Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 3. juli 2011

Heiavatnet

Den første bratte kneika
Det var vel en ny cache som lokket meg hit, men en ny sti ble funnet, og en trivelig tur med Joachim ble det, da vi la ut søndags formiddag på en korttur fra Brekke og langs den gamle Austreivegen til Heiavatnet. Dette var en positiv overraskelse; -en fin kjerrevei, som er på god vei til å bli en sti. Vi gikk opp den bratte bakken fra Brekke i Kopervik, og var straks i mark som omkranset oss på alle sider, med berg, tjern og granskog.


Litt lenger inn på veien kom vi til et stort vanntårn, hvor Joachim var lysten på den første sjokoladebollen, og hvor vi fikk utsikt mot vatnet, og målet for turen. Herfra bar det raskt nedover på en mer utnyttet grusvei, ned til vatnet hvor en lett tilgjengelig cache var å finne og hvor vi kunne lese plakaten om det fredete naturreservatet hvor det yrer av fugleliv og gjedde i vatnet, som faktisk er sjeldent på disse kanter.

Stenen ved Heiavatnet
Vi satte oss rett og slett på en sten og lyttet til mangfoldet av fuglelyder, før vi vadret hele veien hjemover, med samtaler om reve-feller og revebjeller, som ble nok en oppdagelse for 10-åringen. Så var planene klare for neste tur, denne gangen i gobåten..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar