Lammanuten

Lammanuten 631 moh

Vi har vel tenkt på denne turen etpar måneder, men denne dagen var den beste dagen vi kunne valgt. Årets første skikkelige sommerdag på Haugalandet ga oss en herlig sommertur på Haugalandets høyeste topp; Lammanuten (631 moh) i Nedstrand, Tysvær. Hele 6 timer var vi på tur, og denne gangen i greit tempo. Som gjesteartist hadde vi med Håkon, som er like vant til barnestell, som goturing, for tiden
Vi startet fra Sandvik, ikke langt fra Skjoldastraumen, der det er godt skiltet, parkering, - og nå heller ikke vanskelig å legge merke til. For her er det anleggsarbeid til langt oppi dalen...

Første kryssing av Bordalsbekken

Anleggsarbeid i Bordalen

Vi startet på ny anleggsvei opp den bratte kneika og gikk snart forbi første bekkekryssing, der vi kunne velge mellom to broer i dag. Vi tok den ene. Vi undret oss over denne veien, da den lå unaturlig i denne naturskjønne dalen. Nesten helt oppe var det også sprengt ut fjell, som lå ustabilt i grunnen, og tvang oss opp i lyng og kratt, utenom Fredrik, - som har god forsikring.

Nå var vi snart øverst i Bordalen, med Bordalsbekken kvitrende mellom vakker furu, som om vi skulle vært på høyfjellet.

Nydelig furuskog i Bordalen

Tjernet på 330 moh

Landskapet åpnet seg mer og mer, mens vi raskt hentet inn høydemeterene og snart var 330 moh, og ved foten av Gråfjellet, som var rimelig grått. Vi gikk gjennom gjørme, myr, over plankebroer og svaberg, til tjernet lå under oss og varden på nuten var i øyesyn langt der oppe. Halvannen time tok det hit.

2.krysning

Neste stopp var ved Bordalsbekken igjen, - denne gangen på oversiden av tjernet,  og ved foten av selve målet. Fredrik kunne melde at han var stygt skadet, etter å ha snublet og tatt for seg hånden. Han kom grtende med et kjøttsår i handflaten.

Kjøttsår

Herfra forserte vi et lite søkk, før vi igjen hadde en rask stigning på 100 høydemeter. Vi fant en pynt der på kammen, og så ned på Gåsavatnet, fjordstrøka utafor, med Stjernarøynå Ombo og Finnøy som de nærmeste øyene.

Utsikt fra pynten på 450 moh

Mens Fredrik fristet med turnøtter han ikke delte, tok vi oss likevel tid til en kopp kaffe, en slurk vann og en koselig, men kort prat, - før det hele tok slutt, ved at Fredrik sa "NEI!" og forstatte stigningen de siste 200 høydemeterene til toppen.

Siste bakke mot toppen

Når vi nærmet oss toppen, og så at beregnet tid ga oss god margin, obeserverte jeg et turlag bak oss, som nærmet seg faretruende. Skulle det likevel gå slik at vi nok en gang skulle bli forbigått på tur? Nei det fant jeg meg ikke i, og ropte til vårt eget lag at vi måtte skynde oss, at det bare var å stå på, og spurtet like godt i forveien, til enorm inspirasjon for resten av laget (i mitt hode), like til jeg var ved varden på toppen, gav en  håndspåleggelse, og skuet over Haugalands beste utsikt. Vi hadde brukt 2.40 timer opp fra parkeringen..
Vi så både Boknafjell og Siggjo i det fjerne, der de står og seilmarkerer seg ut mot havet. Det fikk oss til å tenke....

Gåsavatnet 

"Det var verdt det", tenkte jeg, på vegne av laget, og var klar for neste prøvelse: Koke vann. Vi fant en fin vestlig sitteplass nært toppen, og jeg prøvde ut min nyinnkjøpte superprimus, som skal varme opp 1 ltr vann på 2.30 min. Håkon tok tiden, Fredrik tok frem toddyen, og jeg knipset i gang gassen...
Spenningen var stor, og vi skuet vannet i kjelen hvert halvminutt. Håkon sekunderte, Fredrik spiste nøtter, og jeg kontrollerte nedbøren. Og joda; det gikk ikke mer enn 2.30 minutt, så var vannet kokt. Det var tid for instant kaffe, og så var den moroa over. Eieren av primusen var både fornøyd, og litt stolt...

Etter en times nytelse på toppen, så vi tydelige skygger i fjellene nedenfor oss, og plutselig var det store reaksjoner å finne i turlaget:

Nå satte vi i gang med stolping, gavling, luftløping, og alt som hører med til en gotur, og plutselig var vi i bakkene på vei nedover igjen, idet solen tok sin nedgang, skyggela Bordalen, og satte bena våre i fart. Etter 2.00 timer var vi nede på parkeringsplassen og løste mysteriet:

Egging av Fredrik

Her bygges nemlig Bordalsbekken ut til et lite kraftverk, og derfor var nok denne turen i siste liten, før anlegg, turbintuneller og unaturlige veier legger dalen under seg i en skygge av menneskelig inngripen.

...får håpe de lager en parkering der oppe....?... eller slik Fredrik freelancejournalistkritisk ville sagt det, i kraft av all sin sarkasme: "Parkering, kanskje?"