Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.
onsdag 16. mai 2012
"Off-pist" ved Holmavatnet
Forskjellen på sti og ikke sti, lot seg merke, da vi i kveld tok turen fra Mjåvatnvegen, mot Ytre Holmavatn for å finne turorienterings-poster i villmarka. Vi startet fra et stipunkt midt på vegen og vandret freidig inn mot Butjørn, til demningen ved Ytra Holmavatnet. Dette er terreng vi ikke hadde gått før, og vi skjønte fort hvorfor...
Butjørn
For etter demningen ble stien mindre tydelig og vi befant oss brått i voksende skog:
Etter den "fantastiske skogplantingen" i forrige århundre, har ikke skogen på Karmøy blitt holdt nede. Det lønner seg ikke nok. Derav bondeopprøret vi har i år (?) Resultatet er at skogen kryper over myrområder som dette. Det er heller ikke særlig mye beite i området, så brakene vokser fint og dekker det som er igjen av lysninger. Nå er det juletrær her, men om ti år, er det nok høyvokst granskog i området. Følg med å se (!)
Krypende juletreskog
Klovning-steinen
Når man ikke har sti å følge, som i dag, er derfor terrenget noe ulendt. Inn i den krypende juletreskogen gikk vi, og fant en kløyvet kampestein vi straks døpte til "Klovning-steinen" -inspirert av Utsira turen i vinter... Videre inn i den krypende skogen fant vi den første posten, godt plantet i en myr-renne, slik at vi fikk lov å bli våt med en gang. På orienteringskartet til Fredrik, så vi en bred sti rett i nord, og etter å ha fått halve jula i øyekroken, var dette en fristelse vi ikke kunne motstå.. Vi fulgte dermed stien østover til Ytre Holmavatn, og fortsatte letingen i nordlig retning langs neset som grenser mot det som "Norgeskart" kaller for Nøkksvatnet, og som sikkert het det en gang før reguleringen...
For oss nøkket det i ben og armer, da vi prøvde å ta oss ut på nesetippen, der posten skulle ligge. Her var det ingen sti. Derimot tettvokst med braker, gran, og stein. Enkelte plasser var det så tettvokst med braker, at vi ikke fant skogbunnen engang (!). Det ble derfor en omstendelig tur utover, som sikkert aldri kommer til å gjentas. Men med godt humør og høy motivasjon, fant vi til slutt både skogbunnen og posten.
Vassing Mathilda
Det var nok for i kveld, og vi ønsket en snarlig tilbaketur i lettest mulig lende. Fredrik var våt til beinet. Det regnet nemlig vannrett i kveld, og våte greiner strøk over alle klærne våre. Vi var også lei av å karre oss frem i kratt og skog, så Fredrik mistet tålmodigheten (glad likevel) og vasset seg gjennom en hel vik, før vi fant lysning i marka, og kunne gå i lettere terreng, og tilbake til startpunktet. Se den lille filmen om "Vassing Mathilda"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar