Rundt Tistreivatnet

Tredemningen ved Tistreidvatnet

I kveld gikk goturlaget en lengre runde enn forventet. Fredrik var rent sjokkert etter at jeg opplyste om tidsbruken til den første og kjente distansen fra Brekke til demningen ved Tistreidvatnet. For goturen i kveld var lagt rundt hele vatnet...

Vi vasset i grøtsnø opp til tredemningen, på en liten halvtime, og det var alt vi kjente til leden fra før. Nå skulle vi på ukjente stier helt til Vaulen, der sti krysser sti, og skog krysser...skog. Vi vasset videre i grauten, og kom inn i tett skog, men med fine stier.

Eneste ankepunktet var at kartet bare viste rundt 10 trær inne i skogen, mens vi telte hundrevis... Lenger inne i skogen ble stiene dog våtere og våtere, men vi ga oss ikke før vi så en innsjø-lignende dam sperre hele leden vår. Da tok vi en skjebnesvanger avgjørelse: Å ta de 10 tunge høydemeterene opp mot Brekkevasshøgda. Vi kavte og strevde i 3 minutter før vi var på fjellkammen, og jeg satt til og med fast skoen under en sten (!) Stort drama der, altså.

På bakketoppen var Fredrik observant, og oppdaget dyrespor. Han pekte på et av de, og lurte fælt på hva det var. Jeg svarte så godt jeg kunne, etter lang erfaring i fjellet, og med en ubestridilig interesse for dyreliv: "Harespor". Fredrik blaffet til, og sa: "Men harer har da ikke bare 3 ben!" Vi grunnet på det i saktmodighet, i det vi gikk sørover....

"Åkrakartet"

Men DER! var vi rett ved en stupbratt kant, og det var langt ned; - rundt regnet 10m. Vi tok frem GPS, og fant ut at vi hadde tatt en omvei oppe på høgda. Gå fra stien er sjelden suksess for oss.... Der måtte vi klatre ned igjen gitt, og det skjedde med stil, i stor fare for brake i øynene og det som verre var; -barnåler i trusa...

Ned fra skrenten kom vi likevel, og gikk østover mot stien igjen. Nå kom vi snart til et vakkert dalføre (for vi kunne se uten hodelykt, nemlig). På "Åkrakartet" vårt stod det "Jerikodalen". Det var altså her Josva og de 7 dvergene gikk i ring til fjellet falt ned (tidligere kalt Dovre)...
Dalen hadde små kuperte fjellhøyder, og frister til gjentakelse på dagtid. Men vi måtte videre. Kvelden nærmet seg natt.

Forbi Jerikodalen, kom vi over en høyde der stien var like usynlig som sola. Fredrik gikk i sitt favoritt-terreng, og bakkebeina mine ble hengende etter, med en smule skepsis. Men etter enda en høyde var vi på kjente stier over Buvassdalen, og gikk i retning Vaulen; østover.

Ved Vaulen fant vi spor etter mer dyreliv. Det var damespor i snøen, og enkle som vi var, fulgte vi disse. Fredrik var fortsatt overbevisende i gange, mens jeg slo gjennom med min skepsis og mante frem en kritisk kommentar. Vi var på vei mot Aureidvatnet, og ikke langs Tistreidvatnet, som ønsket. Dermed ble det en brøytetur igjen til vi havnet på en delvis gjengrodd sti nordover igjen.

Langs denne stien var det vakkert, og også her fristet omgivelsene til dagstur. Vi gikk i vannkanten, og hadde sikt over det småkuperte landskapet på andre siden av vatnet. Etter en stund kom vi til en fin liten bukt, med knudrete fjell som så 10 ganger høyere ut, enn de var. Men vi måtte videre. I det smaleste sundet av Tistreidvatnet, tok vi av mot vest, og retning Austreidvatnet; - denne gangen på rett sted. Vi fulgte steingarden, og håpet på at dette var stien. Det tok heller ikke lang tid før vi var på en langt bredere og tydeligere sti, som førte oss tilbake til Brekke; 3 timer etter start, og veldig nært midnatt....

Tid: 3 t rundtur
Distanse: ca.8 km rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels

Terreng: Kjerrevei, stier, småkupert

Cacher i området: 3 + omegn


<<< Trykk på kartet for å zoome