Goturen: Fire hjul og åtte ben til Olalihytta

søndag 10. august 2014

Fire hjul og åtte ben til Olalihytta

Nye Olalihytta anno 2014

Det var den dagen jeg fant ut at man fint kan bruke redskap med hjul inn til Olalihytta. Det har pågått en omfattende ombygging av hytta, noe vi erfarte vinteren 2013. Derfor er anleggsvei laget innover. Nå jobber fjellaget med å tilbakeføre mest mulig til naturen, men vil likevel ha åpen en gruset sti slik at det kan trilles barnevogn, og gode rullestoler inn. Valget på søndagsturen ble derfor med fire hjul og 8 bein til Olalihytta.

Det er flere veier til hytta, men vi har alltid valgt å gå fra Oppheim, mellom Ølen og Etne. Her er god parkeringsplass, der avgiften betjenes med en sms. Enkelt og greit, når man ellers har vanskelige og avanserte mobiler.

Joachim, Jørgen og Ingeborg klare!

Vi gjorde klar Jørgens permobil, og satte fart. I dag gikk vi fort, nemlig. Det var ikke akkurat solskinn, men temperaturen var god, og ikke var det mye vind heller. Vi hadde 5,5 km foran oss.

Småkupert i starten

Den første kilometeren går litt småkupert, og snart kommer man til stidelet, der veien fra Sandeid / Fjellstølen flettes inn på hovedstien. Etter dette går det litt brattere opp mot Hest.

Bratt bakke mot Hest

Opp bakken hadde vi allerede klatret 100 høydemeter, og vatnet Toska lå der på et lite platå, stakkar!
Lenger fremme så vi neste høyde, en slakk bakke opp til 515 moh. Tiden gikk saktere enn oss og snart var vi der også.

Over toppen

Toska 465 moh

Utsikten var et vidt dalføre med Ongelsvatnet liggende midt i. På vinteren krysser man dette vatnet, men nå sommerstid mått vi runde det i nordenden. Det var gode stier, og tiden hadde fortsatt ikke tatt oss igjen, da vi gikk ned dalføret og opp igjen på andre siden.

515 moh Ved Ongelsvatn. Ongelshøyden bak t.v.

Det var en bratt kneik opp ved Ongelshaugen, men like bratt ned igjen til Olalihytta denne siste kilometeren.

Bratt opp fra Ongelsvatn

Bratt ned mot Olalihytta

Vel fremme møtte en ny, men nokså lik hytte oss, med flagget til topps og vaffeljernet i arbeid, for ikke snakke om det eldre paret som var der som hyttevakt, da.

Furevasselva

Hjultilpasset hytte

De hadde nok mye å gjøre i dag. Kortautomaten virket ikke, og jernet lot seg ikke stresse. Litt kø ble det altså i den vesle kafèdisken. Hytta var blitt fin den, men kanskje litt lite personlig. Men det er jo folk som lager sjel i slike hytter, så åndene skal nok få tid til å røre på seg etterhvert som tiden og ungdommen osv.

Vaflene nytes

Etter en herlig vaffel og kaffe, fikk vi nødvendige dobesøk unnagjort, før returen lokket oss i like god fart tilbake til parkeringsplassen, omtrent på samme måte, men motsatt, om du forstår. Motivene var ikke færre, de heller.