 |
| Rondslottet og Vinjeronden |
Sommergoturen 2014. Vi befant oss i Sør-Rondane, På
Rondvassbu ble det natt og morgen neste dag... I dag tok vi utfordringen og pakket med oss alt for å gå over Rondslottet, - og videre til Bjørnhollia. To topper over 2000 meter, 13 km i lengde. Det skulle bli den hardeste dagsetappen i Goturlagets historie, hittil...
Turen er 13 kilometer, som ikke er avskrekkende, men høydeskalaen forteller litt:
900 m opp - 100 m ned - 200 m opp - 1000 m ned - 100 m opp - 100 m ned
Vi snakket litt med driftslederen på Rondvassbu om turen til Bjørnhollia, og han var overrasket da vi sa vi skulle over Rondslottet, - den lange veien til Bjørnhollia. Han nølte nok en gang da vi sa vi skulle bære tung last over fjellet. "Det blir en drøy tur!" sa han og ønsket oss god tur...
Vi gikk ut døra og så håpefullt oppover. Over hodene våre var det gråstein. Over gråsteinen var det gråe skyer. Håpet var at det skulle lette i 14-tiden, omtrent når vi regnet med å stå på toppen av Rondslottet- 5-6 timer senere. Vi satset ikke på høy fart.
 |
| Svartnuten i sikte |
Så begynte klatringen. Det er bratt opp fra hytta, men så slakker det litt opp mot dalen som heter Rondholet. Sekken satt godt på ryggen min, men var tung, og jeg tenkte en og annen tanke om kreftene ville holde...? Vi gikk i rolig tempo, klar over at vi nok ville bruke 10-12 timer på ruta i dag.
 |
| Rondholet (ca.1450 moh) |
Når vi kom opp til Rondholet en liten time senere, kjentes det ut som en tur vi skulle klare, og motet var godt. Vi hadde allerede hatt en oppstigning på nærmere 300 høydemeter... Nå flatet det ut og et hol av en dal lå foran oss. Innerst i dalen en vegg av ur, som vi skulle få smake etterpå...
Enda en time gikk det før vi var inne med ura. Vi gikk fortsatt rolig, redd for å slite oss ut for tidlig.
Landskapet var steinete og øde, med knallgrønn kartlav som dekte steinene, og bidro til en langvarig prosess for ønsket vegetasjon. Dette forsinket likevel ikke
oss ytterligere. Nå lå en bratt steinrøys foran oss...
Det gikk, om mulig, enda saktere opp den bratte ura. Likevel var vi oppe på en god halvtime fra dalen, og hadde nå klatret enda 300 meter. Ura lå som en egg mellom Rondholet i vest og Storbotn i øst. Vi var nå på ca.1750 moh. Nå gikk realiteten innover oss, der vi så hvilken jobb vi hadde å gjøre...
 |
| t.v. Vinjeronden t.h.Rondeslottet |
I nordøst så vi 4 topper, og skjønte at den siste og høyeste var selve Rondslottet. Et passende navn på fjellet. I fjellveggene ser det ut som steinene er omhyggelig plassert som murene i en festning. Fjelltoppene rundt står som vakttårn og omkranser dalbunnene rundt. Vi var i et eventyr og prinsessa foran meg var klar for neste bakke. Nå skulle vi vinne slaget om
Vinjeronden først, og deretter Rondslottet, murvegg eller ikke!
 |
| Ryggen av Vinjeronden |
Bakken kjentes tyngre nå, og midt i den fant vi ut at mer energi måtte inntas, I sekken hadde vi med både primus og rask mat, samt godt vann i flaskene. Det ble et kraftig måltid, og vi var snart klar for å bestige den første fjelltoppen. Da brøt regnet løs. En sky suste forbi oss og vi heiv på oss ponchoene i full fart og unngikk å bli søkkvåte. 10 minutter senere var det over...
