Boknafjell

I dag blir det en midtsommers bakketur med nesten hele gjengen og gjest. Det er Ingeborg, Benedikte, Jørgen og Stine som blir med til Boknafjorden seilemerke; Boknafjell. Denne turen går på grusvei rett til topps, og kan trilles. Jørgen hadde med permobil og skulle kjøre til topps. Men ved parkeringen ved foten av fjellet var bommen nede og batteriet halvtomt. Med litt innsats kunne vi sikkert ha kommet oss forbi hinderet, og passert ved siden av bommen, men å gå tom for batteri i bratte bakker er ikke å foretrekke. Dermed ble jeg arbeidshest, og vi trillet opp heile skiten.

Det var en nydelig og varm sommerdag, og vel verdt turen inn til Bokn. Vi startet oppstigningen med en gang. Startpunktet er på 93 moh, så en stigning på 200 høydemeter lå foran oss. Det var derfor viktig å sette trackeren på, slik at høydemeterene skulle dokumenteres godt. Bakketuren opp er bratt, og merkes godt, når man har noe å trille. Likevel er det alltid verdt det. Alltid! For jo mer man stiger, desto flottere utsyn får man over Boknafjorden. Etterhvert har man hele oversikten. I alle fall på en godværsdag som denne.

På toppen er det en nydelig skiferbelagt rasteplass, og på en stille dag som dette, var det en fryd å sitte på toppen av Boknafjorden og skue alt det kjente i vest (Karmøy) og pirre nysgjerringheten av det delvis ukjente i øst. Her kunne vi peke på alle bragder, skryte av heimplassen og planlegge nye utfordringer  alle retninger. I nord kunne vi skimte neste seilemerke: "Siggjo" og i sør så vi mot urbane Nord-Jæren og trolske Ryfylke. Ja så sannelig ble pausen en givende stund, og alle de andre datt av lasset, sånn cirka litt etter midten av mitt foredrag om geografien. Geografien!

Benedikte, med nytt fotokamera, sprang rundt, og tok bilder av sau og gress, mens vi andre stort sett holdt oss til kaffe og medbrakt. Men etterhvert ble også marken påtrengende i setemusklene, så vi satt i gang med å bestige de nærmeste toppunktene, alle mann. Fotografier ble tatt på skift, og alle fikk æren i behold, før det var nok, og vi trillet nedover igjen.

Man skulle tro at Ingeborg hadde spist mye, for hun trillet fortest ned bakkene. Da vi kom sigende etter, resten av flokken, fikk vi forklaringen at batteriet nesten var tomt. Som sagt er dokumentasjonen viktig, så under ser du beviset. Vi gikk opp, vi beseiret, vi så oss rundt, vi gikk ned igjen. En fin korttur, med litt innsats i både lår og leggmuskel!

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 1-2 t t/r

Distanse: ca. 4 km t/r

Vanskelighetsgrd: lett / middels

Terreng: grusvei,  bratt