nedover Flåmsdalen. Motivene flyr forbi, og plutselig er man nede i Flåm, først bygda i dalen, så havna.

Flåm langkirke (fra 1670)

Havna i Flåm 2 moh

Det ble 2 fantastiske dager i godt sommervær, med passelig dagsetapper. Totalt 85 km. 

Rallarvegen Finse - Flåm

Tid: 2 dager / 9-12 timer

Distanse: 85 kilometer

Terreng: Grusvei - delvis grovt, asfaltert vei

Vanskelighetsgrad: middels

Les om Rallarvegen i 2009