Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 17. mars 2024

Ulriken oppstemt og bakken ned igjen


Vi befinner oss i Bergen og skammer oss over at vi aldri har gått toppturen til Ulriken. Dette er en populær topp og veldig fristende for folk med snarvei i blodet, for her går det nemlig gondol rett fra sykesenga til topps. Dette gjorde vi begge for flere tiår siden i hvert vårt liv, men i dag er vi samlet og med benlyst i bånn. Så da bærer det til topps.


Vi starter på samme sted som Ulriksbanen og tråkker oppover trappene til selveste Johan Blytts veg. Om karen er like flott som vegen vet kun de som kjente han på 1800-tallet. Veien går vi i jevn slakk og liten stigning frem til Lægdene der selve oppstigningen er.


Et stykke oppi bratta møter "Oppstemten" oss. Det er sherpaer som bygde denne 750 meter lange trappe-traseen til topps. De ble ferdige i 2018. Trappene har 1333 trinn, med en høydeforskjell på 300 meter, så her er det bare å bruke alle regneartene og føre statistikk på vei opp.









Nå, så tidlig etter snøen ser fjellet goldt og ørkenaktige ut. Vi forestiller oss Atlasfjellene med fjord. Noe som er helt på vidda, for der nede finnes kun kameler. Men følelsen er der, mens vi skuer oss nedover fjellsidene.



Men oppstemten varer bare en time for oss i dag, og står vi der oppe i blesten og fyker avgårde. 2 -3 bilder blir tatt i stoltheten, før nedturen banker på gondolen, mens vi bestemmer oss for å bruke beina. 

Vi tar en annen rute ned. Den som kalles Haukelandsbakken og går ned til Hestekleivene og til bunns.  Denne er litt våtere, villere, og mindre stelt, men er en fin variasjon for den ellers folkerike trappeturen. 





Nede ved Montana ligger rester av en liten slalombakke. Denne stengte på slutten av 80-tallet, dessverre for de pårørende. Navnet Montana fant de opp på 60-tallet og har overlevd. Dessverre...

Så skammer vi oss ikke lenger, men er oppstemt over turvalget denne dagen i Bergen.

Middels

Tid: 2t t/r
Distanse: 2,6 km
Høydeforskjell: 506 m
Terreng: Turveg, steintrapper, skogssti 

Ut.no Oppstemten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar