Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
...og etter å ha sett denne traileren, tenker jeg dere er spent på selve filmen. Men først en intro i NRK-stil:
Boknafjell
Boknafjell er høyeste punkt langs kysten mellm Jæren til Bømlo, og er synlig like langt, med sine 297 moh. Det er et gammet seilmerke, og ligger ved inngangen til "Norvegen", Karmsund, i den lille kommunen Bokn; "...porten mellom en av landet to rikeste regioner", noe de skryter høylytt, skriftlig av på turplakaten ved parkeringen.
Familien nesten oppe
Familien Heggelund Jackson var godt forberedt på å trille vogna helt opp de 200 høydemeterene fra utgangspunktet, og gjorde nettopp det. Med bratte stigninger kommer store åpenbaringer, der man sammen med stigningen, får et bedre og bedre utsyn over større og større distanser. Fra å se hele øya sørover, til vestover, og så ende opp på toppen med 360 graders panorama, er absolutt verdt skrittene opp den 1,3 km lange og bratte grusveien til toppen.
Kikkert på toppen 297 moh
På toppen er det en 170 meter høy telemast, som sørger for at alle på Haugalandet og omegn får se "Skavlan" hver fredag. Vi hadde ikke TV med oss, men påskesnop, og ble sittende og grafse i oss påskesjokolade, kvikklunsj og seigmenn med ski, før aktivitetstrangen innhentet oss.
Før turen hadde Fredrik oppdaget en ny friluftslek: Geocaching. Dette er en verdensomspennende GPS-lek der man er på skattejakt med GPS, for å finne en boks med ymse innhold, gjemt på et angitt koordinat. En slags moderne turorientering. På Bokn er en av disse boksene lagt ut, og vi fant begge frem mobil-GPSéne og begynte letingen etter N 59º 13.214 Ø 5º 25.672. Nå oppdaget vi fort at hvilken type skala man bruker, er avgjørende. Denne skalaen var empirisk. Min viste at boksen skulle ligge i Skudefjorden, mens Fredriks viste nordlig retning. Men ved omregning fra hundredeler til sekunder fant han likevel punktet, mens undertegnende fant empirisk skala på sin iPhone, når det var for sent...
Skattekista funnet
Boksen inneholdt mange billige ting: Kortstokk, kuler, perler, viskelær, blyantspisser m.m. Regelen er at dersom man forsyner av skatten, må man legge igjen en ny skatt. Vi la igjen en kvikklunsj. Dette var litt for kvikt tenkt, for når Fredrik kom hjem oppdaget han at man IKKE skal legge sjokolade i boksen, pga av at dyr har luktesans (til info).
NEI! Nok prat! Resten av spenningen overlater jeg til filmen om vår ekspedisjon opp til denne fantastiske høyden:
Det er godt vær med frisk bris, så jeg leter etter turer i kystlandskap, som jeg må rekke før sola går ned. Det er det nok av på Karmøy, men jeg søker etter noe nytt. På Bokn finner jeg en turbeskrivelse hvor Goturen har upløyd mark. Det frister med nyoppdagelse, så jeg tar kjøreturen til øya innafor.
Are friluftsområde ligger rett ved fergeleiet i Arsvågen, og jeg godter meg litt over at jeg i dag ikke skal vente på ferga. Arsvågen er to viker. Det mest kjente er fergeleiet, som egentlig heter Austre Arsvågen. Ruta jeg skal gå i dag, går langs Vestre Arsvågen og inn mot Hognaland. Her er Bokn sin egen skjærgård, som er et dristig område for motorbåter.
Ved stistart har det blitt etablert en liten parkeringsplass og god skilting. Jeg beveger meg snart inn i nydelige beiter som kryper mellom berg og stein. Ganske typisk for ytre Rogaland, og vakkert. Motivene står i kø, og etter en kort stund breser Hognafjellet seg i det lave beitelandskapet.