 |
| Fra toppen av Vinjeronden 2044 moh |
4,5 timer etter start nådde vi Vinjeronden. 2044 moh. De fleste bruker nok mindre enn 3 timer fra Rondvassbu... Veien videre mot Rondslottet så tung ut. En steinrøys som skulle føre oss 100 meter lavere. Deretter oppover dobbelt så mange høydemetere. Men aldri så nærme som nå. Sekken kjentes tyngre på ryggen nå, og jeg justerte hele veien for at den skulle sitte godt.
 |
| Rondslottet i sikte |
Vi så mer og mer blå himmel, og det motiverte oss til å fortsette videre. Det er utrolig hva litt sol kan gjøre på motivasjonen. Veien føles kortere, og gledestankene, opplevelsene og motivene kommer enda bedre frem. Vi trengte ikke stålsette oss for å fortsette...
 |
| Vinjeronden bak oss |
 |
| Storronden og Storbotn |
Veien ned i søkket var tyngst. Det er ikke noen god sti her opp på toppene. Nysnø lå over ura, og gjorde det vanskelig å plassere beina. Men til bunns kom vi, og foran oss hadde vi den siste ura opp mot toppunktet på slottet.
Langt oppe i ura flatet bakken ut, og vi hadde bratt steinrøys på begge sider. Det var mindre snø her og sola skinte fremdeles. Men i øst så vi mørke truende skyer komme mot oss, og vi gjorde det vi kunne for å sette opp farten. Utsikt på toppen var dagens fremste mål. Dessverre kan vi ikke gjøre mye med været....
 |
| Mørke skyer fra øst |
Vi fortsatte så fort vi kunne. Det ble ikke raskt, men bena holdt oss fremdeles oppe. Tørsten var mer påtrengende nå, og vi hadde lite vann. Godama hørte sildrende vann og sprang bort for å fylle flasken i den lille strålen av smeltevann som rant over kanten av en stein.. Vi slukket tørsten, og gikk siste ura opp til toppen. Rundt toppen åpenbarte det seg et underverk. Skyer fra nord og sør omfanget fjellet, og mot vest lukket det seg sakte og vi ble omringet av et skyteppe.. Nå begynte det å snø...
Vi så ikke varden før vi var der. Vi kjente riktignok at ura slakket seg ut, mens vi gikk på fine steinheller. Men så skimtet vi den i snøværet. Vi hadde nådd Rondslotett 2178 moh, - kongen av Rondane.
 |
| Rondslottet 2178 moh |
 |
| (sladdet) |
Hele 6,5 t brukte vi opp, mot 3 - 4 t normalt. Med tung last i tillegg til det vanlige gotur-tempoet, sier det seg selv at vi hadde en egen skala i dag. Det ble kaldt i snøværet og vi tok et omskifte. Ull måtte innerst! Noen kjappe bilder og bevismateriale ble gort unna, før vi fortsatte nedover i øst. Neste mål: Bjørnhollia. Vi ante ikke hvor lang denne turen skulle bli. Det er jeg glad for nå...
Nå måtte vi gå på sleipe glatte steiner nedover. Nysnøen hjalp ikke så godt til festet. Det virket ikke så bratt til å begynne med. Men akkurat i det skyene drev vekk bak oss, åpenbarte det seg en bratt nedoverbakke med steinur så langt øyet kunne se. Nederst i ura så vi et elveleie, og en lang dal helt ned til vegetasjonen. I øst fikk vi øye på den spisse Høgronden (2115) , og skimtet også Dørålen i nord. Skyene lettet og utsikten var til å ta pusten fra enhver. Langglupdalen lå nede mellom føttene av fjellmassivene og strakte seg fra nordvest til sørøst. Nederst i dalsidene hadde naturen laget et giraffmønster. Dalen så liten ut her oppe fra. Vi skulle erfare noe annet...
Nedoverbakken ble svært tung nå. Det er ingen si ned ura, men det er T-merket. Vi måtte lete etter neste stein å sette foten på, hele veien, og tyngden i kropp, ben og rygg satt godt i oss nå. Likevel var det knærne som kjente det best. Fra toppen og ned til elveleiet i Langglupdalen er det hele 900 høydemeter i en og samme steinur. Vi så noen somlere langt der nede. Først trodde vi at det var noen som hadde vært på toppen, men så så det ut som de var lite i bevegelse, og undret oss over dette...
Snart skjønte vi at de ikke gikk tur, men stod nærmest i ro. Enda nærmere så vi at det var et dugnadslag som merket stien. (sti er å ta litt hardt i) Vi slo av en prat og forhørte oss om tiden ned til Bjørnhollia. De pekte ned på elva og mente det skulle ta 2 timer fra dalbunnen. Fine stier, og ikke så bratt, mente de. Klokka hadde nå blitt 17, og vi hadde 4 timer på oss. Skulle gå bra, tenkte vi.
Nedover ura gikk det saktere og saktere. Bena holdt oss oppe, men vi kjente høydemeterene langt opp i ryggen. Omgivelsene var vakre, men hodet tenkte mest på å holde ut hele ura og dalen som lå foran oss. Vi nærmet oss elveleiet, da dugnadslaget kom forbi oss. De skulle rekke siste bordsetning på Bjørnhollia og var bekymret for den lave hastigheten vår. Vi betrygget dem om at vi bare var slitne, og at det derfor gikk sent, men ba de gi beskjed til hytta at vi kunne bli for sent til måltidet. De skulle hilse ned og be de legge av mat til oss når vi kom. Kvelden var reddet.
 |
| Nede ved Langglupbekken |
Hele 2 timer brukte vi ned ura, og kom endelig ned til Langglupdalen. Nå hadde vi gode stier foran oss, og regnet med resten av turen som barnemat. Men kropper regnet annerledes...
 |
| Langglupdalen |
Nedover dalen ble kroppene våre mer og mer slitne. Vi fikk ikke opp tempoet noe særlig, og på tross av gode stier, kjente vi at bena så vidt ville ta oss fremover. Men motivasjonen var måltidet og en seng å ligge i. Vi gikk på vilje og stålsatte oss for hvert steg. Langglupdalen heter ikke Langglupdalen uten grunn. Idet siste bordsetning var i gang på Bjørnhollia krysset vi Langglupbekken, og måtte trå til for dagens siste stigning. Bare 100 høydemeter, men som etter 12 timer på tur kjentes som 1000....
 |
| Rondslottet i horisonten |
Nå gikk vi inn i siste etappe av turen. Siste etappe av krefter og vilje satte vi i oss når vi gikk opp bakken og mot Veslsvulten. På andre siden av høyden ligger Bjørnhollia. Det var nokså flatt når vi rundet høyden. Stien var steinete, og det merkes når man er slitne. Farten var lav og det kjentes som en evighet å runde den vesle høyden. I øst lå lav og mose og farget landskapet i sin pryd. Myldingsgjelet. Jeg klarte å ta frem kamera og fanget noe av det jeg så. Bevismateriale....
 |
| Myldingsgjelet |
 |
| Veslsvulten 1579 moh |
1,5 t senere var det ikke mer igjen av kroppene våre. Foran oss lå det en grusvei, som ledet oss ned til dagens endelige mål, Bjørnhollia turisthytte. Å se det vakre tunet ligge foran oss var en stor lettelse i kropp og sinn. Vi haltet oss ned til hovedinngangen kl.22.00, og boltret oss gjennom døra. De hadde lagt av mat til oss. Å lykke.! Vi var velkommen og de hadde ventet på oss. Vi slukte maten og kom oss på rommet så fort som mulig. Vi hadde klart det. Men nå var vi mest slitne....
 |
| Bjørnhollia turisthytte |
Tid: 10-12 timer med lett sekk
Distanse: 13 km
Terreng: sti, steinur, bratt
Vanskelighetsgrad: krevende
Til info: Den normale ruta mellom Rondvassbu og Bjørnhollia går gjennom Illmannadalen. Ca. 5 t.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar