Off- pist til Hustveitsåta

Hustveitsåta 1187 moh

Vi befinner oss i Svandalen i Sauda, og ferierer en uke på Bekkestova. I går hadde vi en oppvarmingstur til Hovlandsnuten (931 moh). I dag står Hustveitsåta (1187 moh) for tur. Dette er en mye lengre og krevende tur.

Det er to muligheter å gå på sti til Hustveitsåta. Den ene og vanligste ruta går bratt fra Jonegarden på Hustveit, en tur/retur på omlag 6 timer, 14 kilometer og 900 høydemeter. Den andre ruta er nok mer brukt av hyttefolket i Svandalen og går fra Djuvsbotn. Denne ruta er en tur/retur på 4-5 timer, 10 kilometer og 500 høydemeter.

Bratt opp bakkene fra Kjerringtveit

Vi, derimot, starter lengre ned i dalen og går off-pist fra Kjerringveit, over Botnanutene, opp til "Aksla" og videre på "Djuvsbotn-stien" opp til Hustveitsåta. Til sammen blir dette omlag 20 kilometer og 12 timer ute på tur...

Værvarselet var lovende lengre ut på dagen, så vi satset på sol på toppen. Jeg drev ivrig markedsføring for denne off-pist-ruta, etter å ha erfart en vakker tur på sørsiden av Svandalen i september. Godama hadde fortsatt kneet fra Goturen til Veslesmeden i minne, men lot seg friste til bakkene rett ovenfor hytta. Dermed startet vi tidlig og la ut på en real turdag i Saudafjellene.

Det er bratt opp kjerreveien fra Kjerringtveit. Enda brattere er det, når villmarka kaller og vi går opp bakkene mot Storenut. Den første timen er en lang motbakke. Vi kommer inn i bjørkeskog og gjennom myrområder før vi når kanten av Storenut, og det flater litt ut. Herfra er de flott utsikt over Svandalen med fjellene sine på andre sida.

Ved Storanut

Videre går vi over et lite myrområde før neste avsats snart begynner. Her oppe i høyden oppdager vi rik multemark. Men sesongen er over. Vi legger området til minnebrikken, og tenker på fangst neste år heller...

Litt for sene til multene i år...

Det er vått og krattete videre opp til neste høyde, og vi kaver litt mellom fjellbjørk, ormegra, gjengrodd ur og lyng, før vi når neste platå, som er en belønning i seg selv, med sine maleriske pytter og tjern, med et fargerike som omkranser dem, og himmelen over som gjenspeiler seg og er rent forfengelig...

Videre innover går vi gjennom et lite dalsøkke, før vi begynner på stigningen mot Botnanutene. Her så jeg kongeørn i fjor og tar frem den tunge linsa, klar for noen virkelige nærbilder. Men i dag er ørnen sky, og blafrer ikke med vingene. Det er sikkert vitenskapelige grunner til det.

Vi kommer oss raskt opp på Botnanutene og fortsetter videre en bratt li ned til Botnaskaret. Her bestememr vi oss for ikke å gå over høyden, men følger fjellsida på nordsiden, og mot topptrekket i Djuvsbotn. Nå er det ikke lenge til vi kommer på sti.

Nussvatnet, sett fra Botnanutene

Det er turens minste opplevelse å gå opp heistrasèen til Aksla (800 moh), men den blir unnagjort på kort tid, med unntak av en liten energibar som vi hiver i oss før vi fortsetter opp mot Aksla (Sømløkjenskaret). Nå kommer vi på sti, og kan følge trygg merking resten av turen. Det er ikke verdens beste stier over Øvrastølheia, men tett merking gjør at det er lett å finne veien.

"Aksla" 805 moh

Øvra Svartavatnet

Vi kommer til et toppunkt, der vi ser ned på Øvrastølsvatnet (698 moh), hvor "Hustveit-stien" kommer opp. Vi stusser på at vi nå skal i nedoverbakke og mot vatnet, men stoler, fornuftig nok, på merkingen og fortsetter etter stien. Der oppe ligger et idyllisk tjern hvor himmelen speiler seg i vatnet, og jeg er glad jeg er her. Vi har nå vært på tur i over 4 timer.

