Hele Presteveien

Kvilhaug

Det er meldt delvis skyet, frisk bris, og vårvarmt i dag, så jeg bruker like godt dagen ute. Målet er å gå hele Presteveien fra Kvilhaug til Hillesland, og i tillegg gå innom Røyningsbu for å spise vafler. Jeg har ingen hast, og trenger derfor ikke følge med på klokka, men gjør det likevel av vane.

Det skal bli en hel dag ute. Bilen er opptatt, så jeg vekker sykkelen fra vinterdvale og sykler fra Sevland til Kvilhaug, en liten mil. En fin tur langs "47" med vind i ryggen. Fordelen med sykkel er at jeg er uavhengig av parkeringsplass, og kommer dermed nært inn på marka, før jeg begynner å spasere. Jeg sykler forbi Ferkingstad kirke og opp Sjerpevegen ned til der det er skiltet med nettopp "Presteveien".

For 3 år siden gikk Goturlaget nesten hele ruta, men snudde ved Røyningsbu. Da jukser man med ca. 3 km. Det er hele distansen som gjelder i dag.

Det begynner bra. Sola skinner i det jeg starter fra Kvilhaug, og åkrene som strever med å få grønnfarge, ligger der pent med en kjerrevei som slynger seg mellom dem. Jeg går omlag 800 meter over åkrene før den omvandles til en mer fuktig sti, og leder meg inn i skogen. Da kommer dagens bratteste parti, og leder meg helt til topps gjennom skogen. Vel ute av skogen åpenbarer det seg god utsikt, som jeg nyter. Jeg ser lyngheier foran meg og Mjåvatnveien langt der nede. I vest hele Kvilhaug. Det er bare å fortsette.

Kvilhaug

Midt i Lyngheiene deler stien seg, og jeg ser ingen merking videre. Stien ser mest brukt ut til venstre, og følger høyden, så jeg tar sjansen på å gå denne. Stien er fin og vandrevennlig, men umerket, så jeg går med håpet som motivasjon. Lenger borte skimter jeg Butjørn, og er redd for at jeg har gått feil. Jeg kommer til et nytt stikryss, og velger stien til høyre, i ren panikk. Til sammen går jeg i uvissheten en hel kilomter, men er lettet når jeg ser gjerdeklyver og skilt til Presteveien. Jeg kommer meg ut på Mjåvatnvegen og ser at det nok var feil sti jeg valgte. På den annen side var stien bra, og jeg holdt meg i høyden, så angrer gjør jeg ikke (!).

Mjåvatnvegen

Jeg krysser veien og legger ut på neste etappe. Det er en god bakke opp igjen, men så holder jeg meg i høyden, hele 80 moh, omtrent resten av turen. Fra bakken det nokså flatt inn 2 kilometer til Røyningsbu.

Stien går mest gjennom skog, med noen åpne og myrlendte lysninger. Stien er godt opparbeidet og med gode plankebroer, slik at man nesten kan gå tørrskodd hele veien inn til hytta. Langs leden passerer jeg stikryss med kjente navn som Haga, Vikra, Sandve, Mjåvatn, Mjåvatn en gang til, Skudenehavn og til slutt skiltet mot Røyningsbu, hvor jeg nå bestemmer meg for å ta meg en kake eller en vaffel. Fra Presteveien er det 500 meter inn til hytta, men vel verdt omveien.

Inne på hytta sitter disse trofaste pensjonistene og betjener hytta hver søndag mellom 11 og 14. Jeg hadde forventninger om bakverk, men det var det visst slutt på, så jeg måtte nøye meg med fordøyelseskjeks. Heldigvis var det rikelig med kaffe, så jeg forsynte meg uforskammet, mens jeg rundsnakket de gamle med 2.verdenskrig og de greiene der. Fjellaget skal ha ros. De står på med skilting, bygging av plankebroer og rydding av stiene hele tiden. Det er dette de ånder og lever for, og forklarer alt med sin gode tid, og sin enorme vilje til å bevare stiene.

Men kaffen danner mye luft i magen, så jeg freser videre på min ekspedisjon. Nå går jeg kjerreveien mot Hillesland, og tar til venstre i krysset på myrene der hvor stiene til "Vårspretten" leder tilbake til Skudeneshavn.

