The return to Galdhøpiggen

I 2011 hadde Goturlaget sommerprosjektet "Jotunheimskringla" med Galdhøpiggen (2469 moh), - Norges høyeste fjell, som "grand finale". Den gangen gikk vi minste motstands vei, fra Juvasshytta, og over Styggebrean. Vi var ikke heldige med været i 2011, og gikk uten utsikt helt til topps og ned igjen. Likevel gikk vi med hensikt, til info.

Ingeborg har også vært på Galdhøpiggen uten utsikt, men det var over 20 år siden. Nå var værmeldingene gode for flere dager, så vi hadde sjansen til å bestige toppen, med både utsikt og sommerlig vær. Men nå ville vi gå alle høydemeterene fra Visdalen og turisthytta Spiterstulen.

Spiterstulen

Etter 2 dager på rallarsykkel, kjørte vi direkte til Spiterstulen i Visdalen, hvor vi overnattet og var klare for bestigning neste dag. Formen var ikke helt topp, og noe fysisk slitasje hadde vi etter turene vi hadde hatt til nå. Men godama er en tøffing, trosset smertene, og satte i gang, helst foran meg. 1300 høydemeter og 6,6 km i oppoverbakke lå foran oss...

Brua over visa. Bakken er ei anna vise

De første 5 minuttene av turen er de eneste lette: Vi gikk over brua og elva Visa, som ikke gir noe kreditt i dag. På denne siden av elva er det teltcamp, og så er det rett i løvskogen og første bratteste stigning mot skyene. For toppen ser man ikke.. Ved 1400 moh kommer man inn i selveste nasjonalparken..

Inn i Jotunheimen nasjonalpark

Vi gikk etter DNT-standard: 400 høydemeter, den første timen, og like raskt den andre timen. Ettter 2 timer var vi "over kanten" og foran oss lå snøfonner og steinrøys godt blandet opp mot neste kant.

Over første kanten ca. 1800 moh

Vi begynte å kjenne på pausebehovet etter 2 timer i bratt motbakke, men siktet oss inn mot himmelen, og tenkte at på neste kant tar vi pause. Men denne delen virket langsom. Med korte skritt fulgte vi sporene i snøen. Stigningen nå var bare halvparten så bratt, men de første 800 høydemeterene kjentes godt i lårene. Før neste kant, fant vi oss en steinrøys. Det var ikke så vanskelig å finne, for øvrig.. Her satte vi oss ned og tok en liten energibar, og en drikkepause.

Pause, og sikt mot Svellnose (2272 moh)

Videre oppover kom vi snart til en egg. Eggen til Svellnosa er en spiss topp, som ligger som en fin røys ned mot Visdalen, men som et bratt stup mot Styggebrean og Svellnosbrean. Plutselig fikk vi kjølt oss ned, da brisen fra breene kom som kalde gufs over eggen. Eggen og røysa er ganske bratt, men så kommer man også opp mot 2272 meter i denne røysa.

Styggebrean,  Juvasshytta til høyre

"Svellnose-eggen"

På Svellnose fikk vi utsikt helt til Galdhøpiggen. Været var klart, og noen fine skydotter lå over toppen. Fra Svellnose så vi også hytta, og kunne stake inn siste del av ruta.

Med sikt mot Keilhaus topp og Galdhøpiggen bak den

Mot Keilhaus topp

Det lå en isbre på nordsiden av Svellnose. Det var mulig å gå over toppen, men vi valgte den fine stien over breen. og mot Keilhaus topp (2355 moh). Vi gikk nå på kanten av Svellnosbrean. En liten nedstigning, deretter neste røys og 100 nye høydemeter. Ingenting i sammenhengen. Bak oss så vi den karakteristiske piggen på Svellnose.

Svellnose

Plutselig hørte vi lyden av et fly, og fikk etterhvert øye på et Herkulesfly som lekte seg mellom toppene. Det fløy faretruende  nært og gjorde noen halsbrekkende svinger opp fra Styggebrean, mellom Galdhøpiggen og så ned og bak Tverråtindan og ned mot Visdalen. Litt sjokkerte, og med tanke på Kebnekaise-ulykken, stod vi der lamslått, før vi fikk fokus igjen og begynte å gå igjen...

Keilhaus topp 2355 moh

Over Keilhaus topp er det bare et søkke igjen. Galdhøpiggen lå nært, og det så folksomt ut der oppe. Nede på breen så vi 2 førerlag på vei opp eggen nord for toppen. Vi kom ikke alene...