Øvrastølsheia

Øvrastølsvatnet 698 moh

Vi huffer litt over tapet av høydemeter, men etter huffingen tar vi tak i oss selv og fortsetter, nå mot bekken som renner ned til vatnet, fra Storavatnet 160 meter høyere. denne bekken fosser godt, og stien leder oss på nordsiden av denne. Det er et skar oppover med etpar partier med noen kleiver. Lyden av fossende vann er herlig, og vi vet vi snart får sikt mot målet.

Når vi har kommet oss over bekken, og er helt oppe ved Storavatnet (860 moh),  gjenstår bare en liten fjellrygg, før oppstigningen til "såta". Vi går over ryggen, stadig beruset over vannpytter og tjern som leker i lyset av blå himmel og påtrengende skyer.

DNT-dugnad: Vi rydder stien

Det hele gjør oss sultne, og vi finner ut at det hadde vært godt med litt lammeskav, som vi pakket ned i sekken. Her oppe er det litt trekk, som gjør det til en utfordring å finne le. Godama snor seg mellom noen kampesteiner og finner en meter le for vinden. Til vår store forskrekkelse ligger både matskåler salt, pepper, og rømme igjen på hytta, noe som gjør at vi ender opp med nokså smaksløs suppe, skuffende nok.

Lunsj i røysa

Vi bryter opp så fort vi kan, og fortsetter oppover fjellryggen til "såta". Denne delen av turen blir den mest oppløftende av flere grunner: Vi er snart fremme, sola bryter gjennom skylaget og varmer oss opp, og utsikten blir bedre enn noen gang i dag. Vi får farten opp og eter høydemeter til dessert, opp de vakre og grønne bakkene til toppen.

Vardanuten og Storavatnet

"såta"

Endelig på toppen, og vi har en overraskelse til oss selv i sekken. En praktisk plastflaske av vin, som vi spretter etter en langvarig photoshoot. Den er kanskje ikke temperert, men bare tanken gjør dette til en kjærkommen belønning. 

Fra toppen er den beste utsikten skyene som driver hissig forbi. Når de har passert forbi, er det utsikt lang vei. Vi ser til Etne i vest, til Sand og Ryfylke i sør, og i et skylette får vi glimt av Ravnafjell i nord. Det er merkelig å se masta ovenfra, når vi ellers er vant må å se opp til masta, nedenfra.

Vi nyter synet en god stund, før vi skjønner at det kommer til å bli sent før vi er tilbake. Vi har brukt nesten 6 timer fra Bekkestova, og har hele veien hjem igjen. Det er allerede ettermiddag. Vi går i samme idyll tilbake ned bakken, og stopper selvfølgelig massevis for å ta bilde av den veldig grønnkledde bakken, i kveldslyset.

Nå kjenner allerede Godama smertene komme tilbake i knærne, og vi forstår at veien tilbake nok blir like lang. Vi har i utgangspunktet bestemt oss for å følge stiene helt ned til Djuvsbotn, og hytteveien de siste kilometerene til Bekkestova. Vi har ca. 10 kilometer foran oss. Hver bakke er en utfordring nedover, mens flatene og oppoverbakkene går bedre. Fra Aksla er det bare nedoverbakke igjen, 500 høydemeter og 4 kilometer ned til hytta.

Mot Djuvsbotn

Godama finner teknikken og setter foten med minst mulig smerte steg for steg, og jeg går rolig bak, og tar meg tid til å fotografere i et stadig dunklere lys.

Ravnafjell

I ellevte time på tur når vi Djuvsbotn, og det er "bare" 3 km med grusvei ned til hytta. I Djuvsbotn ligger det mange minner fra Godamas barndom, med manuelle skiturer, en kiosk i dalen, og pølser og brus. Fra Djuvsbotn er knærne nå så ille at hun bruker teknikken fra sist, og jeg leier henne baklengs hele veien ned til hytta.

Og etter en strabasiøs og opplevelsesrik dag i fjellet, er det godt å endelig komme tilbake til lune Bekkestova, med bekken sildrende rett utenfor døra, og egg med bacon fresende i stekepanna, for ikke snakke om klunkelyden. Drikken er medbrakt....

---

Den tryggeste og letteste veien går langs stien fra Djuvsbotn (ca.600 moh) eller kafèhuset til skisenteret (ca.400 moh). Om du likevel vil prøve deg off-pist i liene sør for Svandalen, kan du følge denne tracken:

Lenke til UT.no-kart

GPS-track

Distanse: ca.18 km
Tid: ca.12 timer
Terreng: bjørkeskog, myr, bratt, sti, vei
Vanskelighetsgrad: Krevende