Røyningsvatnet

Da er det bare en liten halvkilometer til jeg kommer inn på Presteveien igjen og staker kursen videre mot Hillesland. Denne delen av stien går gjennom kratt, skog og småmyrer. Litt fuktigere og litt mer tilgrodd, men fin å gå på. Nå ender jeg nede ved Matiasgjerdet, hvor det er gårdsvei ned til Hilleslandsvatnet. Kun en kilometer, dette strekket. Turen fra Røyningsbu er på 2,5 kilometer.

Matiasgjerdet

Hillesland

Nede ved Hilleslandvatnet bestemmer jeg meg for å ta strake veien tilbake til Kvilhaug. Returen går på sørsiden av Røyningsvatnet, hvor jeg passerer med blikk for hele anlegget på avstand.

Røyningsbu

Tilbake på Mjåvatnvegen velger jeg den skiltede stien tilbake mot Kvilhaug. Bare 20 meter etter skiltet blir jeg forvirret igjen. Ingen merking, og en kjerrevei gå på tvers av retningen. Men jeg forsøker meg forsiktig fremover, og sikter på strøm-mastene. Det gjorde jeg rett i, for rett der borte er en gjerdeklyver.

Det forundrer meg at den merkede stien er i mye dårligere forfatning enn den umerkede. Stien holder på å gro igjen og er tilsynelatende lite brukt. I tillegg er den svært fuktig og myrlendt, uten planker eller broer til hjelp... Det later til at folk foretrekker den øverste stien jeg valgte tidligere i dag. Kanskje ikke et problem i verdensdebatten, men jeg ble engasjert like fullt. Så da blir dette min anbefaling. Følg de øverste stien!

Etter å ha tilbakelagt 18 km på sykkel og 16 km i marka var jeg fornøyd. Hele dagen ble tilbragt ute. En skikkelig Gotur.

Tid: 5t t/r

Distanse: ca. 15 km t/r

Terreng: Traktorvei, skogssti, småkupert, stort sett tørt

vanskelighetsgrad: Middels pga. lengden

fra Haga til Røyningsbu, og forbi!

Våren er favoritt-årstiden min. Jeg liker den like godt som... 
høsten, vinteren... og sommeren...

Det var et strålende vårvær da Goturlaget la ut på enda en tur til Røyningsbu. Denne gangen fra Haga. Stien er skiltet fra hovedveien. Sti? Nei dette er en god traktorvei som tydeligvis er i flittig bruk. Da ble det lett vandring i solskinnet fra Haga og inn til Presteveien.

Langs veien får vi utsikten i nord og vest i en vinkel vi ikke har sett før. Det er som å gå i nytt landskap. Her er det slakke hauger med grønne beiter, og det blå havet lyser mot oss i vest. Etter hvert som vi kommer over høyden, er steingardene intakte, og kjerreveien mindre grusete, der gresset tar litt mer over. Slik vandrer vi inn i gamledager, og begynner å tenke på hest, kjerre og de greiene der.

Steingardjenta

No livnar det i humlar

Lenger nede i dalsøkket ser vi Mjåvatnveien. Kjerreveien vi gå på snor seg vakkert gjennom gamle beiter og nye myrområder, helt til vi kommer inn i et skogholt, og forbi! Vi krysser Langemyr og inn i et nytt skogholt. En fin kjerrevei går gjennom her også. På andre siden er Presteveien.

Vil vi se huggorm i dag da? Det er varmt i sola, og det burde være en eller annen kryper som varmer seg i sola...? Eller ikke? Jeg har fortsatt til gode å se huggorm i år, selv om andre har det... Jeg er litt skuffa sånn sett...

Det går i høyt tempo de neste 2 kilometerene. Været holder seg godt, og solveggen på Røyningsbu frister. Presteveien er så god at man kan sykle her med terrengsykkel, noe jeg akter å gjøre før 40-årskrisa er over. Det er få parti som ligger våte i dag, men kan nok være mer i regntidene.

Til slutt ender vi opp på Røyningsbu, slik vi pleier for tiden, og solveggen lyser mot oss og gjør oss slappe.

Røyningsbu

Jeg tror vi sovnet av der i solveggen. Flagget var firet da vi ankom, og det var folketomt. Roen senket seg i et herlig solskinn, og vi ble nok borte i sommerdrømmen mens vi satt der i vårsola.

Men så våknet vi. Mitt selvutnevnte oppdrag var å gå videre til Mjåvatn, den nest korteste veien (tidligere nevnt som den korteste, men skilt lyver ikke!). På Røyningsbu ønsker de å vite antall besøkende, så vi skrev oss inn i gjesteboka, og skrevet videre. Forbi...

Veien har jeg gått før, og er spesielt godt egnet for småbarnsfamilier. Jeg tillot meg å sykle her en gang i tida også, noe som går fint, med etpar unntak. Stien er hvertfall både bred, god og tydelig, og ikke spesielt mange bakker heller. Det er 1,8 km inn til Mjåvatn, og gjort unna på en bitteliten halvtime.


Det er 200 meter  å gå på kjerreveien fra Røyningsbu og til stidelet mot Mjåvatn, før man går innover i en flott allè mellom høye og alt for ruvende grantrær, i alle fall for rødhette.

Ut av allèen er det muligheter for rundtur tilbake til Røyningsbu. Det er tydelig skiltet til Prsteveien, men vi skulle til neste avkjørsel. Etter å ha passert et lite myrområde, kom vi til vidda. Et slett parti rett borti der, og med langsikt i opptil flere retninger.

"vidda"

Det tar opptil 10.... minutter å krysse vidda, før man kommer ned i et mer frodig og granete område, med trappegang ned til en skjønn liten bekk med plankebru:

Opp igjen fra skogholtet og forbi steingarden, er vi praktisk talt ved Mjåvatn, hvor det er en demning, og det går an å kjøre, parkere, og kaste søppel. Til info. Her skulle vi snu...

Mjåvatn

Fra Mjåvatn kan man også gå inn til Presteveien, og til stiene fra Sandve eller nordover. Vi måtte prøve ut denne ruta også, for vi ville jo tilbake til Haga. Stiene er ikke like godt opparbeidet, men tydelig nok, og heller ikke spesielt lang, ca 1 km. Opp fra Mjåvatn er det fine steingarder og kløyvde stein, som lyser ekstra pent mot oss på en slik vårdag.

Ungskogen

Men så blir det verre. Av en eller annen grunn ble det plantet vekstvillig gran i marka for 100 år siden, og skogen har spredt seg. Den truer nå den vakre lyngmarka. Ungskogen brer seg rundt stien vi går på, og høy vegetasjon av barnåler fra gran og braker, kiler oss på leggen, spesielt leggene til Rødhette med trikot. Denne stien vil om få år være en skogssti, dessverre.. Og området som i dag kaller Storamyr, vil bli "Storaskog"

Oppover går vi nå uten særlig skue til motiver, før vi kommer opp til et tjern, som jeg personlig ville kalt "Puslesbrikketjernet" siden det ser slik ut. I norsk navnetradisjon vil det kanskje i fremtiden bli kalt "Storaskogpuslebrikketjernet", men forenklet til "Tjernet", - rent vitenskapelig, der altså....

"Storaskogpuslebrikketjernet"

Nå er det ikke langt til Presteveien, og godama er lei av at naturen stikker henne i leggen. Heldigvis har vi nå gode brede stier tilbake til Haga. Det er kveldslyset som nå serverer motivene i nytt lys, og tiden blir like lang som tidligere, mens skyggene blir lengre. Ah! Hvilken herlig vårdag!

Lenke til UT.no

Tid: 2,5 - 3 t rundtur

Distanse: ca. 10 km rundtur

Terreng: Grusvei, kjerrevei, skogssti, flatt, småkupert, 

Fottøy: Tursko

Haga - Vikra

I dag kartlegger jeg enda en rundløype på Sandve. Den siste jeg vet om. Denne går jeg fra Haga, og
inn mot "Presteveien" Fra Haga er det kjerrevei helt inn til Presteveien. Det er enkelt å gå tørrskodd, og er for en lette spasertur å regne.

Er du like heldig som meg, får du hilse på kyrne som beiter langs veien. De er meget skeptisk og løper skrekkslagent hver gang jeg nærmer meg. Dette på tross av at slaktingen ikke har startet en gang. Jeg får med meg noen  portretter før jeg spaserer videre.

Inne ved Presteveien kan stien være mer gjørmete på enkelte steder, men stort sett hardtråkket gjennom skog, og med mange plankebroer over myrene. Det er tett granskog, og lyset leker seg mellom de tette grenene, slipper såvidt gjennom, - og lager et lekende lysspill.

Jeg får nyte Presteveien ca. 800 meter før det er klart for runding, og ved stidelet mot Vikra tar jeg av, over splitter nye plankebroer som Skudenes Fjellag bidrar med. Gjennom myrlendt skog og myrlendt myr kommer jeg meg nesten tørrskodd opp til høyden, der det er nyopprustet traktorvei, full drenering i marka, og labbetuss like ned til hovedveien. En runde man fint klarer når som helst.

Tid: 1,5 t

Distanse: ca. 6 km

Terreng: Kjerrevei, sti, delvis bløtt, småkupert

Vanskelighetsgrad: Enkel

To ruter til til Røyningsbu

Røyningsbu

Noen sa en gang til meg (kanskje var det meg selv!?) at "alle veier fører til Røyningsbu" Jeg er fortsatt i tvil, så i dag utforsket jeg to ruter jeg aldri har gått til / fra Røyningsbu. Dagens tur kan også være et godt tips til rundtur...

Vikra - Røyningsbu

Jeg parkerte ved gamlebutikken på Sandve, og gikk noen hundre meter til Vikra, der det var godt merket til Røyningsbu og Presteveien. 

Vandringen var i gang og jeg begynte å labbe i motbakke, først på asfalt, og deretter på kjerrevei opp mot høydene. Det var god kjerrevei å gå på, og med "vesterhavet" som bakteppe, ble naturen storslått og dramatisk, selv på lille Vikra.

Høyeste punkt er på omlag  90 meter etter 1,5 km gange, og omtrent der går kjerreveien over til tursti, ned mot Langemyr, som i grunnen er ganske avlang. Stien ble våtere, og fottøyet mitt var på kanten dristig, for her var det vanntett som gjaldt. 

Langemyr

Jeg hadde kommet til det punktet jeg følte hadde minst kontroll på, etter kartlesingen hjemmefra. På UT.no - kartet viste det nemlig ikke noen sti og jeg var redd jeg måtte over myra med vadeteknikk. Men der nede var det lagt plankebruer over hele myra , og fottøyet mitt holdt fortsatt mål. 

Over myra med lettet sinn og barnslige skritt, gikk jeg rett mot skogen, og inn mot Presteveien. For det er nemlig den man treffer på om man går den smale vei.

Herfra gikk jeg på kjente stier sørøst mot Røyningsbu. I dag ble det rene transportetappen, bare for å rekke stengetid på Røyningsbu, og koselige gamle hyttevakter, som allerede hadde tømt ut kaffen...

Presteveien

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei

Distanse: ca. 4 km èn vei

Terreng: Kjerrevei, sti, flatt

Vanskelighetsgrad: enkel

Røyningsbu - Sandve

Etter flaggfiring på Røyningsbu satte jeg raskt i gang returen til Sandve. Veien til Sandve er nesten den samme som til Li, som jeg gikk i forrige uke, og beskrivelsen ville nok vært noenlunde den samme, om jeg ikke hadde hoppet over den, for opplevelsen var den samme i dag (Les mer)

Derimot kan jeg heller konsentrere meg om de sise 2 kilometerene av ruta mellom Røyningsbu og Sandve. Ved stidele på Langemyr, tok jeg til venstre og opp mot det høyeste punktet sør for Burmaveien: Sandvevarden (109 moh).

Toppturen tok Goturlaget på kveldstid et par år tilbake, etter at Fredrik hadde oppmålinger på hele Karmøy. Jeg gikk ikke til topps i dag, men har fortsatt en ond plan...

Etter å ha passert varden gikk jeg på god kjerrevei over myr og ved tjern. Foran meg lå Sandfjellet og viste vei med masta si.

Sandve

Den siste kilometeren var en fin nedoverbakke gjennom gårdstun og vakre beiter som knuget seg inn på bergene og fargela landskapet. Bekken sildret godt gjennom beitene, og med steingarder og spor etter fortid, var det hele ganske så billedskjønt.

Jeg vandret enda lettere på asfalt, ned til Sandve, og noen hundre meter nordvest på gangvei, og fant bilen, faktisk.

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei

Distanse: ca. 4 km èn vei

Terreng: Kjerrevei, sti, flatt

Vanskelighetsgrad: enkel