Goturen: Sandvasshytta fra Buer

søndag 10. juni 2018

Sandvasshytta fra Buer

Sandvatnet

Vi ser at vårens sommer er på hell, for nå går vi inn i sommermånedene på Vestlandet, som ofte betyr slutt på sommeren. Dermed planlegger Goturlaget en 2-dagers tur til DNT-hytta ved Sandvatn. Ruta har vi lenge snakket om, både som et vinterlig og sommerlig alternativ. Men i år rakk vi ikke å gå på ski, tross enorme mengder med snø. Så nå; allerede tidlig i juni later det til at snøen har forsvunnet i Etnefjellene. Da benytter vi sjansen.

Vi tar med oss alt oppdatert utstyr for ikke å gå glipp av de mange motivene vi forventer oss. Det skal vise seg å være verdt det. Etter overnatting på basecamp Gohytta, kjører vi opp den vakre Åbødalen fra Sauda, og inn til Buer hvor vi skal ta bena fatt. Det er fortsatt varmt i været, så vi har forsikret oss mye vann i sekken. Dette skal vise seg å være litt overflødig...

Buer

Vi kommer som regel sent i gang, og i dag er intet unntak. For selv om vi vet at en 10 km lang tur er lang nok for en dag, rekker vi ikke å ta første skritt før langt utpå formiddagen. Men det skal gå greit. Anslagsvis er turen på effektive 5 timer. Vi har beregnet goturtempoet til 8.

Buer sånn så fogglane ser det

Første fotostopp blir ved jettegrytene, som Buer er mest kjent for. Her har Moringdalselva skuret og stått på i årevis for å skure fine kjeler i elveleiet. Det er mange av de, men vi må tenke på ferdsel, og blir ikke lenge.

Fra Buer er det lange myrsletter med en forbløffende panorama av spektakulære fjell og fosser som omkranser dalen. Freia melkesjokolade beiter i bunnen av dalen, og i disse omgivelsene, kan vel ingenting være mer nasjonalromantisk.

Det tar ikke lang tid før vi er inne i en trang dal hvor Vio har gravd seg dypt med i dalbunnen og døpt seg om til Buerelva, nederst i kløfta. Vi har kommet til Store Trongjå: En motsetning til Vio lenger oppe.

Takhidler

Vioskaret

Vi fortsetter opp langs Vio i en god stigning opp til Vioskaret, før dalen vider seg ut. En gammel støl ligger i et delta her oppe. Vio har sammen med Nordskarelva bredd sine elveløp, slik at dalen har blitt en labyrint av vannføring. Dette må studeres nøyere, så vi tar litt av fra den merkede stien og setter oss opp ved stølene for å nyte utsikten med en liten lunsj.

Vio

Nå ligger bratteste delen foran oss. Opp mot Vionordskaret (Vio - nord - skar) er det en kort men bratt stigning som skal innvie oss til høyfjellet. Vi kommer i nærkontakt med buldrende fosser, og oppoverbakken går i rykk og napp, da pustepauser blir strengt nødvendig. Men gleden er på vår venstre side, der fossene faller i fanget på oss, og gir oss motivasjon i stigningen.

I selve skaret er terrenget grovere. Her må vi gå på en hylle mellom ras og brattheng, og i midten glefser en siste rest av snøfonn og smeltevann og innbyder oss til fest i undergrunnen. Men vi overlever, og snart blir dalen bredere og bakkene slakkere. Det er da jeg snubler og slår meg i kneet. Skuffende. Burde vært mer dramatisk...

Vionordskaret

Videre hopper vi over bekker og småfosser og stiger langsomt opp mot toppunktet 900 moh. I de øverste 100 meterene er det en del snøbreer og fonner å gå over. Så sent på våren kan noen av disse være utrygge, men vi unngår flere dramaer (det skjedde nede i bekken, dessverre). Over fonner, gjennom småskar og så er vi endelig på toppunktet og kan se Sandvatnet på andre siden.

Sandvatnet

Vi går nedover et lite stykke og tar en god pause. Med utsikt over søndre del av vatnet spiser vi en enkel matbit og sender "foggelen" opp. I sørvest enden ser jeg passasjen hvor jeg og gutta kom over litt tidligere i fjor. Da gikk vi over en kilometer på snøfonna inn mot hytta. På tross av et snørikt år i år, er det nå bare mindre fonner igjen.

Vi fortsetter ned i et dalsøkk, før det er slakt opp igjen og vi får full oversikt. Nede i neste dal renner en bekk gjennom Vinjarkvelvane, som er et gammelt flatt beiteområde. Bekken har mye vann i seg og brysker fram en elv. Vi går ned i bratte fonner mot dalen, og er fristet til å renne på baken. Hadde det bare ikke vært for bråstoppen, der fonna slutter...

Sandvasshytta

Ned mot Vinjarkvelvene

Nede i bunnen ser vi at det merkede vadestedet har for mye vann og strøm, så vi leter etter grunnere vann lenger oppe. Vi må takke oss til å vasse gjennom elva, og blir godt gjennomtrukket av vann. Men det gjør ikke noe. Nå er vi snart fremme.

Vi følger vannkanten på en noe grov sti inn til hovedleden "Gullruta" og følger den et par hundre meter inn til hytta. Turen tok 8 goturtimer.

Denne helga er det dugnad, så det er mye aktivitet på Sandvasshytta. Vi blir bortvist til store soverom, mens dugnadsgjengen innbyr til fest for seg selv med komle og saltkjøtt som de har fått flydd opp. Selv klarer vi oss med kjøttdeig og spaghettisaus. Ute later det til at sommeren forsvinner gradvis. Skyer tetter den blå himmelen, og vi forbereder oss på en våtere dag i morgen.

Men neste dag har det klarnet opp igjen. Etter en fin frokost med nydelig utsikt, legger vi ut på retur.
Nede ved Vinjarkvelvane finner vi et bedre vadested nærmere vatnet, og klatrer raskt opp fonner og fjellvegg, og er ganske snart inne i Vionordskaret.

På veien tilbake oppdager vi nye motiv, og med nedoverbakker hele veien ned, går turen ganske lett. Vi er nede på drøye 5 timer, og stopper litt opp på Buer for å beskue jettegrytene nærmere. Sommerværet er tilbake, og varmen vi allerede har blitt bortskjemt med fortsetter videre....