Jeg tusler lett på greskledde stier mellom og oppå småberg, og passerer en ødelagt gravhaug, staselig anlagt på toppen av det høyeste berget. Videre går jeg nedover mot fjærsteinene i Steinsvikane. Noen nydelige viker med...stein.
Steinsvikane
Det er rimelig bløtt i stiene fra vikene og opp mot Hognåsen. Terrenget bærer preg av mye regn, og jeg gir opp å klare meg tørrskodd. Jeg nærmest vasser gjennom bregnene oppover i begynnelsen av stigningen.
Lenger oppe står bakken i flammer. Bregnene har visnet, og sollyset gylner opp bakken.
Så bratter det seg på ordentlig. Det er en kort klatreetappe før stigningen slakker noe, og jeg går i god motbakke opp til toppunktet på beskjedne 125 moh. På vei opp ser jeg travelheten ved fergeleiet, fortsatt takknemlig for at jeg er her oppe på berget istedet for nede i køen.
På toppen får jeg utsikt il Boknafjell med den voldsomme masta i nord. IJeg får god oversikt over friluftsområdet jeg nettopp gikk gjennom, og i vest opplever jeg solnedgangen over Lolen som stikker ut sørover på vestsiden av Bokn. Langt ute i vest får jeg også øye på Skude fyr og Geitungen fyr, som er landemerkene på Sør-Karmøy.
Boknafjell til venstre
Arsvågene
Karmøy
Beregningen var bra i dag. Jeg fikk solnedgang i kystlandskap, og alle kriterier om bildemotiber ble oppfylt. På vei tilbake nyter jeg senlyset, og rekker bilen før det skumrer. En hemmelig perle som anbefales, uansett form.
Tid: 1,5 t t/r Distanse: 3 km t/r Høydeforskjell: 115 m Terreng: Sti på beiter, bløtt, bratte partier Vanskelighetsgrad: Enkel, men bratt opp til toppen
I dag blir det en midtsommers bakketur med nesten hele gjengen og gjest. Det er Ingeborg, Benedikte, Jørgen og Stine som blir med til Boknafjorden seilemerke; Boknafjell. Denne turen går på grusvei rett til topps, og kan trilles. Jørgen hadde med permobil og skulle kjøre til topps. Men ved parkeringen ved foten av fjellet var bommen nede og batteriet halvtomt. Med litt innsats kunne vi sikkert ha kommet oss forbi hinderet, og passert ved siden av bommen, men å gå tom for batteri i bratte bakker er ikke å foretrekke. Dermed ble jeg arbeidshest, og vi trillet opp heile skiten.
Det var en nydelig og varm sommerdag, og vel verdt turen inn til Bokn. Vi startet oppstigningen med en gang. Startpunktet er på 93 moh, så en stigning på 200 høydemeter lå foran oss. Det var derfor viktig å sette trackeren på, slik at høydemeterene skulle dokumenteres godt. Bakketuren opp er bratt, og merkes godt, når man har noe å trille. Likevel er det alltid verdt det. Alltid! For jo mer man stiger, desto flottere utsyn får man over Boknafjorden. Etterhvert har man hele oversikten. I alle fall på en godværsdag som denne.
På toppen er det en nydelig skiferbelagt rasteplass, og på en stille dag som dette, var det en fryd å sitte på toppen av Boknafjorden og skue alt det kjente i vest (Karmøy) og pirre nysgjerringheten av det delvis ukjente i øst. Her kunne vi peke på alle bragder, skryte av heimplassen og planlegge nye utfordringer alle retninger. I nord kunne vi skimte neste seilemerke: "Siggjo" og i sør så vi mot urbane Nord-Jæren og trolske Ryfylke. Ja så sannelig ble pausen en givende stund, og alle de andre datt av lasset, sånn cirka litt etter midten av mitt foredrag om geografien. Geografien!
Benedikte, med nytt fotokamera, sprang rundt, og tok bilder av sau og gress, mens vi andre stort sett holdt oss til kaffe og medbrakt. Men etterhvert ble også marken påtrengende i setemusklene, så vi satt i gang med å bestige de nærmeste toppunktene, alle mann. Fotografier ble tatt på skift, og alle fikk æren i behold, før det var nok, og vi trillet nedover igjen.
Man skulle tro at Ingeborg hadde spist mye, for hun trillet fortest ned bakkene. Da vi kom sigende etter, resten av flokken, fikk vi forklaringen at batteriet nesten var tomt. Som sagt er dokumentasjonen viktig, så under ser du beviset. Vi gikk opp, vi beseiret, vi så oss rundt, vi gikk ned igjen. En fin korttur, med litt innsats i både lår og leggmuskel!
Vi er klare for den store Bokn-ekspedisjonen, og planlegger en rekke småturer på øya i løpet av dagen. Det har allerede blitt formiddag da vi starter turen til Hognåsen. Denne toppen ligger et steinkast fra fergeleiet Arsvågen, og er sånn sett lett tilgjengelig. Hognåsen har Goturlaget vært på før, men for å være med i "TellTur" konkurransen er det viktig å ta med seg alle turmål.
Vi svinger inn til Are og går fra parkeringsplassen ved friluftsområdet. Det er en lett tur gjennom kystlandskap og beiter frem til Vestre Arsvågen, den vågen der ferga ikke går.
Fra vågen ser man rett bort på toppen. Stien til fjells er noe fuktig, men så kommer man til en bratt bakke på fjell opp til topps. Der er det utsyn til vidsyn: Boknafjell i nord, Arsvågen i sør og Karmøy i vest. Det blir en kort stopp på toppen for oss, siden vi har planlagt flere småturer i dag.
Utsikt Arsvågen i sør
Utsikt mot Boknafjell i nord
Utsikt mot vest
På vei tilbake ser vi en brennmanet-invasjon i fjæra. Bokn er utsatt for vær i vest, så disse har nok fått motbør i strømningene og vinden i Boknafjorden...
Etter toppturen på Boknafjell i april, tenkte jeg på det. I går bestemte jeg meg for det, og i dag gjorde jeg det. Jeg heiv sykkelen bakpå bilen (uten ekstra skiltplate, høhøhø) og kjørte til Vestre Bokn. Det angrer jeg ikke på.
I dag var det meldt mer vind enn det ble. Luften var full av dis og toppen av fjellet så jeg ikke. Dermed fikk jeg en hel dag i overskyet, mildt, og vindfattig vær. Det er ikke ofte på Bokn...
Vi har vel tenkt på denne turen etpar måneder, men denne dagen var den beste dagen vi kunne valgt. Årets første skikkelige sommerdag på Haugalandet ga oss en herlig sommertur på Haugalandets høyeste topp; Lammanuten (631 moh) i Nedstrand, Tysvær. Hele 6 timer var vi på tur, og denne gangen i greit tempo. Som gjesteartist hadde vi med Håkon, som er like vant til barnestell, som goturing, for tiden
Vi startet fra Sandvik, ikke langt fra Skjoldastraumen, der det er godt skiltet, parkering, - og nå heller ikke vanskelig å legge merke til. For her er det anleggsarbeid til langt oppi dalen...
Første kryssing av Bordalsbekken
Anleggsarbeid i Bordalen
Vi startet på ny anleggsvei opp den bratte kneika og gikk snart forbi første bekkekryssing, der vi kunne velge mellom to broer i dag. Vi tok den ene. Vi undret oss over denne veien, da den lå unaturlig i denne naturskjønne dalen. Nesten helt oppe var det også sprengt ut fjell, som lå ustabilt i grunnen, og tvang oss opp i lyng og kratt, utenom Fredrik, - som har god forsikring.
Nå var vi snart øverst i Bordalen, med Bordalsbekken kvitrende mellom vakker furu, som om vi skulle vært på høyfjellet.
Nydelig furuskog i Bordalen
Tjernet på 330 moh
Landskapet åpnet seg mer og mer, mens vi raskt hentet inn høydemeterene og snart var 330 moh, og ved foten av Gråfjellet, som var rimelig grått. Vi gikk gjennom gjørme, myr, over plankebroer og svaberg, til tjernet lå under oss og varden på nuten var i øyesyn langt der oppe. Halvannen time tok det hit.
2.krysning
Neste stopp var ved Bordalsbekken igjen, - denne gangen på oversiden av tjernet, og ved foten av selve målet. Fredrik kunne melde at han var stygt skadet, etter å ha snublet og tatt for seg hånden. Han kom grtende med et kjøttsår i handflaten.
Kjøttsår
Herfra forserte vi et lite søkk, før vi igjen hadde en rask stigning på 100 høydemeter. Vi fant en pynt der på kammen, og så ned på Gåsavatnet, fjordstrøka utafor, med Stjernarøynå Ombo og Finnøy som de nærmeste øyene.
Utsikt fra pynten på 450 moh
Mens Fredrik fristet med turnøtter han ikke delte, tok vi oss likevel tid til en kopp kaffe, en slurk vann og en koselig, men kort prat, - før det hele tok slutt, ved at Fredrik sa "NEI!" og forstatte stigningen de siste 200 høydemeterene til toppen.
Siste bakke mot toppen
Når vi nærmet oss toppen, og så at beregnet tid ga oss god margin, obeserverte jeg et turlag bak oss, som nærmet seg faretruende. Skulle det likevel gå slik at vi nok en gang skulle bli forbigått på tur? Nei det fant jeg meg ikke i, og ropte til vårt eget lag at vi måtte skynde oss, at det bare var å stå på, og spurtet like godt i forveien, til enorm inspirasjon for resten av laget (i mitt hode), like til jeg var ved varden på toppen, gav en håndspåleggelse, og skuet over Haugalands beste utsikt. Vi hadde brukt 2.40 timer opp fra parkeringen..
Vi så både Boknafjell og Siggjo i det fjerne, der de står og seilmarkerer seg ut mot havet. Det fikk oss til å tenke....
Gåsavatnet
"Det var verdt det", tenkte jeg, på vegne av laget, og var klar for neste prøvelse: Koke vann. Vi fant en fin vestlig sitteplass nært toppen, og jeg prøvde ut min nyinnkjøpte superprimus, som skal varme opp 1 ltr vann på 2.30 min. Håkon tok tiden, Fredrik tok frem toddyen, og jeg knipset i gang gassen...
Spenningen var stor, og vi skuet vannet i kjelen hvert halvminutt. Håkon sekunderte, Fredrik spiste nøtter, og jeg kontrollerte nedbøren. Og joda; det gikk ikke mer enn 2.30 minutt, så var vannet kokt. Det var tid for instant kaffe, og så var den moroa over. Eieren av primusen var både fornøyd, og litt stolt...
Etter en times nytelse på toppen, så vi tydelige skygger i fjellene nedenfor oss, og plutselig var det store reaksjoner å finne i turlaget:
Nå satte vi i gang med stolping, gavling, luftløping, og alt som hører med til en gotur, og plutselig var vi i bakkene på vei nedover igjen, idet solen tok sin nedgang, skyggela Bordalen, og satte bena våre i fart. Etter 2.00 timer var vi nede på parkeringsplassen og løste mysteriet:
Egging av Fredrik
Her bygges nemlig Bordalsbekken ut til et lite kraftverk, og derfor var nok denne turen i siste liten, før anlegg, turbintuneller og unaturlige veier legger dalen under seg i en skygge av menneskelig inngripen.
...får håpe de lager en parkering der oppe....?... eller slik Fredrik freelancejournalistkritisk ville sagt det, i kraft av all sin sarkasme: "Parkering, kanskje?"