Siste breen mot Galdhøpiggen

Den siste bakken er en stigning på 120 høydemeter. Her går man over Piggbrean og man bør følge hovedstien, eller gå så mye som mulig på røysa i sør. Dette visste vi ikke når vi tråkket vilkårlig gjennom snøen. Senere, på Spiterstulen, fortalte en erfaren fjellfører oss at man skal være mer varsom på breene. Det er mangs skjulte sprekker, selv om det ser ut som en snøfonn. Et tips vi gjerne skulle fått tidligere...

Men for oss gikk det bra. Vi gikk opp hele bakken, og stilte oss i kø på toppen. For der hadde det første brelaget nådd toppen, og en ansamling med flere titallsmennesker kjempet om den beste poseringen. Vi kjempet oss til etpar bilder vi også, før vi fant det for travelt og bestemte oss for at det nå var middagstid.

Folksomt på Galdhøpiggen 

Ved hytteveggen til det nepalske tempelet fant vi en planke som fungerte fint som benk. Her fikk vi utsikt mot Storjuvbrean og tindene rundt på over 2200 og 2300 moh. Snart satte det seg en familie ved siden av oss, med barn ned i 6-årsalderen, som hadde gått fra Juvasshytta. Da var jeg glad jeg hadde tatt den tunge veien, for stolthetens skyld. De pekte rundt oss på fjellområder vi bare hadde gjettet oss til. Vi kunne se både Glittertind, Hurrungane og Fannaråka, og selvsagt mye annet jeg glemte etterpå...

Hurrungane 

Fannaråka 

Glittertind

Piggen mot Styggebrean / Piggbrean

Veslepiggen (2369 moh)  og "Porten"

Å sitte på toppen og nyte været var noe vi ikke hadde forventet oss på 2469 moh. Men her var det så nydelig å sitte, at vi ble i hytteveggen etpar timer. To brelag kom og gikk igjen mens vi satt der. Det ble både middag og kaffe, og flere runder med fotografering, før vi endelig begynte å tenke på middagen nede på Spiterstulen. Vi hadde en lang tur foran oss, og fant etterhvert ut at vi burde pakke oss nedover.

Den første isbreen, som kanskje har sprekker, gikk fort nedover i rennefart. Vi skled ned på bena som småunger som må på do. Eller er sultne. Det var andre også som gjorde, så ikke skyld på oss. Det var de som begynte!

Så var vi snart på Keilhaus topp igjen, på kanten satt et knippe 70 år gamle damer som var på vei opp. De hadde tatt seg en pust i bakken, og satt der avslappet men de sa: "Vi har sjekket, og sola går ikke ned før 22.30 i kveld!" De var på vei opp til toppen, og hadde nok en halvtime igjen. Vi tenkte at det var bra sola var lenge oppe i dag, for disse kom til å være sent nede igjen..

Men videre måtte vi, så vi gikk ned den fine steinrøysa fra Keilhaus´ og var snart nede ved stilige Svellnose. Steinrøysa fra Svellnose er ikke like fin å gå på, men vi følte oss lett på tå, og hoppet som fjellgeiter fra stein til stein. Vi så ned på breen og fikk enda en belønning denne perfekte dagen. For der nede på Svellnosbrean gikk det et knippe med reinsdyr. Jeg skiftet fort objektiv og fikk se flokken litt mer i nærsyn. Forbi oss passerte et knippe tyskere, - de også ville se, så jeg briefet litt med linsa mi, slik at "alle fikk"...

Fra Svellnose begynte vi å kjenne nedoverbakkene i bena. Vi hadde fortsatt 900 høydemeter ned til Spiterstulen, og foran oss lå en ny steinrøys, og noen brefonner. Over fonnen gikk det på barnslig vis, med samme lyst, mens i ura gikk det litt mer trått.. Det hadde vært tørt en stund i Jotunheimen, og det var derfor lett å gli på grusen mellom steinene i nedoverbakken.

Nå begynte klokka å bli middagstid nede på turisthytta, så Ingeborg satte farten opp den siste bakken, slik at vi akkurat rakk middagskøen, og avsluttet dagen med et deilig kalvemåltid i godt selskap med folk vi aldri hadde pratet med før.

Zoom på kartet for zoom

Tid: 8-10 t t/r

Distanse: ca.13 km t/r

Terreng: Sti, steinrøys, isbre, bratt

Vanskelighetsgrad: Krevende