Tinderne
Juli 2022 oppholdt vi oss i Romsdal og Sunnmøre for å date berømte tinder i noen av Norges mest fryktede og trolske fjell. Det ble et opphold med mye dårlig vær, og ikke spesielt tett mellom turdagene, men de turene vi gikk var så fantastiske at de veide opp for alle regndagene i mellom.
Date VMiddagshornet
Vi har ventet lenge nok på været i Romsdalen og bestemmer oss for å flytte basecamp til Sunnmøre. Det er meldt noenlunde oppholdsvær i Ørsta, så vi benyttet regndagen i går til nedrigging, transport og oppringing av ny camp her. I dag skal det være opphold etterhvert, selv om skyene ikke ser ut til å slippe taket. Vi bestemmer oss for stevnemøte med en middels heftig topp nord i kommunen. Av alle halsbrekkende tinder og egger er nok ikke Middagshornet den mest heftige, og det er bra. Skjelven etter Romsdalseggen sitter fortsatt i kroppen.
Barstadsætra
Vi tar oss god tid til å vente på at det verste regnværet gir seg, men er klar ved Barstadsætra når regnet tar slutt tidlig på ettermiddagen. Her oppe er det god parkering, og godt skiltet. Etter en kort seanse på grusvei, går vi opp langs den brusende Barstadelva i skog og kratt til fjellandskapet åpner seg. Toppen ser vi ikke i gråværet, men vi satser på at skyene letter nok til å få utsikt der oppe.
Det er en lang og jevn stigning opp til Litledalen 570 moh, hvor det er et stikryss. På veien opp ser vi Grøthornet, som staker seg opp mot Klovetinden, og stiller seg på fremste rekke. Spektakulært landskap. Her tar vi oss litt niste, klare for en bratt oppstigning.
Grøthornet 914 moh - Klovtinen 949 moh t.h.
Vi følger skilting motsatt vei og ser en kam langt der oppe som vi resonnerer oss frem til at må være en del av Middagshornet. Oppover bakken dukker det opp flere småvatn gjennom Litledalen, som perler på ei snor. De heter Småvatna, treffende nok.
Småvatna 595 moh
Foran oss får vi en bratt bakke å slite oss opp. Høyden forsvinner under oss og for hvert blikk nedover er utsikten bedre og bedre. Nå ser vi snart Storvatnet i enden av snora med Småvatna. Kammen over oss ser uendelig lang ut. For i skylaget ser vi ikke til endes.
Når vi har kommet oss over den første bratta, har vi en egg foran oss. Ikke spesielt bratt på vår side, men lenger opp ser det veldig luftig ut, og jeg begynner å tenke på om jeg skal vurdere å være skeptisk.
Oppover langs den brede eggen nyter vi synet rundt oss. Fjellsida er grønnkledd og lun, og når skyene letter litt får vi noen nydelige utsyn over dalen langt der nede.
Nå kommer vi til et bratt parti, som ser ut som skal bli tung, men det viser seg å være overraskende fint å gå opp, og snart flater det ut. Her oppe endrer fjellformasjonene seg. Urene blir grove og utallige pinnakler stikker uryddig ut av fjellsidene. Vi klyver oss over de største kampesteinene, og går ellers lett fremover. Rundt oss tetter skyene seg til og i enkelte øyeblikk har vi bare noen få meter sikt.
Oppover blir fjellformasjonene mer og mer grove, men fjellfloraen gror fritt og vilt på og ved siden av steinene, så det er ikke noe gråfjell vi går på.
Etter 3 timer på tur kommer vi til hornet. Vi følger en fjellhylle ned i et lite skar, før vi får en siste klyve-etappe mot det vesle toppunktet. De siste metrene er vi glade for at skyene ligger så tett opp mot fjellet, for i lufta som beveger seg her oppe kjennes det ut som vi er ved et stup. Vi slipper unna med høydeskrekken, og kommer oss til topps.
Middagshornet i sikte
Siste klyve-etappe til toppen
På toppen ser vi først ingenting, men så letter skyene seg i noen sekunder om gangen, og vi skjønner at vi befinner oss på en eksponert topp. I noen sekunder ser vi også en smal egg, som ledere nedover på andre siden. For oss er dette nok. Jeg våger knapt å stå her oppe, så etter noen raske og lite presise bilder, går vi ned fra toppen igjen.
...det ukjente bak skyene
Eggen på andre siden
Litt mer skeptisk Benjamin enn Ingeborg
På vei nedover får vi mer sikt, og noen solstråler kjemper seg gjennom skylaget, slik at utsikten vises bedre. Etter 5 timer er vi tilbake ved start. Fjellet er vel ikke vakrere eller mer dramatisk enn når skyene leker med det. Nå er vi fornøyde av å ha vært på Middagshornet. Det er tid for middag...
KrevendeTid: 5t t/rDistanse: 7 km t/rHøydeforskjell: 880 mTerreng: Fjellsti, ur, jevn stigning, bratte partier, tørt, våte partier
Vi har ventet lenge nok på været i Romsdalen og bestemmer oss for å flytte basecamp til Sunnmøre. Det er meldt noenlunde oppholdsvær i Ørsta, så vi benyttet regndagen i går til nedrigging, transport og oppringing av ny camp her. I dag skal det være opphold etterhvert, selv om skyene ikke ser ut til å slippe taket. Vi bestemmer oss for stevnemøte med en middels heftig topp nord i kommunen. Av alle halsbrekkende tinder og egger er nok ikke Middagshornet den mest heftige, og det er bra. Skjelven etter Romsdalseggen sitter fortsatt i kroppen.
|
| Barstadsætra |
Vi tar oss god tid til å vente på at det verste regnværet gir seg, men er klar ved Barstadsætra når regnet tar slutt tidlig på ettermiddagen. Her oppe er det god parkering, og godt skiltet. Etter en kort seanse på grusvei, går vi opp langs den brusende Barstadelva i skog og kratt til fjellandskapet åpner seg. Toppen ser vi ikke i gråværet, men vi satser på at skyene letter nok til å få utsikt der oppe.
Det er en lang og jevn stigning opp til Litledalen 570 moh, hvor det er et stikryss. På veien opp ser vi Grøthornet, som staker seg opp mot Klovetinden, og stiller seg på fremste rekke. Spektakulært landskap. Her tar vi oss litt niste, klare for en bratt oppstigning.
|
| Grøthornet 914 moh - Klovtinen 949 moh t.h. |
Vi følger skilting motsatt vei og ser en kam langt der oppe som vi resonnerer oss frem til at må være en del av Middagshornet. Oppover bakken dukker det opp flere småvatn gjennom Litledalen, som perler på ei snor. De heter Småvatna, treffende nok.
|
| Småvatna 595 moh |
Når vi har kommet oss over den første bratta, har vi en egg foran oss. Ikke spesielt bratt på vår side, men lenger opp ser det veldig luftig ut, og jeg begynner å tenke på om jeg skal vurdere å være skeptisk.
Oppover langs den brede eggen nyter vi synet rundt oss. Fjellsida er grønnkledd og lun, og når skyene letter litt får vi noen nydelige utsyn over dalen langt der nede.
Nå kommer vi til et bratt parti, som ser ut som skal bli tung, men det viser seg å være overraskende fint å gå opp, og snart flater det ut. Her oppe endrer fjellformasjonene seg. Urene blir grove og utallige pinnakler stikker uryddig ut av fjellsidene. Vi klyver oss over de største kampesteinene, og går ellers lett fremover. Rundt oss tetter skyene seg til og i enkelte øyeblikk har vi bare noen få meter sikt.
Oppover blir fjellformasjonene mer og mer grove, men fjellfloraen gror fritt og vilt på og ved siden av steinene, så det er ikke noe gråfjell vi går på.
Etter 3 timer på tur kommer vi til hornet. Vi følger en fjellhylle ned i et lite skar, før vi får en siste klyve-etappe mot det vesle toppunktet. De siste metrene er vi glade for at skyene ligger så tett opp mot fjellet, for i lufta som beveger seg her oppe kjennes det ut som vi er ved et stup. Vi slipper unna med høydeskrekken, og kommer oss til topps.
|
| Middagshornet i sikte |
|
| Siste klyve-etappe til toppen |
På toppen ser vi først ingenting, men så letter skyene seg i noen sekunder om gangen, og vi skjønner at vi befinner oss på en eksponert topp. I noen sekunder ser vi også en smal egg, som ledere nedover på andre siden. For oss er dette nok. Jeg våger knapt å stå her oppe, så etter noen raske og lite presise bilder, går vi ned fra toppen igjen.
|
| ...det ukjente bak skyene |
|
| Eggen på andre siden |
|
| Litt mer skeptisk Benjamin enn Ingeborg |
På vei nedover får vi mer sikt, og noen solstråler kjemper seg gjennom skylaget, slik at utsikten vises bedre. Etter 5 timer er vi tilbake ved start. Fjellet er vel ikke vakrere eller mer dramatisk enn når skyene leker med det. Nå er vi fornøyde av å ha vært på Middagshornet. Det er tid for middag...
Tid: 5t t/r
Distanse: 7 km t/r
Høydeforskjell: 880 m
Terreng: Fjellsti, ur, jevn stigning, bratte partier, tørt, våte partier
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar